Jeg har ikke helt forstått dette med rus og psykiatri

[krøll9]

Selv om det kan være sammensatt eller være helt annerledes for noen, så tenker jeg at ofte slik

Psykisk (eller fysisk!) smerte -> behov for lindring. Der finnes muligheter for profesjonell behandling, virksom medisinering og terapi, helsefremmende gode psykososiale tiltakm.m. Men det når ikke frem til alle eller treffer alle. Om hjelpen aldri nådde frem, var riktig, eller rett og slett avvist av den berørte spiller ikke så mye rolle for meg i forståelsen av sammenhengen.

Rus kan være en måte å selvmedisinere, selvskade, å distansere seg/realitetsflukt. Tenker at det kan være selvskading på helt lik linje med andre mer åpenbare måter. 

 

 

[Glitter]

krøll9 skrev (48 minutter siden):

Selv om det kan være sammensatt eller være helt annerledes for noen, så tenker jeg at ofte slik

Psykisk (eller fysisk!) smerte -> behov for lindring. Der finnes muligheter for profesjonell behandling, virksom medisinering og terapi, helsefremmende gode psykososiale tiltakm.m. Men det når ikke frem til alle eller treffer alle. Om hjelpen aldri nådde frem, var riktig, eller rett og slett avvist av den berørte spiller ikke så mye rolle for meg i forståelsen av sammenhengen.

Rus kan være en måte å selvmedisinere, selvskade, å distansere seg/realitetsflukt. Tenker at det kan være selvskading på helt lik linje med andre mer åpenbare måter. 

 

 

Det er jo på en måte selvskading fordi rus er jo skadelig og det er selvpåført, men jeg har i alle fall ikke ruset meg med intensjon om å skade meg selv. Har gjort det både for å lindre ensomhet, depresjon med mer, men også fordi at jeg rett og slett elsker å ruse meg på amfetamin eller Ritalin. Føler meg så mye bedre. Mer fokusert, mer sosial, mer initiativ til å gjøre ting som husarbeid, dusjing osv. Det er rene velværet så lenge en ikke holder på så lenge at en blir utslitt og deprimert. 3 dager er nok. Jeg merket dessuten de siste gangene jeg ruset meg på amfetamin (15-16 måneder siden nå) at jeg hadde blitt eldre. Jeg ble fortere sliten og fikk raskere symptomer på psykose som paranoia for enten politiet eller en viss person i miljøet, syns hallusinasjoner og andre rare forestillinger. Før tålte jeg å holde på i ti dager med lite søvn og lite mat. Lenger også, når jeg tenker tilbake til 2018 hvor jeg var i aktiv rus mesteparten av året. Men da var jeg så innkjørt at jeg fikk i meg mat og drikke og jeg sov annenhver natt sånn ca. 

Men tidene forandrer seg. Nå er jeg bare periodedranker. Savner ofte amfetamin, men har forhåpentligvis lagt det bak meg. Det er ikke bra for min hjerne. Kompisene mine ble aldri psykotisk av amfetamin og søvnmangel. I motsetning til meg som etter hvert hadde en absolutt grense på hvor lenge jeg kunne være våken før symptomene på psykose gikk over i ordentlig psykose og det var tre døgn. Vennene mine i rusmiljøet hjalp meg med å passe på å ikke overskride tre døgn. 

Så ja. Rus er digg. Som Leo sier i en dokumentar om rus. Det er ikke alltid bare triste årsaker til at noen ruser seg. Det kan være for å ts seg en fest eller som jeg pleide å kalle det å dra til Vegas. Så det er sammensatt. Jeg ble rusavhengig fordi jeg var på et bunnivå i livet og på mitt mest sårbare da møtte jeg eksen min på byen og han introduserte meg for amfetamin for første gang og det var som å komme til himmelen. Akutt antidepressiva og bare lykke og eufori. Ble svært raskt avhengig og brgynte skummelt raskt å bruke sprøyter. Uten dopet så ville jeg jo bare dø. På dopet så ville jeg leve. 

