Ingen tiltak på kriseplan

[Fru2020]

Jeg har akkurat kommet hjem fra innleggelse på DPS. Det var en kortvarig innleggelse på akutten som skal forebygge at jeg blir suicidal.

Et av hovedmålene ved en slik innleggelse er å skrive en kriseplan. 

Jeg har hatt en ikkefungerende kriseplan I ni år. Det vil si at den ser ut helt etter boken, men for meg er den ubrukelig. Den baserer seg på at jeg når jeg blir dårlig skal hente inspirasjon fra kriseplanen med mål om å sette igang en aktivitet, en avledning feks hekle, se film etc.

Problemet mitt er at jeg har me. Når jeg kommer i krise er det I forbindelse med det som heter pem (post-exertional malaise) Da er jeg ikke I stand til å sitte oppreist. Jeg er heller ikke i stand til å gjøre krevende mentale oppgaver som å lese eller se på serie. Det jeg klarer å hente ut av energi i slike perioder henter jeg ut til å spise og å gå på do. 

Det vil si at jeg har en enorm psykisk smerte, men ingen redskap å møte det med.

Jeg har nå hatt tre slike typer innleggelser hvor jeg har spurt alle kontaktpersonene mine og behandlerne mine om hva som kan stå på min kriseplan. Er det noe jeg kan gjøre for å håndtere den store psykiske krisen når jeg bare er i stand til å ligge der. Alle har svart at de ikke vet hva jeg kan gjøre. Jeg snakket med overlegen idag. Sa til han at du representerer det ypperste av kompetansen as Norge har på psykiske kriser. Har du ingen verktøy til meg? Han svarte nei, det hadde han ikke.

Er der virkelig slik. Skal jeg godta at det i Norge ikke finnes noen som har et tips til hva jeg kan gjøre for å håndtere psykiske kriser kombinert med me krise?

Hva tenker dere?

 

 

@nachnoo du pleier vel ikke skrive på sånne innlegg. Men jeg lurer veldig. Er det ingen krisetiltak som man kan gjøre liggende i en seng dvs ved å bruke hodet?

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (15 minutter siden):

Jeg har akkurat kommet hjem fra innleggelse på DPS. Det var en kortvarig innleggelse på akutten som skal forebygge at jeg blir suicidal.

Et av hovedmålene ved en slik innleggelse er å skrive en kriseplan. 

Jeg har hatt en ikkefungerende kriseplan I ni år. Det vil si at den ser ut helt etter boken, men for meg er den ubrukelig. Den baserer seg på at jeg når jeg blir dårlig skal hente inspirasjon fra kriseplanen med mål om å sette igang en aktivitet, en avledning feks hekle, se film etc.

Problemet mitt er at jeg har me. Når jeg kommer i krise er det I forbindelse med det som heter pem (post-exertional malaise) Da er jeg ikke I stand til å sitte oppreist. Jeg er heller ikke i stand til å gjøre krevende mentale oppgaver som å lese eller se på serie. Det jeg klarer å hente ut av energi i slike perioder henter jeg ut til å spise og å gå på do. 

Det vil si at jeg har en enorm psykisk smerte, men ingen redskap å møte det med.

Jeg har nå hatt tre slike typer innleggelser hvor jeg har spurt alle kontaktpersonene mine og behandlerne mine om hva som kan stå på min kriseplan. Er det noe jeg kan gjøre for å håndtere den store psykiske krisen når jeg bare er i stand til å ligge der. Alle har svart at de ikke vet hva jeg kan gjøre. Jeg snakket med overlegen idag. Sa til han at du representerer det ypperste av kompetansen as Norge har på psykiske kriser. Har du ingen verktøy til meg? Han svarte nei, det hadde han ikke.

Er der virkelig slik. Skal jeg godta at det i Norge ikke finnes noen som har et tips til hva jeg kan gjøre for å håndtere psykiske kriser kombinert med me krise?

Hva tenker dere?

 

 

@nachnoo du pleier vel ikke skrive på sånne innlegg. Men jeg lurer veldig. Er det ingen krisetiltak som man kan gjøre liggende i en seng dvs ved å bruke hodet?

