Likestilling!!!

[Gjest Samboer]

I disse dager er det noe debatt om fedrenes rolle og situasjon ved samlivsbrudd med barn involvert.

Jeg vil stille endel spørsmål om moralen og mangelen på likestilling i systemet i dag. Også den "feie alle under samme kost" holdningen systemet viser.

Det er mange grunner til at den ene parten helt riktig blir valgt til å ha all omsorg, hvor faren gjerne forsømmer sitt ansvar over lengre tid og ikke viser interesse for barnet og gjerne unndrar seg bidragsbetaling osv.

I de kommende spørsmålsstillinger snakker jeg om normale forhold hvor ingen interesse for barnet, vold, trusler, alkohol, overgrep o.l. ikke er involvert.

1.a. Når faren viser vilje og interesse for barnet og omsorg, burde ikke da retten til å være far være like stor som retten til å være mor?

Begge er foreldre, og Gud har skapt oss slik at det er kvinnen som bærer barnet. Men det måtte allikevel en mann til. Og barnet har rett på sin far.

1.b. Er det moralsk riktig at moren da kan nekte faren foreldrerett til barnet, dersom de ikke har vært gift og hun ikke ønsker at faren skal ha foreldrerett?

Det skulle heller være slik at begge automatisk får foreldreretten, og at man heller kan velge å fraskrive seg den, eller at andre parten kan klage og få saken sjekket om det er forhold som ligger til grunn for at den andre parten ikke skulle ha foreldrerett. Barnet har rett på sin far.

1.c. Og videre, er det moralsk riktig at omsorgen tilfaller moren automatisk, selv om faren gjerne er mer skikket til dette ansvaret, både økonomisk og psykisk?

Burde det ikke være et organ som sørger for at hver enkelt sak blir sjekket på et likestilt og rettferdig grunnlag som tar hensyn til begges vilje og evne til omsorg, barnets beste og ønske, den enkeltes økonomi (før det offentliges tilskudd), samværsvilje osv? Barnet har rett på begge foreldrene!

1.d. Er det da moralsk riktig, dersom faren blir nektet omsorg og samvær med barnet, at han skal betale bidrag?

Sett på en annen måte; er det da moralsk riktig, dersom hun nekter ham foreldrerett, omsorg og samvær med barnet, at hun skal få bidrag av ham?

Ønsker ikke hun å klare seg selv da? Burde ikke en slik holdning få konsekvenser? Barnet skal ikke lide pga økonomi, men kan den ene parten skjule seg bak det?

2. I de tilfeller hvor foreldrene er samboere og venter barn, kjenner jeg til saker hvor de av økonomiske årsaker flytter hver for seg for å kunne klare den økonomiske hverdagen. Dette fordi alenemødre/fedre får en kolossal økonomisk oppbakking for å kunne klare seg i en vanskelig situasjon uten at barnet skal lide. Men det er vel litt av et paradoks når man blir tvunget til å flytte hver for seg for å kunne klare seg?

Her burde det også vært et organ som gikk inn i den enkelte sak, som kunne gi økonomisk støtte til samboere, kjærester som kunne tenke seg å flytte sammen pga barnet osv, på lik linje med støtten til alenemødre/fedre. Og i de tilfeller hvor alenemoren/faren ikke viser tilnærmingsevne/vilje til andre part burde spørsmålet om mindre støtte kanskje dukke opp?

3. Pr i dag er samværsretten lovpålagt, men den blir ikke praktisert slik. Jeg kjenner til et tilfelle hvor han ble nektet å se barnet sitt i fire måneder fordi moren ikke ville det slik. Han gikk til advokat, men det eneste de gjorde var å notere hva som skjedde, og det skulle de gjøre i minst et halvt år. Dette holder ikke! Har man samvær annehver helg og en gang i uka så skal man ha det, dersom annet ikke blir avtalt. Og får man ikke det, bør noen gripe raskt inn! Menn har jo lite og ingenting å stille opp med når det skjer.

Igjen burde det være et organ man kunne henvendt seg til som i løpet av kort tid kunne sjekke saken opp og evt. gripe raskt inn. Kanskje dette organet til og med kunne revurdere evt. tidligere avgjørelser som kanskje på dette tidspunkt hindrer barnet i å ha begge foreldrene likestilt.

Mange av disse reglene er gammeldagse og henger igjen fra en tid hvor mannen var på jobb og tjente penger, mens moren var hjemme og tok seg av barna. I dag er samfunnet annerledes, og mødrene jobber gjerne på lik linje med fedrene. Likestillingen har utviklet seg positivt på mange områder, men gjelder ikke likestilling for begge kjønn? Eller er det kun alle kvinnene som skal dra godene av dette?

Kom med saklige tilbakemeldinger.

På forhånd takk...

[Gjest barnløs, og glad for det!]

En saklig kommentar: du har tapt...

Se deg om; ser du ikke hvilke krefter som er premiss-levrandører? Det er alle de som vil plukke mannen i småbiter. Du finner de overalt i samfunnet.

[Gjest barnløs, og glad for det!]

En saklig kommentar: du har tapt...

Se deg om; ser du ikke hvilke krefter som er premiss-levrandører? Det er alle de som vil plukke mannen i småbiter. Du finner de overalt i samfunnet.

Hei "Samboer"!

Der ser du..., NULL respons på innlegget ditt! Selv om du på en grei måte fremlegger dine synspunkter, så er det ingen som er opptatt av problemstillingen. Hadde innlegget derimot vært skrevet av en kvinne, og hatt kvinne-vinkling, ja da hadde nok tråden vært lang!

