De som daglig hører på Death Metal

[BettyBlue]

For noe tull. Hva er f.eks. forskjellen på Slayers Reign in blood - skive, og Satyricons siste album?

Er sistnevnte mer depresivt? Eller hva med Dimmu Borgirs plater, er de mer depresive en Slayer og Sepulturas musikk?

Verken i musikkstil eller tekster er disse mer depresive enn Slayer.

Jeg hørte mye på Slayer tidligere, og dagens Black Metal band er ikke noe annet enn en videreutvikling av 80 og 90-tallets trash, så jeg kan overhodet ikke se sammenhengen her.

For øvrig setter jeg på black metal av helt andre grunner enn de du nevner over her.

En gang i blandt er det rett og slett utrolig gunstig å sette på noe rask og brutal musikk, men om bandet heter Slayer eller Satyricon, det er av mindre relevans. Faktisk så synes jeg slayer er langt mer deprimerende musikk - dersom noen av disse bandene kan kalles deprimerende - enn de to nevnte norske black metal-banda.

Det som derimot må sies er at Slayer var bra på sine ting for 15 år siden, mens de nå omtrent er en parodi på seg selv, mens Satyricons album, dimmu borgirs album, og en hel rekke andre verdenskjente metalband, er tusen ganger bedre, både musikalsk og tekstmessig, enn hva slayer noen gang kunne drømt om.

Den beste metalskiva som noensiner laget, heter etter min mening Rebel Extraveganza og er gitt ut av Satyricon, den er en 1èr. I tillegg har Dimmu Borgir noen helt på høyden, og sist men ikke minst kommer vel et band du sikkert liker - dersom du hørte på Slayer i gamle dager - nemlig Sepultura, med albumet Arise.

Men hvis noen av disse nevnte album kan sies å være depressive, så må det isåfall være Sepultura sine album.

Vel, mitt inntrykk av Sepultura på slutten av 80-tallet (Arise) - er et solid trash-album med rå musikk, men likevel en viss ironi. Jeg har en video med gutta, syns Andreas & Max er litt sexy. Musikken også. Heh.

Det samme synes jeg om Slayer(trash/speed-metal), men det er fortsatt ironisk/komisk i mitt hode. Gutta har selvironi. Det må nevnes at jeg ikke har satt meg ned og lest tekstene (ikke så lett å høre hva dem 'synger')

Jeg mener at Death-Metal har et mye tyngre budskap, og dystrere musikk, råtnere stemmer og får meg alltid til å ville slå av. Det høres ondt ut. I motsetning til Rammstein, svært rå stemme, men den høres ikke ond ut.

Jeg tror faktisk ikke DeathMetal-tilhengere er så glade i livet, for å si det naivt og enkelt! Dessuten ser de dystre ut, de tilhengerne som går med sorte klær, sort hår, sort neglelakk, hard sort sminke, blekfet hud, og sorte blonder. Death-Metal-tilhengere (som lytter på musikken daglig) har som regel denne imagen. De ser stusselige ut!

(Jeg ser av og til en ung fyr på i Oslo med fotsid sort kappe med hette, og det er like før jeg går bort og *ber* ham om å ta den av seg fordi det ser så fullstendig latterlig ut!)

Men Nemi er ok !

)

[avil]

For noe tull. Hva er f.eks. forskjellen på Slayers Reign in blood - skive, og Satyricons siste album?

Er sistnevnte mer depresivt? Eller hva med Dimmu Borgirs plater, er de mer depresive en Slayer og Sepulturas musikk?

Verken i musikkstil eller tekster er disse mer depresive enn Slayer.

Jeg hørte mye på Slayer tidligere, og dagens Black Metal band er ikke noe annet enn en videreutvikling av 80 og 90-tallets trash, så jeg kan overhodet ikke se sammenhengen her.

For øvrig setter jeg på black metal av helt andre grunner enn de du nevner over her.

En gang i blandt er det rett og slett utrolig gunstig å sette på noe rask og brutal musikk, men om bandet heter Slayer eller Satyricon, det er av mindre relevans. Faktisk så synes jeg slayer er langt mer deprimerende musikk - dersom noen av disse bandene kan kalles deprimerende - enn de to nevnte norske black metal-banda.

Det som derimot må sies er at Slayer var bra på sine ting for 15 år siden, mens de nå omtrent er en parodi på seg selv, mens Satyricons album, dimmu borgirs album, og en hel rekke andre verdenskjente metalband, er tusen ganger bedre, både musikalsk og tekstmessig, enn hva slayer noen gang kunne drømt om.

Den beste metalskiva som noensiner laget, heter etter min mening Rebel Extraveganza og er gitt ut av Satyricon, den er en 1èr. I tillegg har Dimmu Borgir noen helt på høyden, og sist men ikke minst kommer vel et band du sikkert liker - dersom du hørte på Slayer i gamle dager - nemlig Sepultura, med albumet Arise.