Hva med musikk og lydbok som avledning?

Anonymkode: 9dc82...14a

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hva med musikk og lydbok som avledning?

Anonymkode: 9dc82...14a

Takk for svar.

Musikk hører jeg på 24/7 så det gjør ingen endring.

Lydbok og podcast blir for krevende.

[frosken]

Fru2020 skrev (26 minutter siden):

Jeg har akkurat kommet hjem fra innleggelse på DPS. Det var en kortvarig innleggelse på akutten som skal forebygge at jeg blir suicidal.

Et av hovedmålene ved en slik innleggelse er å skrive en kriseplan. 

Jeg har hatt en ikkefungerende kriseplan I ni år. Det vil si at den ser ut helt etter boken, men for meg er den ubrukelig. Den baserer seg på at jeg når jeg blir dårlig skal hente inspirasjon fra kriseplanen med mål om å sette igang en aktivitet, en avledning feks hekle, se film etc.

Problemet mitt er at jeg har me. Når jeg kommer i krise er det I forbindelse med det som heter pem (post-exertional malaise) Da er jeg ikke I stand til å sitte oppreist. Jeg er heller ikke i stand til å gjøre krevende mentale oppgaver som å lese eller se på serie. Det jeg klarer å hente ut av energi i slike perioder henter jeg ut til å spise og å gå på do. 

Det vil si at jeg har en enorm psykisk smerte, men ingen redskap å møte det med.

Jeg har nå hatt tre slike typer innleggelser hvor jeg har spurt alle kontaktpersonene mine og behandlerne mine om hva som kan stå på min kriseplan. Er det noe jeg kan gjøre for å håndtere den store psykiske krisen når jeg bare er i stand til å ligge der. Alle har svart at de ikke vet hva jeg kan gjøre. Jeg snakket med overlegen idag. Sa til han at du representerer det ypperste av kompetansen as Norge har på psykiske kriser. Har du ingen verktøy til meg? Han svarte nei, det hadde han ikke.

Er der virkelig slik. Skal jeg godta at det i Norge ikke finnes noen som har et tips til hva jeg kan gjøre for å håndtere psykiske kriser kombinert med me krise?

Hva tenker dere?

 

 

@nachnoo du pleier vel ikke skrive på sånne innlegg. Men jeg lurer veldig. Er det ingen krisetiltak som man kan gjøre liggende i en seng dvs ved å bruke hodet?

For meg er den opplagte løsningen at du aksepterer smerten og venter til den går over. Den gjør jo alltid det - og ofte etter relativt kort tid. Hvis det fungerer så kan du se om det lindrer å lytte på lydbok osv. Men jeg tror det sentrale er å innse at dette går over igjen. 

[ISW]

Jeg synes relevante elementer er:

1. Tenke at dette går over

2. Skrive et innlegg her og diskutere.

3. Ta kontakt med KSOS eller Mental Helse på chat. Gjenta ved behov.

4. Snakke med fastlege eller behandler

5. Snakke med legevakt

[Fru2020]

frosken skrev (1 time siden):

For meg er den opplagte løsningen at du aksepterer smerten og venter til den går over. Den gjør jo alltid det - og ofte etter relativt kort tid. Hvis det fungerer så kan du se om det lindrer å lytte på lydbok osv. Men jeg tror det sentrale er å innse at dette går over igjen. 

Når jeg får disse krisene med kombinert psykisk smerte og pem så kan det vare I dagevis. Nå har jeg vært sengeliggende I tre uker med en konstant følelse av bunnløs sorg I kroppen. I lange perioder forsvinner jeg inn i negative tankespinn også. Det er få eller ingen pauser.

Når det bare er psykisk smerte varer det kortere. Ofte roer det seg etter en natts søvn.