Nedbyggingen av mannen har kommet så langt at de som evt. føler for å protestere mot det har blitt apatiske. Og alle de (både kvinner OG menn) i byråkratiet og organisasjoner som har sørget for å gjøre mannen til et individ uten verdighet ser ut til å ha lykkes.

I Kristiansund i dag ble en kvinne skutt og drept utenfor rettlokalet av sin mann. De skulle møte i retten ang. en barnefordelingsak. Og det kan vi faktisk takke dagens system for! Hva hadde denne mannen å stille opp mot et system som kun tenker på den kvinnlige parten? Han skulle altså kjempe imot et offentlig system, advokater og en mannsfiendelighet generelt.

Og de første som er på banen å gråter tårer er diverse feminister (både mannlige og kvinnlige) som fordømmer det som har skjedd. Men de unnlater eller er ikke i stand til å se at det er deres egen politikk som har lagt grunnen for slike tragiske hendelser!

Tar man systematisk fra et menneske dets verdighet og håp så ender man opp med tragedier. Hvis man ikke forandrer dagens urettferdige behandling så går vi mot en dyster fremtid.

De som har skapt dette klimaet har et STORT ANSVAR for å gjøre noe med situasjonen!

[Gjest en pappa]

Dette har vært diskutert en del på samlivs-forum, gå inn der og les litt.

Statistisk så viser det seg at barn som tilbrakte mer tid med far enn mor i årene før samlivsbruddet, nesten alltid endte opp med å bo mest hos far etter bruddet. Og omvendt. Fedre som har tatt mer enn sine fire obligatoriske uker permisjon (i hvertfall tatt noen måneder etter at fullammingen var over), som har kjent barnas venner like godt / bedre enn mor, har kjøpt like ofte klær til barna, har kjøpt busdagsgaver til barnas venner, har hatt like mye med familietradisjoner (mat, pynting, invitasjoner, ta seg av familiens eldste) som mor osv osv,

Fedre som har prioritert (gjerne på oppfordring fra mor) å være forsørger, får gjerne denne rollen også etter samlivsbruddet..

Selvsagt er det unntak fra dette, men stort sett stemmer dette veldig bra.

Så min oppfordring er, bruk tid sammen med barna mens du er i samlivet, så ordner det seg også etter bruddet.

[Gjest sånn er det]

Er det i grunnen så rart at kvinner tviholder på sine barn? Det er et urinstinkt hos kvinner. Kvinner bærer barna under hjertet i 9 måneder, kjenner de første tegn til liv, føder de, ammer de, våker med de om natta, og er villig til å ofre livet sitt for barna sine. Dette kan ikke all verdens likestillingslover endre på.

Kvinner kan, hvis de vil, få barn uten en mann, det skal bare noen dråper sæd til. En mann kan være far uten å vite det, en kvinne vet lang tid i forveien at hun skal bli mor.

Derfor er det så viktig at fedre etter at barna er født gjør seg til like viktige personer i barnas liv som kvinnene er alt fra unnfangelsen. Fedre må stille opp på en slik måte at ingen normal kvinne med et normalt følelsesliv har hjerte til å skille far og barn.

Husk at det er nytt at menn har omsorg for barn, vi skal ikke mange tiår tilbake før det var uhørt for en far å trille en barnevogn eller skifte bleie. Det er ikke opp til kvinnene å legge til rette for at fedre skal få omsorgen ved samlivsbrudd, det er opp til dere menn, det er dere som må starte den kampen allerede mens alt er rosenrødt og bare lykke. Gi blaffen i overtid og kompiser og ølrunder og fjellturer, lev og ånd for barna deres, så vil det nok etter hvert betale seg ved et eventuelt brudd.

Om vi liker det eller ikke, så er det ennå slik at hvis en kvinne gir fra seg omsorgen for sitt barn frivillig, så begynner en å lure på hva som er galt med henne, hva slags mor er hun egentlig. I tillegg til å miste den daglige kontakten med sitt barn blir hun uglesett og snakket om, tenk at en mor kan svikte sitt barn på den måten!

At menn velger bort barna sine er ennå helt naturlig.

[avil]

1.a. Det har du selvsagt helt rett i.

1.b. Det punktet har du da også helt rett i.

1.c. Barnevern, likestillingsråd og alle mulige instanser skal faktisk beskytte begge foreldre på lik linje. Når dette ikke skjer, bør man klage, klage, gå rettens vei, gå til media, lage et hælvetes oppstyr, stå på krava, skape blest og i det hele tatt. Disse instansene og institusjonene skal tvinges til å gjøre en god jobb. Jeg tror ikke at løsningen er enda en komite eller enda et nemd. Ellers har du jo helt rett.

1.d. Dersom den ene av partene, her far, urettferdig er skubbet ut av barnets liv, mot sin vilje, og med det offentliges støtte, så har vi en situasjon som skal endres. Det nytter ikke noe å lovfeste at man kan gjøre noe urettferdig og slemt mot far, og så gjøre det godt igjen ved at far slipper å betale bidrag.

2. Jeg er enig i at man ikke bør skubbe foreldre fra hverandre på grunn av rigide og uhensiktsmessige regler. På den annen side syns jeg heller ikke at det offentlige skal drive med økonomiske tvangsekteskap. Det burde være like vilkår for enslige og gifte. Ekteskap/samboerskap er bra for ungene, men må jo være en frivillig greie for foreldrene.

3. Dette har du selvsagt rett i. Jamfør 1 c.

Ja, det var de sakligste meningene jeg kunne hoste opp i kveld.*s*

Lykke til!