Bør måling av BMI bli et fast innslag i legetimene våre?

[Nyco]

Gode poeng, Zirine!

En annen ting jeg synes man bør jobbe med er legers kunnskap om overvekt/spiseforstyrrelser og deres holdninger til overvektige.

Da tror jeg man kunne komme langt.

For det er jo det man vil.

Her er forresten Finn Skårderud sine forslag:

http://users.cybercity.dk/~bbt1485/skaarderud.html

For ofte er det ikke kunnskapen hos de overvektige det skorter på, men "evnen" til å bruke denne kunnskapen i det praktiske.

For en som f.eks. har lagt på seg som en "beskyttelsesteknikk" etter å ha opplevd overgrep/voldtekt er det veldig skremmende å miste bekyttelsen og risikere å få menns oppmerksomhet igjen. I det tilfellet hjelper en BMI utregning veldig lite.

Så legers kunnskap omkring overvekt, forskjellige årsaker og behandligsmetoder bør ligge som en basis sånn at de vet når de skal si noe og hva/hvordan.

Det finnes dessverre fortsatt leger som ser ut til å tro at jo verre du du får den overvektige til å føle seg, jo mer motivert bli h*n.

Mvh

ikke overvektige, men underlange ;-)

Som sambo sa da han regnet ut sin BMI, Jeg er slett ikke feit! Bare 10 cm for kort! :0)

Forøvrig er det ikke alle som har noen kilo ekstra som nødvendigvis har dårlig helse av den grunn.

Jeg tror mange BLIR syke fordi det fokuseres så jævli på at man skal være slank for enhver pris. Trening blir et psykisk press for å bli slank, istedet for å opparbeide seg god kondis og en sprek kropp.

[Zirine]

Gode poeng, Zirine!

En annen ting jeg synes man bør jobbe med er legers kunnskap om overvekt/spiseforstyrrelser og deres holdninger til overvektige.

Da tror jeg man kunne komme langt.

For det er jo det man vil.

Her er forresten Finn Skårderud sine forslag:

http://users.cybercity.dk/~bbt1485/skaarderud.html

For ofte er det ikke kunnskapen hos de overvektige det skorter på, men "evnen" til å bruke denne kunnskapen i det praktiske.

For en som f.eks. har lagt på seg som en "beskyttelsesteknikk" etter å ha opplevd overgrep/voldtekt er det veldig skremmende å miste bekyttelsen og risikere å få menns oppmerksomhet igjen. I det tilfellet hjelper en BMI utregning veldig lite.

Så legers kunnskap omkring overvekt, forskjellige årsaker og behandligsmetoder bør ligge som en basis sånn at de vet når de skal si noe og hva/hvordan.

Det finnes dessverre fortsatt leger som ser ut til å tro at jo verre du du får den overvektige til å føle seg, jo mer motivert bli h*n.

Mvh

ikke overvektige, men underlange ;-)

"For ofte er det ikke kunnskapen hos de overvektige det skorter på, men "evnen" til å bruke denne kunnskapen i det praktiske."

Det tror jeg du har veldig rett i. Og denne kunnskapen mangler ikke bare hos overvektige, men kanskje hos en stor del av Norges befolkning - inkludert meg. Eller nei - nå vet jeg - jeg er bare så lat

"For en som f.eks. har lagt på seg som en "beskyttelsesteknikk" etter å ha opplevd overgrep/ voldtekt er det veldig skremmende å miste bekyttelsen og risikere å få menns oppmerksomhet igjen. I det tilfellet hjelper en BMI utregning veldig lite."

Ja, eller rett og slett at man har fått et helt forvridd forhold til mat - av ulike årsaker. Det er mange som spiser når de kjeder seg, er lei seg, deprimert, kjærlighetssorg - når de egentlig burde gjort helt andre ting - snakket f.eks. Og hva lærer man sine barn da? Vi spiser, vi snakker ikke. Så her er det vel viktig å finne ut av hva det egentlige problemet er all den tid mat kun er et middel.

"Så legers kunnskap omkring overvekt, forskjellige årsaker og behandligsmetoder bør ligge som en basis sånn at de vet når de skal si noe og hva/ hvordan.Det finnes dessverre fortsatt leger som ser ut til å tro at jo verre du du får den overvektige til å føle seg, jo mer motivert bli h*n."