Denne komboen med me kræsj og psykisk kræsj blir bare verre synes jeg 

ISW skrev (1 time siden):

Jeg synes relevante elementer er:

1. Tenke at dette går over

2. Skrive et innlegg her og diskutere.

3. Ta kontakt med KSOS eller Mental Helse på chat. Gjenta ved behov.

4. Snakke med fastlege eller behandler

5. Snakke med legevakt

1. Bortsett fra at det ikke finnes behandling for me

2. Det er jo mulig. Er bare lei av sånne nå har jeg det grusomt innlegg. Jeg har lagt ut hundrevis av slike.

3. Jeg synes det er vanskelig å snakke med hjelpetelefon. Samtalene er korte og jeg føler ofte de ender med å si at jeg skal ringe legevakt.

4.5 Jeg har ikke behandler lenger. Tilbudet jeg har er dette lavterskeltilbudet på akuttavdelingen. Der er jeg ikke lenge nok til at de tar seg tid til å tenke gjennom hva jeg trenger. Det har jer forståelse for. Jeg ender opp med å bruke hele tiden på å få dem til å forstå at ja jeg vet at å sitte oppreist å hekle vil lette den psykiske smerten der og da, men gjør at jeg blir så fysisk utmattet at den psykiske smerten forverres I etterkant samtidig som det tar lenger tid å komme tilbake til normalen.

 

[Decibel]

Har du noen rundt deg hjemme i slike situasjoner? Noen som evt kan komme og sitte litt ved siden av deg? Ikke nødvendigvis prate så mye, hvis det er utmattende for deg, men bare være der i situasjonen sammen med deg? 
 

Hva er det som hjelper deg når dyner innlagt i slike situasjoner? Er det avledningen av andre personer? Er det det å komme ut av din egen seng og dine egne fire vegger? 

[Sokk]

Har du sluttet på alle medisiner nå? Kan dette være en reaksjon på det, evt et tegn på at de hadde noe effekt?

Hvis me ikke blir bedre uansett, og du ligger stille i konstant bunnløs sorg uansett, hva har du da å tape på å forsøke litt hekling eller andre lette aktiviteter? 

[Humlesurr]

Lurer på det samme som Sokk. Og lurer på hva som skjer når du sier at du ikke klarer å sitte oppreist. Hva skjer hvis du sitter oppreist? Hvilke symptomer får du da? Kan du øve opp evnen til å tåle å sitte oppreist når det kjennes ut som du ikke klarer? 
Du ønsker jo svar på noe som blir umulig å løse når du selv sier at du ikke klarer noen ting. Da er det jo ikke annet å gjøre enn å akseptere situasjonen og vente til det går over/blir bedre. 
 

[Fru2020]

Decibel skrev (14 minutter siden):

Har du noen rundt deg hjemme i slike situasjoner? Noen som evt kan komme og sitte litt ved siden av deg? Ikke nødvendigvis prate så mye, hvis det er utmattende for deg, men bare være der i situasjonen sammen med deg? 
 

Hva er det som hjelper deg når dyner innlagt i slike situasjoner? Er det avledningen av andre personer? Er det det å komme ut av din egen seng og dine egne fire vegger? 

Samboer sitter med meg innimellom. Det hjelper mye. Men jeg ønsker ikke å lene meg for mye på han. Han er i en veldig krevende livssituasjon som han må bruke svært mye tid og krefter på.

Jeg lurer litt på om der som hjelper mest med innleggelse er at jeg skrur av min egne dårlige samvittighet for alt jeg ikke får gjort i huset og at jeg slapper helt av. Noen ganger får jeg også noen gode samtaler som gjør godt.

Sokk skrev (7 minutter siden):

Har du sluttet på alle medisiner nå? Kan dette være en reaksjon på det, evt et tegn på at de hadde noe effekt?

Hvis me ikke blir bedre uansett, og du ligger stille i konstant bunnløs sorg uansett, hva har du da å tape på å forsøke litt hekling eller andre lette aktiviteter? 

Jeg har sluttet på alle medisiner, men merker ingen endring i forhold til depresjon. Ja den kom nå, men den har kommet jevnt og trutt I alle ni årene jeg gikk på medisin også så jeg tenker det er lite trolig at det har en sammenheng. Det jeg har endret da er at jeg kjenner på små følelser og på sinne etter at jeg sluttet.

Jeg er alltid i aktivitet når jeg kan. Det er et større problem for meg at jeg er i for mye aktivitet enn jeg klarer.

