Når man har havnet i et jobbsøkermessig hull det er vanskelig å komme ut fra

[AnonymBruker]

Fem år siden brente jeg ut på jobb. Men istedet for å bli sykemeldt sluttet jeg på jobben. Fordi heg hadde fått nok anså jobben som problemet. Så tok jeg meg en ny type jobb som var ganske spennende, men etter bare to år var jeg ekstremt utbrent. Igjen kunne jeg ha vært sykemeldt, men valgte å skifte til noe annet. Men på en nye jobben var det store arbeidsmiljømessige problemer, som jeg raskt fant ut jeg ikke taklet. Jeg sluttet begynte på noe nytt. Nå tok jeg over en jobb med mye ansvar og gledet meg, men jobben var større enn beskrevet i intervjuene kravene helt uhånterlig. Sannsynligvis fordi jeg aldri tok meg ordentlig tid til å bli bedre fra utbrenning første gang, brant jeg ut så ekstremt mye at jeg måtte få antidepressiva. Nå har jeg heller ikke vært 100% i ro men ptøvd å gjøre vanskelige ting. Begynner å bli bedre etter to år. Hører at det tar 2-3 år å fikse utbrenthet. Så synd at man kun får sykepenger i ett år da  

Nå etter alt dette og i starten av 50 åra. Så skal jeg finne meg jobb sier nav. Altså jeg vil jobbe å leve på penger fra nav er jo helt umulig, men hvem vil ansette meg?  På jobb intervju vet jeg aldri hva jeg skal si ,om det at jeg har etter lange stabile perioder ( som kunne ha sett lenge og stabile ut hvis jeg var sykemeldt lenger) en periode det jeg gar tatt jobb etter jobb etter jobb. Riktig nok aldri fått sparken ennå, men bare slutter. 

Kan jo skjønne en arbeidsgiver vil bli skeptisk og nå vegrer jeg meg for å søke på jobber innen eget fag. Føler jeg bare sprer navnet mitt og får dårlig rykte og aldri jobben for tyypen jobber jeg haddde god sjans på tidligere. Hadde et prat for tre uker siden med en arbeidsgiver, som sa de skulle komme tilbake innen to uker... ikke hørt noen ting. Antagelig droppet på grunn av usrablititet i CV. 

Er også viktig for meg å unngå å komme og bidra til i et arbeidsmiljø som er forferdelig. Hvor er det best å begynne? For å få treff på arbeidsmarkedet, er det håpløst?

Anonymkode: 24f01...00e

[XbellaX]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fem år siden brente jeg ut på jobb. Men istedet for å bli sykemeldt sluttet jeg på jobben. Fordi heg hadde fått nok anså jobben som problemet. Så tok jeg meg en ny type jobb som var ganske spennende, men etter bare to år var jeg ekstremt utbrent. Igjen kunne jeg ha vært sykemeldt, men valgte å skifte til noe annet. Men på en nye jobben var det store arbeidsmiljømessige problemer, som jeg raskt fant ut jeg ikke taklet. Jeg sluttet begynte på noe nytt. Nå tok jeg over en jobb med mye ansvar og gledet meg, men jobben var større enn beskrevet i intervjuene kravene helt uhånterlig. Sannsynligvis fordi jeg aldri tok meg ordentlig tid til å bli bedre fra utbrenning første gang, brant jeg ut så ekstremt mye at jeg måtte få antidepressiva. Nå har jeg heller ikke vært 100% i ro men ptøvd å gjøre vanskelige ting. Begynner å bli bedre etter to år. Hører at det tar 2-3 år å fikse utbrenthet. Så synd at man kun får sykepenger i ett år da  

Nå etter alt dette og i starten av 50 åra. Så skal jeg finne meg jobb sier nav. Altså jeg vil jobbe å leve på penger fra nav er jo helt umulig, men hvem vil ansette meg?  På jobb intervju vet jeg aldri hva jeg skal si ,om det at jeg har etter lange stabile perioder ( som kunne ha sett lenge og stabile ut hvis jeg var sykemeldt lenger) en periode det jeg gar tatt jobb etter jobb etter jobb. Riktig nok aldri fått sparken ennå, men bare slutter. 