Spørsmålet er vel bare det at hvis jeg ikke hadde begynt å misbruke amfetamin, hasj, MDMA, Rivotril og Ritalin, om jeg hadde fått plager som psykiatrien tolker som psykose? Tror egentlig ikke det. Rusmidlene har åpnet opp kanaler jeg ikke visste jeg hadde. Før så lukket de seg så snart jeg avruset meg, men en dag lukket de seg ikke igjen lenger, og siden har de vært åpen i mer eller mindre grad litt avhengig av medisinering og diverse belastninger i livet. 

Å klare å slutte helt å ruse meg inkludert alkohol er noe av det vanskeligste jeg har gjort/jobber med. For når den verden først har åpnet seg og en er blitt avhengig av multiple stoffer så er det svært krevende å bli rusfri. Eller det er lett å bli rusfri, men det er vanskelig å forbli rusfri. De siste årene helt siden 2019 så har jeg vært av og på den rusen. Ene sprekken, eller turen til Vegas etter den andre. Nå pusher jeg 16 måneder på illegale stoffer. Er i en god periode mtp alkoholen. Men har ikke klart å bestemme meg for å bli helt avholds selv om jeg vet jeg burde. 

Ble litt langt, men prøver bare å vise litt hvor komplekst dette med rusavhengighet og psykiske lidelser er. De jeg kjenner som har blitt varig rusfri har ikke hatt alvorlig psykisk sykdom i tillegg. De har vært sterk psykisk så snart rusen har blitt borte. Alle andre jeg kjenner er som meg, av og på rusen. Av de som oppsøker behandling er kun 20% rusfri to år etter behandling. Mange må i behandling gjentatte ganger før de klarer det, hvis de klarer det. 

Vet ikke hvordan statistikken er for om folk noen gang blir helt rusfri, om det så er gang nummer 15 i behandling som har vært utslagsgivende. Om de fleste klarer å slutte til slutt eller om de 20% gjelder også når man har vært mange ganger i behandling, eller om oddsen blir bedre for hvert forsøk. Men det er i alle fall kun 20% første gang en er i behandling. Ofte er en jo relativt ung da så jeg velger å tro at oddsen blir bedre med alderen. Men mye såkalt rusbehandling som er tilgjengelig er mest oppbevaring dessverre. Det er stor forskjell på kvaliteten og innholdet i behandlinger for ikke å snakke om ettervernet. Etter min erfaring er ettervernet en vits. Jeg har vært tre steder og ettervernet har vært ikkeeksisterende alle plassene. Noe som er dumt da forskning viser at ettervernet er veldig viktig for å klare overgangen fra å være på institusjon til å komme tilbake til hverdagen uten at en havner på kjøret igjen. 

Kunne skrevet mye mye mer for det er så mye å si om dette temaet, men jeg stopper nå.  Ingen tvil om at det er et veldig komplekst tema og samfunnsproblem. 

Endret 6. august av Glitter

[krøll9]

Glitter skrev (3 timer siden):

Det er jo på en måte selvskading fordi rus er jo skadelig og det er selvpåført, men jeg har i alle fall ikke ruset meg med intensjon om å skade meg selv. Har gjort det både for å lindre ensomhet, depresjon med mer, men også fordi at jeg rett og slett elsker å ruse meg på amfetamin eller Ritalin. Føler meg så mye bedre. Mer fokusert, mer sosial, mer initiativ til å gjøre ting som husarbeid, dusjing osv. Det er rene velværet så lenge en ikke holder på så lenge at en blir utslitt og deprimert. 3 dager er nok. Jeg merket dessuten de siste gangene jeg ruset meg på amfetamin (15-16 måneder siden nå) at jeg hadde blitt eldre. Jeg ble fortere sliten og fikk raskere symptomer på psykose som paranoia for enten politiet eller en viss person i miljøet, syns hallusinasjoner og andre rare forestillinger. Før tålte jeg å holde på i ti dager med lite søvn og lite mat. Lenger også, når jeg tenker tilbake til 2018 hvor jeg var i aktiv rus mesteparten av året. Men da var jeg så innkjørt at jeg fikk i meg mat og drikke og jeg sov annenhver natt sånn ca. 