Humlesurr skrev (1 minutt siden):

Lurer på det samme som Sokk. Og lurer på hva som skjer når du sier at du ikke klarer å sitte oppreist. Hva skjer hvis du sitter oppreist? Hvilke symptomer får du da? Kan du øve opp evnen til å tåle å sitte oppreist når det kjennes ut som du ikke klarer? 
Du ønsker jo svar på noe som blir umulig å løse når du selv sier at du ikke klarer noen ting. Da er det jo ikke annet å gjøre enn å akseptere situasjonen og vente til det går over/blir bedre. 
 

Jeg klarer ikke sitte oppreist. Jeg kan sitte oppreist noen minutter om gangen før jeg ikke klarer mer. Jeg sammenligner det med en kraftig influensa. Kroppen verker og det er ikke krefter til å løfte musklene.  Nei, jeg kan ikke trene meg opp. Trening er ikke anbefalt med me. Det blir de fleste sykere av. 

Jeg er jo indoktrinert med tanken om at det går an å trene opp det meste så jeg har, mot anbefalinger, gjort det flere ganger.Gått systematisk til verks og tenkt at med mikrosteg så går det fint. Det har alltid ført til kræsj og symptomforverring. Og så har jeg fått en forverring psykisk I tillegg fordi det har forsterket håpløshetsfølelsen.

Jeg tenker det må da være ting en kan gjøre inni hodet? Jeg tenker på den jordingsøvelsen som man bruker ved angst- legg merke til tre ting en ser, hører, føler... Det må vel finnes noe en kan gjøre inne i hodet sitt ved akutte depressive kriser?

[Humlesurr]

Fru2020 skrev (20 minutter siden):

Jeg klarer ikke sitte oppreist. Jeg kan sitte oppreist noen minutter om gangen før jeg ikke klarer mer. Jeg sammenligner det med en kraftig influensa. Kroppen verker og det er ikke krefter til å løfte musklene.  Nei, jeg kan ikke trene meg opp. Trening er ikke anbefalt med me. Det blir de fleste sykere av. 

Jeg mente ikke trening, men at du øver deg på å tåle de symptomene du får når du sitter oppreist. At du sakte kan heve tålegrensen din for kroppsverk. Men jeg har ikke me og forstår at det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det er. 
 

 

Fru2020 skrev (20 minutter siden):

Jeg er alltid i aktivitet når jeg kan. Det er et større problem for meg at jeg er i for mye aktivitet enn jeg klarer

Du bør kanskje legge vekk all aktivitet utenfor huset til du klarer å ha jevn fungering hjemme? Ikke bruk opp energi ute før du klarer å sitte oppreist hver dag hjemme. 

 

Fru2020 skrev (20 minutter siden):

Jeg tenker det må da være ting en kan gjøre inni hodet? Jeg tenker på den jordingsøvelsen som man bruker ved angst- legg merke til tre ting en ser, hører, føler... Det må vel finnes noe en kan gjøre inne i hodet sitt ved akutte depressive kriser?

Jeg tror det er aksept av situasjonen som gjelder. Og å se på seg selv med omsorg. Jeg har nylig lest litt om IFS(internal family systems), der er det noen øvelser som kanskje kunne vært nyttige for deg. Det er noen øvelser man kan gjøre for seg selv og som jeg tror kan være nyttige uavhengig om man er i et terapiforløp eller ikke. Det handler om å mentalt plassere de ulike delene av seg selv på utsiden av selvet sitt. For å få avstand og forholde seg til de ulike delene på en annen måte. Jeg ser for meg at det er noe som kunne roet ned hodet ditt når det står på som verst og du er låst til sengen. 

Endret 21. august av Humlesurr

[Fru2020]

Humlesurr skrev (1 minutt siden):

Jeg mente ikke trening, men at du øver deg på å tåle de symptomene du får når du sitter oppreist. At du sakte kan heve tålegrensen din for kroppsverk. Men jeg har ikke menig forstår at det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det er. 
 