Sant nok. Men i realiteten får de overvektige bare NOK en grunn til å spise. Jeg kjenner det igjen fra min mor - for til slutt BLE hun jo faktisk overvektig (av all slankingen) Hun gjemte sjokoladepapir i slåbrokken for at ingen skulle se - hun forsto for sent at det var for sin egen del hun burde fokusere på et godt kosthold samt at det er lov til å kose seg med noe godt - også for overvektige. Det er når maten blir et middel - noe man spiser for å slippe å føle, tenke, bare ha noe å gjøre at problemet oppstår. Og da øker jo vekten.

Når det er sagt så mener jeg at ingen av oss utenfor helsesektoren som har noe med andres vekt å gjøre, og det er heller ikke MIN oppgave å fortelle noen at de veier for lite/for mye. For jeg tror oppriktig talt at både altfor tynne og altfor tykke KAN ha det helt fint, se vakre ut - alt er helt ok til folk begynner å kommentere at de burde se anderledes ut. Det er en uting å gjøre - spesielt når man vet at en stor del av Norges befolkning er misfornøyd med hvordan man ser ut. Vi får lære oss å forholde oss til andre sider ved hverandre.

[Gjest pirrka]

Eg er forsåvidt enig i alt du skriv. Men det pussige er jo at eindel av dei tinga som blir rekna som obligatorisk hos legen, indirekte måler (sjukeleg) overvekt. Blodtrykk, blodsukker og kolesterol er vel typiske eksempel. Alle veit jo at høge verdiar av desse er svært godt korrelert med overvekt, men ein kvier seg ikkje for å få målt blodtrykket likevel. Herregud, eg insisterte på så få legetimar som mogeleg under alle svangerskapa, fordi eg hata den offentlege veginga!

Det er synd at overvekt er så stigmatiserande, også blant overvektige sjølv.

[fresja]

Er vi så overvektige at det er en fare for helsen, så både ser og kjenner vi det på kroppen. Dessuten er det vel hvor fette tsitter, som har noe å si. Det nok bedre med en stor tung bakende, enn mye fett rundt hjerterøttene, selv om de med stor ende sikkert har høyere BMI.

[kie]

"For ofte er det ikke kunnskapen hos de overvektige det skorter på, men "evnen" til å bruke denne kunnskapen i det praktiske."

Det tror jeg du har veldig rett i. Og denne kunnskapen mangler ikke bare hos overvektige, men kanskje hos en stor del av Norges befolkning - inkludert meg. Eller nei - nå vet jeg - jeg er bare så lat

"For en som f.eks. har lagt på seg som en "beskyttelsesteknikk" etter å ha opplevd overgrep/ voldtekt er det veldig skremmende å miste bekyttelsen og risikere å få menns oppmerksomhet igjen. I det tilfellet hjelper en BMI utregning veldig lite."

Ja, eller rett og slett at man har fått et helt forvridd forhold til mat - av ulike årsaker. Det er mange som spiser når de kjeder seg, er lei seg, deprimert, kjærlighetssorg - når de egentlig burde gjort helt andre ting - snakket f.eks. Og hva lærer man sine barn da? Vi spiser, vi snakker ikke. Så her er det vel viktig å finne ut av hva det egentlige problemet er all den tid mat kun er et middel.

"Så legers kunnskap omkring overvekt, forskjellige årsaker og behandligsmetoder bør ligge som en basis sånn at de vet når de skal si noe og hva/ hvordan.Det finnes dessverre fortsatt leger som ser ut til å tro at jo verre du du får den overvektige til å føle seg, jo mer motivert bli h*n."

Sant nok. Men i realiteten får de overvektige bare NOK en grunn til å spise. Jeg kjenner det igjen fra min mor - for til slutt BLE hun jo faktisk overvektig (av all slankingen) Hun gjemte sjokoladepapir i slåbrokken for at ingen skulle se - hun forsto for sent at det var for sin egen del hun burde fokusere på et godt kosthold samt at det er lov til å kose seg med noe godt - også for overvektige. Det er når maten blir et middel - noe man spiser for å slippe å føle, tenke, bare ha noe å gjøre at problemet oppstår. Og da øker jo vekten.

Når det er sagt så mener jeg at ingen av oss utenfor helsesektoren som har noe med andres vekt å gjøre, og det er heller ikke MIN oppgave å fortelle noen at de veier for lite/for mye. For jeg tror oppriktig talt at både altfor tynne og altfor tykke KAN ha det helt fint, se vakre ut - alt er helt ok til folk begynner å kommentere at de burde se anderledes ut. Det er en uting å gjøre - spesielt når man vet at en stor del av Norges befolkning er misfornøyd med hvordan man ser ut. Vi får lære oss å forholde oss til andre sider ved hverandre.