Men tidene forandrer seg. Nå er jeg bare periodedranker. Savner ofte amfetamin, men har forhåpentligvis lagt det bak meg. Det er ikke bra for min hjerne. Kompisene mine ble aldri psykotisk av amfetamin og søvnmangel. I motsetning til meg som etter hvert hadde en absolutt grense på hvor lenge jeg kunne være våken før symptomene på psykose gikk over i ordentlig psykose og det var tre døgn. Vennene mine i rusmiljøet hjalp meg med å passe på å ikke overskride tre døgn. 

Så ja. Rus er digg. Som Leo sier i en dokumentar om rus. Det er ikke alltid bare triste årsaker til at noen ruser seg. Det kan være for å ts seg en fest eller som jeg pleide å kalle det å dra til Vegas. Så det er sammensatt. Jeg ble rusavhengig fordi jeg var på et bunnivå i livet og på mitt mest sårbare da møtte jeg eksen min på byen og han introduserte meg for amfetamin for første gang og det var som å komme til himmelen. Akutt antidepressiva og bare lykke og eufori. Ble svært raskt avhengig og brgynte skummelt raskt å bruke sprøyter. Uten dopet så ville jeg jo bare dø. På dopet så ville jeg leve. 

Spørsmålet er vel bare det at hvis jeg ikke hadde begynt å misbruke amfetamin, hasj, MDMA, Rivotril og Ritalin, om jeg hadde fått plager som psykiatrien tolker som psykose? Tror egentlig ikke det. Rusmidlene har åpnet opp kanaler jeg ikke visste jeg hadde. Før så lukket de seg så snart jeg avruset meg, men en dag lukket de seg ikke igjen lenger, og siden har de vært åpen i mer eller mindre grad litt avhengig av medisinering og diverse belastninger i livet. 

Å klare å slutte helt å ruse meg inkludert alkohol er noe av det vanskeligste jeg har gjort/jobber med. For når den verden først har åpnet seg og en er blitt avhengig av multiple stoffer så er det svært krevende å bli rusfri. Eller det er lett å bli rusfri, men det er vanskelig å forbli rusfri. De siste årene helt siden 2019 så har jeg vært av og på den rusen. Ene sprekken, eller turen til Vegas etter den andre. Nå pusher jeg 16 måneder på illegale stoffer. Er i en god periode mtp alkoholen. Men har ikke klart å bestemme meg for å bli helt avholds selv om jeg vet jeg burde. 

Ble litt langt, men prøver bare å vise litt hvor komplekst dette med rusavhengighet og psykiske lidelser er. De jeg kjenner som har blitt varig rusfri har ikke hatt alvorlig psykisk sykdom i tillegg. De har vært sterk psykisk så snart rusen har blitt borte. Alle andre jeg kjenner er som meg, av og på rusen. Av de som oppsøker behandling er kun 20% rusfri to år etter behandling. Mange må i behandling gjentatte ganger før de klarer det, hvis de klarer det. 

Vet ikke hvordan statistikken er for om folk noen gang blir helt rusfri, om det så er gang nummer 15 i behandling som har vært utslagsgivende. Om de fleste klarer å slutte til slutt eller om de 20% gjelder også når man har vært mange ganger i behandling, eller om oddsen blir bedre for hvert forsøk. Men det er i alle fall kun 20% første gang en er i behandling. Ofte er en jo relativt ung da så jeg velger å tro at oddsen blir bedre med alderen. Men mye såkalt rusbehandling som er tilgjengelig er mest oppbevaring dessverre. Det er stor forskjell på kvaliteten og innholdet i behandlinger for ikke å snakke om ettervernet. Etter min erfaring er ettervernet en vits. Jeg har vært tre steder og ettervernet har vært ikkeeksisterende alle plassene. Noe som er dumt da forskning viser at ettervernet er veldig viktig for å klare overgangen fra å være på institusjon til å komme tilbake til hverdagen uten at en havner på kjøret igjen. 