 

Du bør kanskje legge vekk all aktivitet utenfor huset til du klarer å ha jevn fungering hjemme? Ikke bruk opp energi ute før du klarer å sitte oppreist hver dag hjemme. 

 

Jeg tror det er aksept av situasjonen som gjelder. Og å se på seg selv med omsorg. Jeg har nylig lest litt om IFS(internal family systems), der er det noen øvelser som kanskje kunne vært nyttige for deg. Det er noen øvelser man kan gjøre for seg selv og som jeg tror kan være nyttige uavhengig om man er i et terapiforløp eller ikke. Det handler om å mentalt plassere de ulike delene av seg selv på utsiden av selvet sitt. For å få avstand og forholde seg til de ulike delene på en annen måte. Jeg ser for meg at det er noe som kunne roet ned hodet ditt når det står på som verst og du er låst til sengen. 

Jeg tenkte på trening som I å trene på å sitte oppreist. Ved vanlig fungering vil jeg kun få forsinket reaksjon på å sitte for lenge. Det vil si at der og da merker jeg ingenting, men en dag eller to etter våkner jeg med en kræsj. Jeg ender alltid opp med å sitte for lenge. Egentlig har jeg fått beskjed om å legge meg i et mørkt rom ca en time hver dag. Men jeg synes der er supervanskelig å hvile når jeg er i stand til å sitte.

Når jeg er i en kræsj så klarer jeg fysisk ikke sitte oppreist. Det er ikke fordi jeg får vondt eller får symptomer. Jeg bare er ikke fysisk i stand til å holde oppe kroppen. Jeg sliter også med å holde øyne oppe. Klare å snu meg i liggende stilling. Det bare skjer når jeg våkner opp om morgenen at jeg er helt uten krefter.

Det med aktivitet utenfor huset er en vanskelig balansegang. Da mister jeg jo alt. Jeg har jo nesten ingenting igjen. Men jeg vet at et av mine problemer er at jeg er for mye i aktivitet i forhold til hva kroppen tåler.

Takk for tips om IFS. Jeg skal lese meg opp på det❤️

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (30 minutter siden):

Jeg tenkte på trening som I å trene på å sitte oppreist. Ved vanlig fungering vil jeg kun få forsinket reaksjon på å sitte for lenge. Det vil si at der og da merker jeg ingenting, men en dag eller to etter våkner jeg med en kræsj. Jeg ender alltid opp med å sitte for lenge. Egentlig har jeg fått beskjed om å legge meg i et mørkt rom ca en time hver dag. Men jeg synes der er supervanskelig å hvile når jeg er i stand til å sitte.

Når jeg er i en kræsj så klarer jeg fysisk ikke sitte oppreist. Det er ikke fordi jeg får vondt eller får symptomer. Jeg bare er ikke fysisk i stand til å holde oppe kroppen. Jeg sliter også med å holde øyne oppe. Klare å snu meg i liggende stilling. Det bare skjer når jeg våkner opp om morgenen at jeg er helt uten krefter.

Det med aktivitet utenfor huset er en vanskelig balansegang. Da mister jeg jo alt. Jeg har jo nesten ingenting igjen. Men jeg vet at et av mine problemer er at jeg er for mye i aktivitet i forhold til hva kroppen tåler.

Takk for tips om IFS. Jeg skal lese meg opp på det❤️

Det er jo bra at du gjenkjenner hva som gjør at du blir dårlig. Da må du nok gjøre mindre av det dessverre. Har du blitt godt kjent med kroppen/sykdommen siden du først ble syk?

Anonymkode: 9dc82...14a

[frosken]

Fru2020 skrev (3 timer siden):

Når jeg får disse krisene med kombinert psykisk smerte og pem så kan det vare I dagevis. Nå har jeg vært sengeliggende I tre uker med en konstant følelse av bunnløs sorg I kroppen. I lange perioder forsvinner jeg inn i negative tankespinn også. Det er få eller ingen pauser.

Når det bare er psykisk smerte varer det kortere. Ofte roer det seg etter en natts søvn.

