Jeg har skrevet om hvordan jeg tenker og føler nå til behandler, men gir det mening?

[AnonymBruker]

Jeg er innlagt nå og behandler har oppfordret meg til å skrive ned det jeg tenker og føler, men gir det mening for andre enn meg? Noen innspill?

Her er det jeg har skrevet:

Jeg er fastlåst i det at jeg ikke fortjener å leve. Og nå mens jeg ennå lever fortjener jeg ikke noe bra. Alt må begrenses. Hjelp, mat og drikke, det å bare være med andre, å gå tur, å se på serier, høre på musikk, gjøre ting jeg har lyst til. 

Alt er tungt. Å tenke, å prate, å finne de rette ordene. Jeg kjenner meg klaustrofobisk i min egen kropp og har en følelse av at jeg må komme meg vekk. Vekk fra meg selv, vekk fra alt. 

Pappa sa sist “Du har vært gjennom lignende før så du skal klare det igjen” men det gjelder ikke nå, det er annerledes nå. Verre. Alvorligere. Umulig å komme seg ut av. 

Selvhatet er sterkt og det bidrar nok til at jeg ønsker å være selvdestruktiv. Ønsker å ødelegge for meg selv. Slutte å ta i mot hjelp, slutte med medisiner, isolere meg selv, selvskade, (ta selvmord). Jeg fortjener ingenting bra i livet.

Livet er ikke for meg, jeg får det ikke til. Klarer ikke jobb, tør ikke bli kjent med nye mennesker fordi jeg er redd for å bli avvist og såret, har ikke selvomsorg nok til å ta vare på meg selv godt nok. 

Jeg har tenkt at hadde noen gitt meg en tablett og sagt “tar du denne dør du” hadde jeg tatt den uten å nøle et sekund. Men da jeg skulle ta livet mitt for to uker siden var det som om noe stoppet meg, fordi jeg ble så redd for å dø. Da jeg (selvmordsmetode fjernet) og da jeg skulle (selvmordsmetode fjernet) klarte jeg bare ikke å x. Så jeg endte opp med å be om hjelp. Betyr det at jeg egentlig vil leve? Og at jeg innerst inne vil ha hjelp? Nei. Det var nok bare selvoppholdelsesdriften.

Anonymkode: 251fc...892

[AnonymBruker]

En annen ting er at jeg er kjempenervøs for å åpne opp og vise det frem, men føler jeg burde siden behandler har spurt så mange ganger nå. Jeg tenker i alle fall at den positive siden kan være at han forstår meg bedre og den negative siden er at man gjør seg selv sårbar og det er skummelt.

Anonymkode: 251fc...892

[Vendi]

Jeg synes du setter bra ord på det. Håper innleggelsen vil være til god hjelp for deg sånn at du får det bedre ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg er innlagt nå og behandler har oppfordret meg til å skrive ned det jeg tenker og føler, men gir det mening for andre enn meg? Noen innspill?

Her er det jeg har skrevet:

Jeg er fastlåst i det at jeg ikke fortjener å leve. Og nå mens jeg ennå lever fortjener jeg ikke noe bra. Alt må begrenses. Hjelp, mat og drikke, det å bare være med andre, å gå tur, å se på serier, høre på musikk, gjøre ting jeg har lyst til. 

Alt er tungt. Å tenke, å prate, å finne de rette ordene. Jeg kjenner meg klaustrofobisk i min egen kropp og har en følelse av at jeg må komme meg vekk. Vekk fra meg selv, vekk fra alt. 

Pappa sa sist “Du har vært gjennom lignende før så du skal klare det igjen” men det gjelder ikke nå, det er annerledes nå. Verre. Alvorligere. Umulig å komme seg ut av. 

Selvhatet er sterkt og det bidrar nok til at jeg ønsker å være selvdestruktiv. Ønsker å ødelegge for meg selv. Slutte å ta i mot hjelp, slutte med medisiner, isolere meg selv, selvskade, (ta selvmord). Jeg fortjener ingenting bra i livet.

Livet er ikke for meg, jeg får det ikke til. Klarer ikke jobb, tør ikke bli kjent med nye mennesker fordi jeg er redd for å bli avvist og såret, har ikke selvomsorg nok til å ta vare på meg selv godt nok. 

Jeg har tenkt at hadde noen gitt meg en tablett og sagt “tar du denne dør du” hadde jeg tatt den uten å nøle et sekund. Men da jeg skulle ta livet mitt for to uker siden var det som om noe stoppet meg, fordi jeg ble så redd for å dø. Da jeg (selvmordsmetode fjernet) og da jeg skulle (selvmordsmetode fjernet) klarte jeg bare ikke å x. Så jeg endte opp med å be om hjelp. Betyr det at jeg egentlig vil leve? Og at jeg innerst inne vil ha hjelp? Nei. Det var nok bare selvoppholdelsesdriften.

