Er det vanlig for autister ....

[AnonymBruker]

Jeg er veldig sikker på at jeg er litt autist. Begge foreldrene mine har kraftige traits, men ingen har diagnosen. 

Jeg er sikker mange rundt meg spesielt på jobb ser jeg er autist. Min personlighet er bare veldig tydelig slik og jeg klarer ikke endre det og alle sier jo at man skal være seg selv. Psykologer har sagt å nei det er du ikke, du er altfor kommunikativ. Men så har de også sagt at etter undersøkelsen ser det ut at du har kraftige traits, men det er ingen fordel med denne diagnosen, så kanskje la være? Men nå er jeg jo ikke autist, nå uten diagnosen er jeg bare rar. Sett på som en raring. Fikk istedet diagnosen for ikke verbale lærevansker.( hva r forskjellen?)

Uansett hvis jeg får angst og føler folk ser på meg og vurderer meg på noe, som slik som i en oppvisning, så fungerer jeg ekstremt dårlig. Har hendt flere ganger at jeg har glemt totalt hva jeg skulle gjøre. Blir ofte helt satt ut i ulike situasjoner jeg syns er vanskelig å håndtere. Men dette kan kanskje også være cptsd. Problemet er at jeg var sånn før traumene. 

Jeg føler meg også som et barn/ ungdom fanget i en voksen tilværelse ( sosialt sett) og det virker som jeg ikke klarer å forbedre dette. Altså ganske umoden, og det er min personlighet så sterkt at jeg vet rett og slett ikke hvordan kommunisere som voksen. Har også intrrresser, som blir av andre voksne sett på som barnslige. Føles som jeg sitter fast i en 14 års alder. 

I tillegg føler jeg at jeg har sånn modus der det føler hjernen sier at nå er den off eller på stand by, som virker som er naturlig sted å være. Som et punkt ( en blank space)  hjernen går til, når jeg er sliten. Da kan det være vanskelig å få kontakt med meg. 

Bare lurte på dette. Om det hørtes autistiske ut. Eller er noe annet. Og hvorfor kvier psykologer seg for å gi denne diagnosen?  Jeg fungerer bare dårligere og dårligere. 

Jeg er ganske omgjengelig, men en raring, barnslig, engstelig. 

 

Anonymkode: 5da27...5ac

[AnonymBruker]

Akkurat de tingene du nevner kan være mange ting, trenger ikke være autisme.

Det viktigste er ikke en diagnose, men at du aksepterer deg selv slik du er også evt jobber med det du kan jobbe med.

Anonymkode: 1821b...b10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg er veldig sikker på at jeg er litt autist. Begge foreldrene mine har kraftige traits, men ingen har diagnosen. 

Jeg er sikker mange rundt meg spesielt på jobb ser jeg er autist. Min personlighet er bare veldig tydelig slik og jeg klarer ikke endre det og alle sier jo at man skal være seg selv. Psykologer har sagt å nei det er du ikke, du er altfor kommunikativ. Men så har de også sagt at etter undersøkelsen ser det ut at du har kraftige traits, men det er ingen fordel med denne diagnosen, så kanskje la være? Men nå er jeg jo ikke autist, nå uten diagnosen er jeg bare rar. Sett på som en raring. Fikk istedet diagnosen for ikke verbale lærevansker.( hva r forskjellen?)

Uansett hvis jeg får angst og føler folk ser på meg og vurderer meg på noe, som slik som i en oppvisning, så fungerer jeg ekstremt dårlig. Har hendt flere ganger at jeg har glemt totalt hva jeg skulle gjøre. Blir ofte helt satt ut i ulike situasjoner jeg syns er vanskelig å håndtere. Men dette kan kanskje også være cptsd. Problemet er at jeg var sånn før traumene. 

Jeg føler meg også som et barn/ ungdom fanget i en voksen tilværelse ( sosialt sett) og det virker som jeg ikke klarer å forbedre dette. Altså ganske umoden, og det er min personlighet så sterkt at jeg vet rett og slett ikke hvordan kommunisere som voksen. Har også intrrresser, som blir av andre voksne sett på som barnslige. Føles som jeg sitter fast i en 14 års alder. 

I tillegg føler jeg at jeg har sånn modus der det føler hjernen sier at nå er den off eller på stand by, som virker som er naturlig sted å være. Som et punkt ( en blank space)  hjernen går til, når jeg er sliten. Da kan det være vanskelig å få kontakt med meg. 

Bare lurte på dette. Om det hørtes autistiske ut. Eller er noe annet. Og hvorfor kvier psykologer seg for å gi denne diagnosen?  Jeg fungerer bare dårligere og dårligere. 

Jeg er ganske omgjengelig, men en raring, barnslig, engstelig. 

 

Anonymkode: 5da27...5ac

hva ville endeet seg im du fikk diagnosen? Du ville jo fortsatt ha alle disse trekkene?

Anonymkode: 97ab5...d82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

hva ville endeet seg im du fikk diagnosen? Du ville jo fortsatt ha alle disse trekkene?

Anonymkode: 97ab5...d82

Selvaksept kanskje? Nå føler jeg mer at det kun er fordi jeg er håpløs. Riktig behandling fordi nå blir jeg bare behandlet for masse annet får feil diagnoser og feil medisiner. 

Anonymkode: 5da27...5ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Selvaksept kanskje? Nå føler jeg mer at det kun er fordi jeg er håpløs. Riktig behandling fordi nå blir jeg bare behandlet for masse annet får feil diagnoser og feil medisiner. 

Anonymkode: 5da27...5ac

det er umulig for deg å akseptere at akkurat nå så er du slik du er, uten å få en diagnose?

Anonymkode: 97ab5...d82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

det er umulig for deg å akseptere at akkurat nå så er du slik du er, uten å få en diagnose?

Anonymkode: 97ab5...d82

Ja, det virker umulig. 

Anonymkode: 5da27...5ac

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Riktig behandling fordi nå blir jeg bare behandlet for masse annet får feil diagnoser og feil medisiner. 

Da bør du ordne opp i det først. Feilbehandling løser ingen problemer uansett diagnose.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ditt ønske om svar. På en måte ble jeg lettet da jeg ble grundig utredet, og var veldig saklig for ikke å overdrive eller noe annet som kunne gi meg diagnosen. Nå var ikke min diagnose Asperger, men schizofreni.

Anonymkode: 63e21...ad2