Kunne skrevet mye mye mer for det er så mye å si om dette temaet, men jeg stopper nå.  Ingen tvil om at det er et veldig komplekst tema og samfunnsproblem. 

Ikke TS altså. Ser du siterer meg, men interessant svar. Takk som deler din historie.

Tenker på ingen måte at rusbruk KUN kommer av behov for lindring av plager, men at rus og psykiatri henger tett sammen blant annet av slike årsaker, med flere. 

Angående det spørsmålet om hvorvidt du hadde hatt problematikken du nå har innen psykiatri dersom du ikke hadde begynt å ruse deg: veldig spennende å undres over. Mitt ukvalifiserte svar er BARE KANSKJE. Rusen har nok som du sier utløst noe du allerede hadde anlegg for, tror du ikke? Det er mulig at andre faktorer kunne utløst psykose på et senere tidspunkt siden du kanskje er genetisk disponert for det allerede før rusen, men samtidig er jo risikoen for psykose umiddelbart tilstedeværende ved bruk av narkotiske stoffer. Ganske "urettferdig" at noen kan ruse seg og bare oppnå målet de hadde: nytelse og spenning slik du delvis også beskriver det, imens andre blir psykotiske og kan utvikle varig psykiatrisk lidelse. Tror vi alle kan være enige om at rusbruk ikke er av de smarteste valgene en kan ta her i livet, men vi er alle bare mennesker og det er vanvittig forskjell på hvordan folk responderer tydeligvis. 

Men de du kjenner som ikke har blitt psykotiske tross mangeårig bruk og nå avhengighet, har de det bra? Er de friske fordi om de ikke utviklet psykose? Jeg ser ikke for meg at det går an å oppnå særlig opplevelse av livskvalitet (utenfor ruset tilstand) dersom en først er avhengig og "alt" dreier seg om akkurat det. Har de bare andre mål for livet, eller er det til slutt resignasjon? Dersom de ikke lykkes i avrusning mener jeg da. 

Hva består ettervern behandling egentlig av, ideelt sett og i realiteten? 

Når jeg leser hvor reflektert du er og hvor god evne du har til å legge frem historien din her skriftlig, nå og i tidligere innlegg, så får jeg faktisk noe reality check på mine fordommer, jeg får litt mer respekt for det. Nå har jeg nå hatt et par runder med bruk av både sobril i en kort periode (heldigvis stoppet man reseptene for noen år siden. Nå har jeg det igjen, men bruker minst mulig) og en del doseeksperimentering med medisiner - så den som står i glasshus osv., - men har fordommer om at en del rusavhengige har mistet en del mental kapasitet og også vilje til endring, og at de ikke nødvendigvis opererer ut fra samme verdier som storsamfunnet. Så der har jeg litt å gå på. 

Håper TS tilgir meg for å slenge inn nye spørsmål:  Dersom ikke allerede oppdagede eller uoppdagede tilstander forelå før man starter: tror du, eller folk her inne generelt at folk flest kommer på ideen å prøve narkotiske stoffer? For meg gir det mening at man allerede må ha det litt i personligheten, det å i det hele tatt ta risken. Jeg har nok risikoen i meg, med tidlig debut av depresjon, svingninger i stemningsleie, tidvis rastløshet og impulsivitet... Men så har jeg alltid hatt forventninger til meg fra ulike hold, om hvordan jeg er og hvordan jeg bør leve og hva som er minstekravet. Ellers tror jeg lett jeg hadde sklidd inn i det i starten av 20 årene... Men det får vi aldri vite. 

Tror dere man allerede har adhd, personlighetsforstyrrelser, andre årsaker til risikovilligheten? 

Hva beskytter fra å skli inn i avhengighet hvis man er genetisk disponert? Er jo kjebte diskusjonstema, men gidder ikke Google nå, det har jeg gjort før. Vil lese hva dere her tenker 😄🥴

 

[Glitter]

krøll9 skrev (12 minutter siden):

Ikke TS altså. Ser du siterer meg, men interessant svar. Takk som deler din historie.