Denne komboen med me kræsj og psykisk kræsj blir bare verre synes jeg 

Jeg betviler ikke at du har det vondt, men jeg klarer ikke å se at innleggelser i psykiatri er løsningen. Jeg tror også at du har lært uendelig mange mentale teknikker du kan anvende, og at om du ønsker kan du teste ut ulike varianter. Det at du tenker det er psykiatrien som er løsningen, tror jeg beror på at du gjennom mange år har vært vant til at "det skal gjøres noe" når livet er vanskelig - dvs. at du har hatt ekstremt mange innleggelser nettopp på et slikt grunnlag. 

[Fru2020]

frosken skrev (33 minutter siden):

Jeg betviler ikke at du har det vondt, men jeg klarer ikke å se at innleggelser i psykiatri er løsningen. Jeg tror også at du har lært uendelig mange mentale teknikker du kan anvende, og at om du ønsker kan du teste ut ulike varianter. Det at du tenker det er psykiatrien som er løsningen, tror jeg beror på at du gjennom mange år har vært vant til at "det skal gjøres noe" når livet er vanskelig - dvs. at du har hatt ekstremt mange innleggelser nettopp på et slikt grunnlag. 

Helt enig. Innleggelser er ikke greit I det hele tatt. Jeg er borte fra familien og må sove alene😅

Derfor ønsker jeg hjelp til selvhjelp. Psykiatrien har lært meg mye  tilpasset normal kroppsfungering. Jeg bruker det jeg har lært når jeg har mulighet til det. Derfor er det sjeldnere innleggelser nå. Fire måneder siden sist. Jeg har lært svært lite mentale teknikker. Mye tid er blitt kastet bort på ting som jeg i etterkant ser at har vært helt feil. Feks de siste to årene hvor jeg har fått behandling fordi jeg har så få følelser. Og så slutter jeg på medisinene og så er følelsene tilbake av seg selv. Velfungerende og fine. (Og litt perimenopausale) Jeg gikk til psykomotorisk fysioterapeut på DPS i to år for å lære å håndtere sterke følelser. Hun syntes det var viktigere at jeg trente så hver uke lå jeg på benken hennes og tok armhevinger og situps. Det er helt utrolig hvor mye tid som er brukt på helt ubrukelig terapi. Jeg har lært utrolig lite utav så mye tid. Der jeg lærte noe konkret var hos ROS det året jeg gikk der.

ME legen min er tydelig på at mye av det jeg har lært i psykiatrien har gjort meg sykere og det gjør meg sykere å fortsette å følge rådene. Derfor søker jeg helt nye råd som tar hensyn til ME. Men jeg sliter med å finne det hos meg selv. Trolig fordi jeg er indoktrinert I psykiatriens råd oppigjennom og tenker at løsningen ligger i det som har vært. Det er også vanskelig å finne i litteraturen. ME foreningen er så opptatt av at man ikke skal se på ME som en psykisk sykdom så de har ikke fokus på kombinasjonen. Me senteret har lagt seg på en holdning som skiller de fra andre ledende land i forskningen så de stoler jeg heller ikke på.

Da jeg var i jobb og møtte en case som min. Hvor verktøykassen ikke helt passet. Hvor jeg visste at jeg måtte snu og vende litt på de redskapene jeg hadde for å få de til å passe så tok jeg meg alltid en tur i svømmehallen. Svømte og svømte til jeg hadde snudd og vendt kunnskapen jeg hadde og erfaringen jeg hadde til jeg hadde formet en plan. Så gikk jeg på jobb og skrev ned de små detaljene. Steg for steg hvordan jeg skulle lære brukeren å håndtere hverdagen. 

Jeg skulle ønske at en eller annen tok seg en svømmetur for meg. Jeg tror det kan være mulig å lage en nærmest oppskriftslik plan for hvordan jeg skal håndtere pem.

Mulig jeg skal spandere en tur på byen for me legen og dps legen. De kunne sikkert brukt sin felles kunnskap.