Kan jo skjønne en arbeidsgiver vil bli skeptisk og nå vegrer jeg meg for å søke på jobber innen eget fag. Føler jeg bare sprer navnet mitt og får dårlig rykte og aldri jobben for tyypen jobber jeg haddde god sjans på tidligere. Hadde et prat for tre uker siden med en arbeidsgiver, som sa de skulle komme tilbake innen to uker... ikke hørt noen ting. Antagelig droppet på grunn av usrablititet i CV. 

Er også viktig for meg å unngå å komme og bidra til i et arbeidsmiljø som er forferdelig. Hvor er det best å begynne? For å få treff på arbeidsmarkedet, er det håpløst?

Anonymkode: 24f01...00e

Du snakker som om du var 90år, 50 er ingen alder. Du har derimot et problem med at du starter og slutter i jobber. Skal du ha en reell sjanse må du skrive solide søknader som adresserer akkurat dette på en kortfattet og grei måte. Lag deg en historie som er fin å bruke i intervjurunder også, som forklarer og ufarliggjør. Du må bli vant til å snakke om situasjonen din på en positiv måte, og det kan i blant være en kunst å få til. Bruk tid på gode søknader, få hjelp evt fra bekjente, jobbsøker kurs hos NAV eller fra private aktører om du trenger det. 

[AnonymBruker]

XbellaX skrev (1 time siden):

Du snakker som om du var 90år, 50 er ingen alder. 

Det ER vanskeligere for folk over 50 å få ny jobb.

Anonymkode: 4a00b...d44

[XbellaX]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det ER vanskeligere for folk over 50 å få ny jobb.

Anonymkode: 4a00b...d44

Ja, det kan absolutt være mer utfordrende.

Jeg vil likevel si at  50/55+ -åringers negative holdninger til egen alder er LANGT mer ødeleggende for jobbmulighetene - enn alderen i seg selv.

[AnonymBruker]

Flere jeg vet om blir aldri lenger i samme jobb enn tre til fem år, fordi de begynner å kjede seg og ønsker noe nytt. Mange i dag ser til og med ned på de som blir værende i samme jobb lenge. Så kanskje du kan vinkle jobb-byttene på en eller annen måte fordelaktig måte for deg (uten å lyve direkte da). 

Anonymkode: 860ca...0fb

[Grendel]

Jeg tror du bør prøve å forstå hvorfor du blir utbrent hele tiden, og ha en ide om hvorfor du tror neste jobb blir annerledes.

[AnonymBruker]

Grendel skrev (5 timer siden):

Jeg tror du bør prøve å forstå hvorfor du blir utbrent hele tiden, og ha en ide om hvorfor du tror neste jobb blir annerledes.

Og i mellomtida leve på nav? Har ikke råd til det.  Man har da ikke årevis tilnå drive utredninger. Jeg vet hvorfor det skjedde. Om ting blir annerledes kan man aldri garantere, men ja håper selvsagt på det. 

Anonymkode: 24f01...00e

[Grendel]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Og i mellomtida leve på nav? Har ikke råd til det.  Man har da ikke årevis tilnå drive utredninger. Jeg vet hvorfor det skjedde. Om ting blir annerledes kan man aldri garantere, men ja håper selvsagt på det. 

Anonymkode: 24f01...00e

Jeg så ikke for meg at det skulle kreve verken utredning eller lang tid.

Du har vel gjort deg opp noen tanker om hva som sliter deg ut og hva som kunne fungert? 

[AnonymBruker]

Grendel skrev (5 timer siden):

Jeg så ikke for meg at det skulle kreve verken utredning eller lang tid.

Du har vel gjort deg opp noen tanker om hva som sliter deg ut og hva som kunne fungert? 

Ja, bedre arbeidsplass som ikke krever umenneskelige/ ugreie ting av meg hadde vært fint. I tillegg til inkluderende arbeidsmiljø. 

Anonymkode: 24f01...00e