Veldig mange gode poeng, ja.

Og det med mat og barn er noe jeg er veldig opptatt av. Men på samme måte som det er feil å bruke mat for å "svelge" følelser er det mange overspisere som har vokst opp i et hjem der slanking, vekt og utseende ble overfokusert på.

For meg personlig var overspisingen noe jeg gjorde etter at ungene var i seng.

Overspising er i mange tilfeller kun en annen variant av spiseforstyrrelser, men behandles ikke like "respektfullt" som f.eks. spisevegring. (Det har ofte hendt at jeg har savnet de "penere" variantene av spiseforstyrrelser som det ikke er knyttet så mange fordmmer til.)

Og slankekurer er som kjent ikke det en med spiseforstyrrelser trenger. Selv ikke når symptomet er overvekt.

Nå som jeg er frisk av spiseforstyrrelser og har begynt å jobbe med overvekten er det også det med barna og hvordan de påvirkes som opptar meg.

Men mest av alt tror jeg det er viktig å ikke "trene" ungene i å undertrykke følelser. Ikke påtvinge datteren min rollen som alltid søt og yndig flink pike som slett ikke kan tillate seg å bli sint. For eksempel.

Jeg tror det viktigste en lege kan gjøre er å vise at h*n er "tilgjengelig" når det gjelder å snakke om overvekten. Det er nok endel pasienter som har forsøkt seg med å ta opp dette de føler veldig skam for for så å bli møtt på en måte som gjør at de ikke våger å snakke med legen om dette på en laaang tid.

[Zirine]

Veldig mange gode poeng, ja.

Og det med mat og barn er noe jeg er veldig opptatt av. Men på samme måte som det er feil å bruke mat for å "svelge" følelser er det mange overspisere som har vokst opp i et hjem der slanking, vekt og utseende ble overfokusert på.

For meg personlig var overspisingen noe jeg gjorde etter at ungene var i seng.

Overspising er i mange tilfeller kun en annen variant av spiseforstyrrelser, men behandles ikke like "respektfullt" som f.eks. spisevegring. (Det har ofte hendt at jeg har savnet de "penere" variantene av spiseforstyrrelser som det ikke er knyttet så mange fordmmer til.)

Og slankekurer er som kjent ikke det en med spiseforstyrrelser trenger. Selv ikke når symptomet er overvekt.

Nå som jeg er frisk av spiseforstyrrelser og har begynt å jobbe med overvekten er det også det med barna og hvordan de påvirkes som opptar meg.

Men mest av alt tror jeg det er viktig å ikke "trene" ungene i å undertrykke følelser. Ikke påtvinge datteren min rollen som alltid søt og yndig flink pike som slett ikke kan tillate seg å bli sint. For eksempel.

Jeg tror det viktigste en lege kan gjøre er å vise at h*n er "tilgjengelig" når det gjelder å snakke om overvekten. Det er nok endel pasienter som har forsøkt seg med å ta opp dette de føler veldig skam for for så å bli møtt på en måte som gjør at de ikke våger å snakke med legen om dette på en laaang tid.

"Nå som jeg er frisk av spiseforstyrrelser ......"

Det var godt å høre at du er frisk.

"Men mest av alt tror jeg det er viktig å ikke "trene" ungene i å undertrykke følelser. Ikke påtvinge datteren min rollen som alltid søt og yndig flink pike som slett ikke kan tillate seg å bli sint. For eksempel."

Ja, det tror jeg også. Jeg tar meg også i å si: "nå skal vi kose oss" også involverer det ofte mat. Jeg har tenkt på det mange ganger at det er et feil signal. Vel, skal man kose seg med mat, men jeg bør bruke det uttrykket også hvor mat ikke forekommer Jeg tror også det er viktig å ikke bli så overfokusert fordi "jeg vet hvor leit overvekt kan være" sånn at man ikke tillater ungene å ha valpefett. Vi må jo bare strebe etter den gode ballansegangen - ikke fantatisk bare et rolig forhold til mat.

"Jeg tror det viktigste en lege kan gjøre er å vise at h*n er "tilgjengelig" når det gjelder å snakke om overvekten. Det er nok endel pasienter som har forsøkt seg med å ta opp dette de føler veldig skam for for så å bli møtt på en måte som gjør at de ikke våger å snakke med legen om dette på en laaang tid"

Jeg har ingen erfaring her, men tviler ikke et sekund på at det du sier er tilfelle. Det er tragisk hvis man ikke blir møtt med respekt - uansett hva man lider av.