Tenker på ingen måte at rusbruk KUN kommer av behov for lindring av plager, men at rus og psykiatri henger tett sammen blant annet av slike årsaker, med flere. 

Angående det spørsmålet om hvorvidt du hadde hatt problematikken du nå har innen psykiatri dersom du ikke hadde begynt å ruse deg: veldig spennende å undres over. Mitt ukvalifiserte svar er BARE KANSKJE. Rusen har nok som du sier utløst noe du allerede hadde anlegg for, tror du ikke? Det er mulig at andre faktorer kunne utløst psykose på et senere tidspunkt siden du kanskje er genetisk disponert for det allerede før rusen, men samtidig er jo risikoen for psykose umiddelbart tilstedeværende ved bruk av narkotiske stoffer. Ganske "urettferdig" at noen kan ruse seg og bare oppnå målet de hadde: nytelse og spenning slik du delvis også beskriver det, imens andre blir psykotiske og kan utvikle varig psykiatrisk lidelse. Tror vi alle kan være enige om at rusbruk ikke er av de smarteste valgene en kan ta her i livet, men vi er alle bare mennesker og det er vanvittig forskjell på hvordan folk responderer tydeligvis. 

Men de du kjenner som ikke har blitt psykotiske tross mangeårig bruk og nå avhengighet, har de det bra? Er de friske fordi om de ikke utviklet psykose? Jeg ser ikke for meg at det går an å oppnå særlig opplevelse av livskvalitet (utenfor ruset tilstand) dersom en først er avhengig og "alt" dreier seg om akkurat det. Har de bare andre mål for livet, eller er det til slutt resignasjon? Dersom de ikke lykkes i avrusning mener jeg da. 

Hva består ettervern behandling egentlig av, ideelt sett og i realiteten? 

Når jeg leser hvor reflektert du er og hvor god evne du har til å legge frem historien din her skriftlig, nå og i tidligere innlegg, så får jeg faktisk noe reality check på mine fordommer, jeg får litt mer respekt for det. Nå har jeg nå hatt et par runder med bruk av både sobril i en kort periode (heldigvis stoppet man reseptene for noen år siden. Nå har jeg det igjen, men bruker minst mulig) og en del doseeksperimentering med medisiner - så den som står i glasshus osv., - men har fordommer om at en del rusavhengige har mistet en del mental kapasitet og også vilje til endring, og at de ikke nødvendigvis opererer ut fra samme verdier som storsamfunnet. Så der har jeg litt å gå på. 

Håper TS tilgir meg for å slenge inn nye spørsmål:  Dersom ikke allerede oppdagede eller uoppdagede tilstander forelå før man starter: tror du, eller folk her inne generelt at folk flest kommer på ideen å prøve narkotiske stoffer? For meg gir det mening at man allerede må ha det litt i personligheten, det å i det hele tatt ta risken. Jeg har nok risikoen i meg, med tidlig debut av depresjon, svingninger i stemningsleie, tidvis rastløshet og impulsivitet... Men så har jeg alltid hatt forventninger til meg fra ulike hold, om hvordan jeg er og hvordan jeg bør leve og hva som er minstekravet. Ellers tror jeg lett jeg hadde sklidd inn i det i starten av 20 årene... Men det får vi aldri vite. 

Tror dere man allerede har adhd, personlighetsforstyrrelser, andre årsaker til risikovilligheten? 

Hva beskytter fra å skli inn i avhengighet hvis man er genetisk disponert? Er jo kjebte diskusjonstema, men gidder ikke Google nå, det har jeg gjort før. Vil lese hva dere her tenker 😄🥴

 

Jeg har en tante som hadde bipolar med psykose. Hun ruset seg ikke, men må være der mine gener kommer fra. For de kommer ikke fra min mor eller far. Min fars andre to barn er "perfekte". Så tror jeg hadde en sårbarhet der og at det ble utløst av rus. Bipolar ble utløst før jeg begynte å ruse meg tungt, det kom av samlivsbruddet. Selv om jeg hadde tendenser til mild hypomani i årene før samlivsbruddet. 