 

[frosken]

Fru2020 skrev (7 timer siden):

Helt enig. Innleggelser er ikke greit I det hele tatt. Jeg er borte fra familien og må sove alene😅

Derfor ønsker jeg hjelp til selvhjelp. Psykiatrien har lært meg mye  tilpasset normal kroppsfungering. Jeg bruker det jeg har lært når jeg har mulighet til det. Derfor er det sjeldnere innleggelser nå. Fire måneder siden sist. Jeg har lært svært lite mentale teknikker. Mye tid er blitt kastet bort på ting som jeg i etterkant ser at har vært helt feil. Feks de siste to årene hvor jeg har fått behandling fordi jeg har så få følelser. Og så slutter jeg på medisinene og så er følelsene tilbake av seg selv. Velfungerende og fine. (Og litt perimenopausale) Jeg gikk til psykomotorisk fysioterapeut på DPS i to år for å lære å håndtere sterke følelser. Hun syntes det var viktigere at jeg trente så hver uke lå jeg på benken hennes og tok armhevinger og situps. Det er helt utrolig hvor mye tid som er brukt på helt ubrukelig terapi. Jeg har lært utrolig lite utav så mye tid. Der jeg lærte noe konkret var hos ROS det året jeg gikk der.

ME legen min er tydelig på at mye av det jeg har lært i psykiatrien har gjort meg sykere og det gjør meg sykere å fortsette å følge rådene. Derfor søker jeg helt nye råd som tar hensyn til ME. Men jeg sliter med å finne det hos meg selv. Trolig fordi jeg er indoktrinert I psykiatriens råd oppigjennom og tenker at løsningen ligger i det som har vært. Det er også vanskelig å finne i litteraturen. ME foreningen er så opptatt av at man ikke skal se på ME som en psykisk sykdom så de har ikke fokus på kombinasjonen. Me senteret har lagt seg på en holdning som skiller de fra andre ledende land i forskningen så de stoler jeg heller ikke på.

Da jeg var i jobb og møtte en case som min. Hvor verktøykassen ikke helt passet. Hvor jeg visste at jeg måtte snu og vende litt på de redskapene jeg hadde for å få de til å passe så tok jeg meg alltid en tur i svømmehallen. Svømte og svømte til jeg hadde snudd og vendt kunnskapen jeg hadde og erfaringen jeg hadde til jeg hadde formet en plan. Så gikk jeg på jobb og skrev ned de små detaljene. Steg for steg hvordan jeg skulle lære brukeren å håndtere hverdagen. 

Jeg skulle ønske at en eller annen tok seg en svømmetur for meg. Jeg tror det kan være mulig å lage en nærmest oppskriftslik plan for hvordan jeg skal håndtere pem.

Mulig jeg skal spandere en tur på byen for me legen og dps legen. De kunne sikkert brukt sin felles kunnskap.

 

Dersom du tenker en slik plan vil være til hjelp for deg, så synes jeg du skal lage et utkast og så vise det til me-legen og fastlegen for å få tilbakemeldinger. Jeg tror vel også at det kan være til hjelp for deg, å tenke nytt om symptomer - ikke forvente at det skal kunne fikses med hjelp utenfra, men akseptere og holde fast ved det som er bra i livet ditt. 

[Fru2020]

frosken skrev (9 timer siden):

Dersom du tenker en slik plan vil være til hjelp for deg, så synes jeg du skal lage et utkast og så vise det til me-legen og fastlegen for å få tilbakemeldinger. Jeg tror vel også at det kan være til hjelp for deg, å tenke nytt om symptomer - ikke forvente at det skal kunne fikses med hjelp utenfra, men akseptere og holde fast ved det som er bra i livet ditt. 

Det er jo det at jeg ikke aner hva som kan stå på en slik plan som er utgangspunkt for denne tråden....

Jeg er uenig i at man ikke skal kunne forvente hjelp fra helsevesenet ved sykdom. 

[Sokk]

Fru2020 skrev (5 minutter siden):

Det er jo det at jeg ikke aner hva som kan stå på en slik plan som er utgangspunkt for denne tråden....

Jeg er uenig i at man ikke skal kunne forvente hjelp fra helsevesenet ved sykdom. 

Men helsevesenet kan ikke trylle. Noen sykdommer kan ikke kureres og noen ganger har man prøvd alt.