Men hvis noen av disse nevnte album kan sies å være depressive, så må det isåfall være Sepultura sine album.

En bekjent av meg ble kasta ut av et ondt Death Metal band fordi han er en blid gutt som ikke klarer å la vær å smile på scenen.

Fansen blei sinte, og noe tid seinere blei et annet bandmedlem myrda. Men det hadde visst ikke så mye med det gode humøret å gjøre.

Ok, anekdotisk materiale, men er litt enig med Betty, det er forskjell på det dystre og det energiske.

[SierDuDet]

Vel, mitt inntrykk av Sepultura på slutten av 80-tallet (Arise) - er et solid trash-album med rå musikk, men likevel en viss ironi. Jeg har en video med gutta, syns Andreas & Max er litt sexy. Musikken også. Heh.

Det samme synes jeg om Slayer(trash/speed-metal), men det er fortsatt ironisk/komisk i mitt hode. Gutta har selvironi. Det må nevnes at jeg ikke har satt meg ned og lest tekstene (ikke så lett å høre hva dem 'synger')

Jeg mener at Death-Metal har et mye tyngre budskap, og dystrere musikk, råtnere stemmer og får meg alltid til å ville slå av. Det høres ondt ut. I motsetning til Rammstein, svært rå stemme, men den høres ikke ond ut.

Jeg tror faktisk ikke DeathMetal-tilhengere er så glade i livet, for å si det naivt og enkelt! Dessuten ser de dystre ut, de tilhengerne som går med sorte klær, sort hår, sort neglelakk, hard sort sminke, blekfet hud, og sorte blonder. Death-Metal-tilhengere (som lytter på musikken daglig) har som regel denne imagen. De ser stusselige ut!

(Jeg ser av og til en ung fyr på i Oslo med fotsid sort kappe med hette, og det er like før jeg går bort og *ber* ham om å ta den av seg fordi det ser så fullstendig latterlig ut!)

Men Nemi er ok !

)

Sepultura er overhodet ikke ironisk, og hvis du setter deg ned og leser deres tekster, så vil du finne langt dystrere tekster enn hva de fleste Black Metal band skriver.

Les og lær, og Sepultura er på ingen måte ironiske i det de skriver. Tekstene er trossalt en av grunnene til at de skiller seg ut fra andre i den genren.

Slayer er råere tekstmessig, og mer på linje med Black Metal-banda. Her går det i Anti Chris, hell awaits og gud vet hva...

Heller ikke de er ironisk, og på sin de var de å regne som like mye satanister som dagens Black Metal folk.

Men idag har vi vel egentlig kommet så langt at ikke engang Black Metal gutta blir regnet som satanister, men meget gode musikere, og den desidert mest-selgende norsk musikken, noensine.

[SierDuDet]

En bekjent av meg ble kasta ut av et ondt Death Metal band fordi han er en blid gutt som ikke klarer å la vær å smile på scenen.

Fansen blei sinte, og noe tid seinere blei et annet bandmedlem myrda. Men det hadde visst ikke så mye med det gode humøret å gjøre.

Ok, anekdotisk materiale, men er litt enig med Betty, det er forskjell på det dystre og det energiske.

Hmmm... het bandet Dark Throne?

Tror isåfall kanskje at jeg gikk i klassen med din bekjent den gangen han ble kastet ut av bandet

[avil]

Hmmm... het bandet Dark Throne?

Tror isåfall kanskje at jeg gikk i klassen med din bekjent den gangen han ble kastet ut av bandet

Han heter ihvertfall Dag til fornavn. Søt gutt, har ikke snakket med ham på 6 år, tror jeg. Men sikkert like blid.

:-)

[Gjest ellapella]

Enkelte mennesker trives best når de drukner i depresjonen.

[SierDuDet]

Han heter ihvertfall Dag til fornavn. Søt gutt, har ikke snakket med ham på 6 år, tror jeg. Men sikkert like blid.

:-)

Stemmer det.

Etter ungdomsskolen soset jeg litt rundt og rotet meg inn på elektro-linja, og der gikk vi i klasse sammen.

Hyggelig fyr, høy, tynn, hengslette, og overhodet ikke det man forbandt med Black Metal-gutta på den tiden der, for det var jo rundt den tiden da kirkene ble brent, greven drepte Øystein Aarseth, en dyrker drepte en homse i Lillehammer, og et Mayhem medlem blåste skallen av seg, ble tatt bilde av, et bilde som var bakpå en Mayhem-bildeplate og var rimelig grotesk, samtidig som en del av skallen hans lå til offentlig beskuelse på Helvete - Øystein Aarseth sin musikk forretning i hovedstaden.

Jeg hadde en del bekjente i Black Metal miljøet på den tiden der.