Ja det er på en måte litt urettferdig at noen bare kan ruse seg som de vil uten å havne utpå psykisk. Ene eksen min begynte med amfetamin da han var 16. Som 49-åring hadde han aldri vært psykotisk. 

Vanskelig å si hvordan de har det når de ikke ruser seg. Han ene går fast på antidepressiva så åpenbart har han det ikke supert. Men når vi ruser oss i lag er det bare latterkrampe og deling av historier og musikk. Blanding av amfetamin og hasj. En fantastisk kombinasjon i godt selskap. Jeg får voldsomt russug av å prate om dette. 😅 Men jeg romantiserer det nå. Jeg vet de negative konsekvensene. De er store. 

Ideelt sett bør en følges opp tett poliklinisk i tillegg til å ha en serie med korte reinnleggelser for å ha noe å holde ut til i starten. I tillegg bør en settes i kontakt med en IPS-veileder for å komme seg ut i litt aktivitet på dagtid. For å bare ha tid og ikke noe å bruke den på er roten til tilbakefall. Mestring i hverdagen og etablering av sunne relasjoner som kollegaer er avgjørende. Men ingenting av dette skjer. Du skrives ut, får høre lykke til også er det stilt. 

Du er ikke alene om å ha fordommer mot rusavhengige. Det er på en måte forståelig for noen av oss legger opp til de fordommene. Med lite evne til å reflektere, kriminalitet, de skylder alt på alle andre, de inntar en offerrolle (for så det er sagt jeg klandrer kun meg selv for å ha gått ned den gata. Jeg var 26 og burde virkelig tatt bedre valg), de er frekke, skitne, stjeler, betaler ikke regninger osv. Men mange rusavhengige er ikke slik i det hele tatt. Det er tragiske og vonde skjebner, men de ønsker å passe inn, de ønsker å ha et hjem, ha venner og kontakt med familien sin. De er som alle andre, bare med et ekstra tungt problem. 

Det er bra at du vedkjenner deg at du kan havne i faresonen. Da er du bevisst på det og kan forebygge. Jeg ante ikke at jeg var i noen faresone og da det kom foran meg hoppet jeg utti med hele meg. Jeg ville ha det som gjorde at jeg følte jeg var levende og at livet var verdt å leve igjen. Min største tabbe riktig nok. Men det var jeg ikke i stand til å se da. 

Jeg har alkoholisme i familien, men er første "narkoman". Jeg var alltid den som ble fullest på fester i ungdomstiden, jeg endret personlighet fra å være rolig og forsiktig til å bli pågående og "aggressiv" når det gjaldt å få det motsatte kjønn i seng. Tegnene var der, men jeg skjønte det aldri. Jeg knakk fullstendig sammen og da klarte jeg ikke stå imot min genetiske disposisjon til rusmisbruk. Så enkelt og så vanskelig er det. 

Tror en trygg oppvekst hvor en lærer å regulere følelsene sine er beskyttende mot rusavhengighet selv når en er genetisk disponert. Det lærte ikke jeg. 

Jeg utviklet ikke borderline for alvor før jeg var 25, men det var tegn der. Jeg kunne reagere litt for mye på situasjoner og jeg var veldig redd for å bli forlatt. Men jeg er sikker på at var det ikke for eksen så hadde jeg ikke utviklet borderline. Var bare 16 da vi ble sammen og det tok kun én måned før første gang jeg ble utsatt for psykisk vold. Etter det skjedde det hver 1-2 uke i ni år. Med trusler og tvang til sex. Det brøt meg så kolossalt ned og det er ti år siden bruddet, men jeg klarer fortsatt ikke ha sex edru. Det har han tatt ifra meg. 

Så igjen det er så komplekst. Jeg har jo bare min historie. Andre har sin egen. Den ene mer tragisk enn den andre. Jeg har det absolutt ikke verst. 

