Du som er syk/dårlig og skjuler det. Vet du hvorfor det har blitt sånn?

[Havfruen]

Jeg undrer meg over hvor emosjonelt selvstendig jeg har vært "hele livet". Da jeg først ble syk tok det lang tid før jeg fortalte noen om det feks ektemann, foreldre, venner. For meg har det vært slik at jeg ikke har tenkt at det fantes et alternativ (altså at jeg deler tanker og følelser). Muligens lært som barn?

 

[frosken]

Havfruen skrev (7 timer siden):

Jeg undrer meg over hvor emosjonelt selvstendig jeg har vært "hele livet". Da jeg først ble syk tok det lang tid før jeg fortalte noen om det feks ektemann, foreldre, venner. For meg har det vært slik at jeg ikke har tenkt at det fantes et alternativ (altså at jeg deler tanker og følelser). Muligens lært som barn?

 

Du kaller dette å være "emosjonelt selvstendig", og det får meg til å lure på om du tenker at det å dele noe av ditt indre med andre mennesker innebærer at du blir avhengig eller svakere? Jeg ville ikke tenkt på det som selvstendighet, mer som å isolere seg, stenge av for kontakt med andre eller lignende. 

[Havfruen]

frosken skrev (35 minutter siden):

Du kaller dette å være "emosjonelt selvstendig", og det får meg til å lure på om du tenker at det å dele noe av ditt indre med andre mennesker innebærer at du blir avhengig eller svakere? Jeg ville ikke tenkt på det som selvstendighet, mer som å isolere seg, stenge av for kontakt med andre eller lignende. 

Det stemmer slik du sier. Jeg ser på meg selv som en som ikke burde trenge noe fra noen (selv om det ikke er tilfellet). 

[AnonymBruker]

Jeg prøver å skjule det på grunn av jobb, men er veldig dårlig til det. 

Anonymkode: b1657...95e

[AnonymBruker]

Jeg tenker dette er lært som barn, at foreldre ikke møtte deg på emosjonelle behov eller at man til og med ble møtt på en negativ måte hvis man delte hvordan man hadde det. Jeg kunne f.eks. få kjeft eller bli ledd av. Så jeg strever veldig med å opprettholde fasaden når jeg er syk. Derfor får jeg heller ikke noe stort funksjonsfall i daglidagsfungering (hygiene, lage middag, vaske, rydde osv) fordi jeg, som deg, ikke tenker at det er et alternativ. Å slutte med de dagligdagse gjøremålene vil jo innebære at jeg må dele noe om hvorfor. Så for meg er det ingenting mellom det å fungere ok til å forsøke å ta livet av meg. Jeg tror dette også fører til at jeg ofte ikke blir forstått på hvor dårlig jeg faktisk er når jeg møter helsevesenet. 

Anonymkode: a03d1...e37

[motiva2]

Jeg skjuler det av hensyn til mine nærmeste.  For å beskytte barna (som nå er voksne), fordi jeg som barn selv opplevde det som veldig belastende å ha foreldre som var deprimerte og hadde nok med seg selv og sine egne følelser.  Det gjorde at jeg prøvde å ta så liten plass som mulig, for å ikke gjøre livene deres vanskeligere. 

[Havfruen]

motiva2 skrev (1 time siden):

Jeg skjuler det av hensyn til mine nærmeste.  For å beskytte barna (som nå er voksne), fordi jeg som barn selv opplevde det som veldig belastende å ha foreldre som var deprimerte og hadde nok med seg selv og sine egne følelser.  Det gjorde at jeg prøvde å ta så liten plass som mulig, for å ikke gjøre livene deres vanskeligere. 

Tenker du at de voksne barna kanskje gjennomskuer deg?

[motiva2]

Havfruen skrev (1 minutt siden):

Tenker du at de voksne barna kanskje gjennomskuer deg?

De merker nok at jeg er mer sliten og kanskje snakker mindre når jeg er langt nede, men ikke noe særlig mer enn det.  Nå som de har flyttet hjemmefra,  så er det jo lettere å skjule det fordi vi tilbringer mindre tid sammen. 

De vet jo at jeg har bipolar 2. Jeg er åpen om deler av det, men aldri om hvor ille det er.

[Sjø]

Det er som at jeg er programmert slik at jeg automatisk vil skjule det. Vet ikke hvorfor det har blitt sånn.

[stjernestøv]

Jeg vil skjule det fordi jeg heller vil være der for andre mennesker og det gir meg noe tilbake, en indre fred når jeg gjør det rett og ikke lar kaos overta. Men det er å jobbe med seg selv hver dag innvendig, noen ganger tar kaoset over og jeg blir dårlig og noen merker det. 

[Vendi]

Ser ikke noen grunn til å bevisst vise familie, venner og øvrig omverden at jeg er dårlig. Jeg tar meg sammen, og trodde det var helt normalt. Jeg gjør det fordi jeg ikke vil bekymre andre og fordi jeg vil virke like normal og velfungerende som alle andre. Men klart kan mine nærmeste merke det likevel. Spesielt mannen min. Og det kommer gjerne med en pris i form av at jeg kan bli veldig sliten av det. 

[krøll9]

Vil ikke si at jeg er i noen sykdomsperiode nå, men har en del erfaring med det, og har ikke akkurat det jeg vil betegne som god psykisk helse fortsatt. 

Jeg skjuler det fordi jeg ønsker å skåne folk. Noen ganger glipper det, enten ved uhell eller fordi jeg ikke klarer la være. Har varierende impulskontroll (sosialt). Tenker at det stort sett ikke er ønskelig for folk å høre eller vite om.

En annen stor del er frykt for å bli avslørt som en løgner - en som liksom prøver lure andre til å tro at en er annerledes enn det en er. Har også en "fake it til u make it" tankegang - jeg utfører og mestrer en rolle/roller, altså er jeg... Dessverre er det nesten like mye fake it, som make it, og selv om det mye av tiden er mer making it enn faking it, så er det stadig tilbakefall og på en måte aldri helt over. 

Noen av mine "symptomer" er samfunnsmessig helt innafor og noenlunde akseptert, imens andre er mer tabu - det ville føre til fordømmelse, tap av ansikt og respekt, tap av sympati, tap av mye, dersom man hadde vært ærlig på det. 

Jeg har barn. Tror ikke det hadde vært bra for dem å helt forstå eller vite stort mer enn det som vises utad i samfunnet for øvrig. 

Jeg skjuler det fordi jeg er smart nok 😜 og frisk nok til det. 

...

Denne selvstendigheten, slik jeg tolker det, den kommer kanskje av at man anser seg selv som en utilbørlig belastning for andre, og kanskje en smule paranoia (slik andre vel tolker det), men er dessverre enig med deg: vi tar ansvar og dealer med oss selv. Ingen andre kan redde en.