Anonymkode: 251fc...892

Kjempebra skrevet og jeg kan kjenne meg veldig igjen i det. Fra tidligere alvorlige depresjon.

Anonymkode: ad54e...1e1

[krøll9]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg er innlagt nå og behandler har oppfordret meg til å skrive ned det jeg tenker og føler, men gir det mening for andre enn meg? Noen innspill?

Her er det jeg har skrevet:

Jeg er fastlåst i det at jeg ikke fortjener å leve. Og nå mens jeg ennå lever fortjener jeg ikke noe bra. Alt må begrenses. Hjelp, mat og drikke, det å bare være med andre, å gå tur, å se på serier, høre på musikk, gjøre ting jeg har lyst til. 

Alt er tungt. Å tenke, å prate, å finne de rette ordene. Jeg kjenner meg klaustrofobisk i min egen kropp og har en følelse av at jeg må komme meg vekk. Vekk fra meg selv, vekk fra alt. 

Pappa sa sist “Du har vært gjennom lignende før så du skal klare det igjen” men det gjelder ikke nå, det er annerledes nå. Verre. Alvorligere. Umulig å komme seg ut av. 

Selvhatet er sterkt og det bidrar nok til at jeg ønsker å være selvdestruktiv. Ønsker å ødelegge for meg selv. Slutte å ta i mot hjelp, slutte med medisiner, isolere meg selv, selvskade, (ta selvmord). Jeg fortjener ingenting bra i livet.

Livet er ikke for meg, jeg får det ikke til. Klarer ikke jobb, tør ikke bli kjent med nye mennesker fordi jeg er redd for å bli avvist og såret, har ikke selvomsorg nok til å ta vare på meg selv godt nok. 

Jeg har tenkt at hadde noen gitt meg en tablett og sagt “tar du denne dør du” hadde jeg tatt den uten å nøle et sekund. Men da jeg skulle ta livet mitt for to uker siden var det som om noe stoppet meg, fordi jeg ble så redd for å dø. Da jeg (selvmordsmetode fjernet) og da jeg skulle (selvmordsmetode fjernet) klarte jeg bare ikke å x. Så jeg endte opp med å be om hjelp. Betyr det at jeg egentlig vil leve? Og at jeg innerst inne vil ha hjelp? Nei. Det var nok bare selvoppholdelsesdriften.

Anonymkode: 251fc...892

Dette er en nesten eksakt lik beskrivelse mange vil kunne kjenne seg igjen i.

Dersom behandler ikke klarer å lese dette ordrett og forstå, så kan det komme av at hen mangler tilsvarende erfaringer eller evne til å forestille seg dette "selvpåførte straffregimét". For oss som har vært der gir det 100% mening. 

Men faren din har rett. Utrolig og helt vanvittig nok så kan tankene forandre seg for deg igjen - men at det ikke er noe du kan tro nå er selvforklarende! Bra at du er der du er nå. 

Og ikke for å skape unødig uro, men merker du tendenser til å ville tolke deg inn i pf med oppmerksomhetssøkende trekk e.l., gi klar beskjed om at brevet ditt skal leses ordrett og ikke tolkes og vris i en helt annen retning. Et problem er at folk noen ganger tolker og vrir på ting til å bli et eller annet de har erfaring med og har dealet med før - de vil jo gjerne at det skal make sense i deres hodet også, men sorry Borry.

Les og forstå det pasienten skriver HELT BOKSTAVELIG. Dette er ikke overdrivelse eller dramatiserende skrivekunster- man forsøker å forenkle sammenhenger så enkelt som mulig. 

Håper samtaler går bedre enn mitt worst case scenario her Dette er jo fagfolk, så håper de skal ha begrep for å forstå deg. Godt skrevet av deg. 

[krøll9]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

En annen ting er at jeg er kjempenervøs for å åpne opp og vise det frem, men føler jeg burde siden behandler har spurt så mange ganger nå. Jeg tenker i alle fall at den positive siden kan være at han forstår meg bedre og den negative siden er at man gjør seg selv sårbar og det er skummelt.

Anonymkode: 251fc...892

Du burde! Absolutt et forsøk verdt. Håper de ser skogen blant trærne. 

 

PS. Det med at du stoppet: Det kam hende at denne driven til selvdestruktivitet er tvangstanker basert på depresjonsrelaterte tanker om skyld og å ikke fortjener livets rett. Du klarte å vinne over tvangstankene i siste øyeblikk da du ble tvunget til å ta et veivalg. Kanskje. 

Endret 1 time siden av krøll9

[Sokk]

Det gir absolutt mening. Vis det frem 😊