I innledningen til denne tråden stiller du opp et nærmest uløselig problem og ønsker at noen skal komme med en magisk løsning. Men alle forslag har du motforestillinger mot.

Kanskje stemmer det som behandlerne dine har sagt, at det faktisk ikke er så mange aktiviteter som kan stå på den planen som ikke vil komme i konflikt med ønsket om minst mulig aktivitet pga me-diagnosen. Kanskje er den eneste løsningen aksept og å ta tiden til hjelp, ettersom du vet at depresjonene alltid har gått over før. 

[AnonymBruker]

Hm.. jeg er vet ikke om jeg har noe vettugt å komme med, så overse gjerne svaret om du vil. Jeg kommer bare til å skrive litt diverse som faller meg inn, ut fra både egen erfaring (kronisk utmattelse, men ikke ME - og en periode hadde jeg en depresjon samtidig, uten at det var på nivået med selvmordstanker) og en bok jeg har lest.

Det er skikkelig kjipt å være låst til senga samtidig som hodet tar av på vonde tanker, for som du sier er det så mange «gode råd» som er ubrukelige i praksis (sier i hermetegn, men for de aller fleste er det jo genuint gode ideer som bare dessverre kan være uoppnåelige der og da). Når hjernen er så utmattet at bare det å tenke i hele setninger er mer enn man klarer, så ble løsningen min i en del timer å se for meg en strand. Kun det. Med bølger som rolig kom og gikk på føttene mine, ellers ingen lyd/bevegelse/inntrykk for det ble for mye. Men stranda funka, til en viss grad. Som en distraksjon, få avstand til det som var, på en måte som var overkommelig for hjernen min.

Jeg har prøvd sånn «EMDR-musikk» på Spotify. Sier null om dette i seg selv, men det at lyden beveger seg mellom ørene og ikke har vokal, har for meg funka. En liten stund altså. På en annen måte enn musikk jeg liker, som jeg hører på ellers. Den kobler ut hjernen på et vis? Som om hjernen blir opptatt av å tolke lydene, uten at det er så belastende kognitivt eller fremkaller noen som helst følelser (som musikk ellers fort gjør, enten det er positivt eller negativt).

 

Ellers minnet deg meg om en dokumentar-lydbok jeg hørte i sommer, om en gutt som var blitt syk som 12-åring. Alle trodde han var helt grønnsak, og han hadde ingen mulighet til å kommunisere. Så da han ble bedre (kognitivt altså), var han fullt oppegående i hodet men kroppen var utilgjengelig. Ingen rundt ham visste at han hørte, så og forstod alt. I årevis var han fanget i egen kropp, og måtte få tiden til å gå mens han satt/lå der. Ute av stand til å fortelle noen om han frøs, hadde vondt eller ble lei seg av noe som ble sagt. 
 

Han forteller at han brukte dagdrømming aktivt for å få tiden til å gå. Lage hele filmer i hodet. 
 

Lykke til med å finne noe som kan fungere for deg, ønsker seg alt godt!

Anonymkode: c177f...75a

[nachnoo]

Fru2020 skrev (På 21.8.2026 den 18.16):

@nachnoo du pleier vel ikke skrive på sånne innlegg. Men jeg lurer veldig. Er det ingen krisetiltak som man kan gjøre liggende i en seng dvs ved å bruke hodet?

Slik jeg forstår det, er det eneste du klarer i slike situasjoner er å tenke. Det som faller meg inn er noe vi bruker i autogen trening og hypnose. Man visualiserer en situasjon som man selv forbinder med noe positivt. For mange nordmenn er det f.eks. å visualisere et man ligger på at svaberg, men hører små bølger slå lett mot strandkanten, man hører fuglesang. man kjenner sola steke i ansiktet, pusten er rolig - "det puster i meg", bena blir tunge mot underlaget, armene blir tunge, du kjenner en ro spre seg langsomt gjennom kroppen din.....

For å få dette til når det er skikkelig vanskelig, må man trene på det også i bedre perioder. Trener du to ganger hver dag, kan det hende at dette kan hjelpe deg i de vanskelige periodene.

Lykke til 🙂