[krøll9]

Takk igjen, selv om det kanskje ikke er så bra for deg å skrive og tenke over det du nettopp liker ved rus. Man forstår iaf bedre hvordan ting henger sammen slik du forklarer. Når du selv vet sammenhengen så godt kan det sikkert være til hjelp det også, selv om temaet trigger. 

Det virker som det ikke var veldig usannsynlig at du skulle få problemer, innen rus og eller psykiatri mtp både genetikk og hendelser i ungdommen. 

Det å vite at en selv er i faresonen for ulike ting er verdifull kunnskap å ha, samtidig som det kan bli bittelitt innskrenkende også. Men bagateller i forhold til hva man risikerer. 

Synd å høre om at man blir såpass overlatt til seg selv når det egentlig er meninga å få mer støtte. Alle har ansvar for egne valg og eget liv, osv., men når det gjelder avhengighet så kan det virke som at faste rammer og det at noen andre holde øye med en kunne vært lurt, når viljen egentlig er der men det er lett å ødelegge mye med en dags glipp i selvdisiplinen. Jeg blir forresten uansett irritert over at ting kan se flott ut på papiret, som at man er under et eller annet tiltak eller behandlingstilbud, men så er det nada eller svada. Kjenner godt til det selv. Kan vi i det minste slutte å late som om alt mulig gjøres og tilbys av hjelp, når det reellt sett ikke blir det? Igjen så har alle ansvar for seg selv til syvende og sist, men la oss bare la være å late som om det skulle vært annerledes i det minste. 

Håper du har noen venner som er til å stole på ♥️

Endret 7. august av krøll9

[Glitter]

krøll9 skrev (4 timer siden):

Takk igjen, selv om det kanskje ikke er så bra for deg å skrive og tenke over det du nettopp liker ved rus. Man forstår iaf bedre hvordan ting henger sammen slik du forklarer. Når du selv vet sammenhengen så godt kan det sikkert være til hjelp det også, selv om temaet trigger. 

Det virker som det ikke var veldig usannsynlig at du skulle få problemer, innen rus og eller psykiatri mtp både genetikk og hendelser i ungdommen. 

Det å vite at en selv er i faresonen for ulike ting er verdifull kunnskap å ha, samtidig som det kan bli bittelitt innskrenkende også. Men bagateller i forhold til hva man risikerer. 

Synd å høre om at man blir såpass overlatt til seg selv når det egentlig er meninga å få mer støtte. Alle har ansvar for egne valg og eget liv, osv., men når det gjelder avhengighet så kan det virke som at faste rammer og det at noen andre holde øye med en kunne vært lurt, når viljen egentlig er der men det er lett å ødelegge mye med en dags glipp i selvdisiplinen. Jeg blir forresten uansett irritert over at ting kan se flott ut på papiret, som at man er under et eller annet tiltak eller behandlingstilbud, men så er det nada eller svada. Kjenner godt til det selv. Kan vi i det minste slutte å late som om alt mulig gjøres og tilbys av hjelp, når det reellt sett ikke blir det? Igjen så har alle ansvar for seg selv til syvende og sist, men la oss bare la være å late som om det skulle vært annerledes i det minste. 

Håper du har noen venner som er til å stole på ♥️

Har et par stk. Men hun ene bor ikke i samme by som meg dessverre. ❤️

[Worrisome_plenty]

Man bør i hvertfall ikke ruse seg hvis man har schizofreni. Median  levealder på rusmisbrukere med schizofreni er skremmendenlav. Godt under 50. 46 eller 47 år har jeg lest.

[Glitter]

Worrisome_plenty skrev (7 minutter siden):

Man bør i hvertfall ikke ruse seg hvis man har schizofreni. Median  levealder på rusmisbrukere med schizofreni er skremmendenlav. Godt under 50. 46 eller 47 år har jeg lest.

Det var lavt. 

[Worrisome_plenty]

Glitter skrev (7 minutter siden):

Det var lavt. 

Veldig lavt, derfor jeg sluttet å drikke.

[Glitter]

Worrisome_plenty skrev (1 minutt siden):

Veldig lavt, derfor jeg sluttet å drikke.

Lurt.