Mange ansikter

[Devania]

Det er så vanskelig å kvitte seg med alle maskene mine... Jeg har et sånt enormt behov for å snakke om ting, men "jeg-er-så-fornøyd-"masken min skriker nei. Man skal ikke være til bry, man skal ikke plage andre med sine problemer... Man skal lære seg å takle problemene sine selv, ikke være en byrde for andre... Jeg klarer ikke engang å åpne meg for han jeg elsker... Hver natt ligger jeg i timesvis og vrir meg i sengen, prøver å stenge alle bildene ute... Men hvis han våkner, så "føler jeg meg bare litt våken, bare sov du vennen min". Mens inni meg trygler jeg han om å få det bort, holde rundt meg, passe på meg...

Hver dag er den samme... Tvinge seg ut av sengen, tvinge seg i dusjen... Gå på jobb... Smile og være glad når jeg jobber, det er jo så viktig å være positiv. I pausene tør jeg ikke snakke med noen, tenk om jeg ikke klarer å slutte å snakke hvis jeg først får frem et ord... Tenk om et vanlig vennlig hei får meg til å knekke sammen og fortelle om alt som har skjedd, alle tankene mine, uroen, ensomheten... Hvis jeg begynner å gråte klarer jeg ikke å slutte...

Gå hjem fra jobb... "Er du lei deg?" "Nei, jeg er nok bare litt sliten" "Vil du snakke om det?" "Nei, det er ingenting" Jo, det er noe... Jeg vet ikke hva, men det presser og gjør vondt, ordene kommer ikke ut, de ligger der og verker, presser, gjør meg helt gal...

"Du forstår meg ikke" sier jeg til han... Hvordan kan han forstå når jeg ikke klarer å fortelle han om tankene mine? Hvordan kan han elske meg hvis han får vite om tankene mine, om redselen min, om ensomheten min... Om hvor skitten og brukt jeg er... Tenk om det var min skyld, tenk om jeg egentlig likte det, men bare har glemt det?

Når jeg ikke er redd, hater livet mitt, skulle ønske jeg aldri var født... Da er jeg rasende... Men "Vi-skal-ikke-vise-følelser"-masken presser raseriet inn i hodet igjen... Der ingen kan se det. Vi er vel ikke sinte vel? Nei, strålende fornøyd... Man skal ikke bære nag, man skal tilgi og glemme...

Men hvis du spør meg, så har jeg det bra.

Hvis du spør meg, så har jeg det alltid bra...

[gyrken]

Det var sinnsykt godt skrevet.

Jeg har også mange masker som jeg aldri klarer å ta av meg. Har tidvis et kjempebehov for å snakke, men er redd for å plage folk. Jeg vil ikke være sånn som bare syter og klager og det føler jeg at jeg er hvis jeg forteller. Noen ganger de siste årene har jeg sagt til folk at det har skjedd meg "noe" en gang, bare nevnt det nesten i en bisetning - bare for å se hva som skjer. Som oftest får de det veldig travelt med å snakke om noe annet. Ikke så rart det, de vet nok ikke hva de skal si. Og den gangen jeg faktisk klarte å la maska falle overfor han som jeg i dag er gift med, syntes jeg hele situasjonen bare ble uholdbar etterpå og ba han glemme hele greia. Det tror jeg faktisk at han har greid også, hvordan nå det kan være mulig?! Men sånn vil jeg ha det også.. jeg klarte bare ikke tanke på at han av alle skulle gå rundt og tenke på det.

Jeg liker å chatte da, og et par ganger har jeg vært veldig åpen (for å være meg) overfor chatvenner. Hele historien får jeg meg vel aldri til å fortelle, men det er godt å få lettet litt på trykket innimellom, selv om det bare er på nettet.

Jeg er sannsynligvis verdens dårligste trøster altså, men kanskje det hjelper bittelitt å vite at vi er (minst) to som har det på samme måten? :-)

[Devania]

Det var sinnsykt godt skrevet.

Jeg har også mange masker som jeg aldri klarer å ta av meg. Har tidvis et kjempebehov for å snakke, men er redd for å plage folk. Jeg vil ikke være sånn som bare syter og klager og det føler jeg at jeg er hvis jeg forteller. Noen ganger de siste årene har jeg sagt til folk at det har skjedd meg "noe" en gang, bare nevnt det nesten i en bisetning - bare for å se hva som skjer. Som oftest får de det veldig travelt med å snakke om noe annet. Ikke så rart det, de vet nok ikke hva de skal si. Og den gangen jeg faktisk klarte å la maska falle overfor han som jeg i dag er gift med, syntes jeg hele situasjonen bare ble uholdbar etterpå og ba han glemme hele greia. Det tror jeg faktisk at han har greid også, hvordan nå det kan være mulig?! Men sånn vil jeg ha det også.. jeg klarte bare ikke tanke på at han av alle skulle gå rundt og tenke på det.

Jeg liker å chatte da, og et par ganger har jeg vært veldig åpen (for å være meg) overfor chatvenner. Hele historien får jeg meg vel aldri til å fortelle, men det er godt å få lettet litt på trykket innimellom, selv om det bare er på nettet.

Jeg er sannsynligvis verdens dårligste trøster altså, men kanskje det hjelper bittelitt å vite at vi er (minst) to som har det på samme måten? :-)

Det er en trøst å vite at det er flere som har det på samme måte ja...

Det var et godt svar. Takk *s*

[Lionn]

Det var sinnsykt godt skrevet.

Jeg har også mange masker som jeg aldri klarer å ta av meg. Har tidvis et kjempebehov for å snakke, men er redd for å plage folk. Jeg vil ikke være sånn som bare syter og klager og det føler jeg at jeg er hvis jeg forteller. Noen ganger de siste årene har jeg sagt til folk at det har skjedd meg "noe" en gang, bare nevnt det nesten i en bisetning - bare for å se hva som skjer. Som oftest får de det veldig travelt med å snakke om noe annet. Ikke så rart det, de vet nok ikke hva de skal si. Og den gangen jeg faktisk klarte å la maska falle overfor han som jeg i dag er gift med, syntes jeg hele situasjonen bare ble uholdbar etterpå og ba han glemme hele greia. Det tror jeg faktisk at han har greid også, hvordan nå det kan være mulig?! Men sånn vil jeg ha det også.. jeg klarte bare ikke tanke på at han av alle skulle gå rundt og tenke på det.

Jeg liker å chatte da, og et par ganger har jeg vært veldig åpen (for å være meg) overfor chatvenner. Hele historien får jeg meg vel aldri til å fortelle, men det er godt å få lettet litt på trykket innimellom, selv om det bare er på nettet.

Jeg er sannsynligvis verdens dårligste trøster altså, men kanskje det hjelper bittelitt å vite at vi er (minst) to som har det på samme måten? :-)

(K)

[Singularity]

Det var sinnsykt godt skrevet.

Jeg har også mange masker som jeg aldri klarer å ta av meg. Har tidvis et kjempebehov for å snakke, men er redd for å plage folk. Jeg vil ikke være sånn som bare syter og klager og det føler jeg at jeg er hvis jeg forteller. Noen ganger de siste årene har jeg sagt til folk at det har skjedd meg "noe" en gang, bare nevnt det nesten i en bisetning - bare for å se hva som skjer. Som oftest får de det veldig travelt med å snakke om noe annet. Ikke så rart det, de vet nok ikke hva de skal si. Og den gangen jeg faktisk klarte å la maska falle overfor han som jeg i dag er gift med, syntes jeg hele situasjonen bare ble uholdbar etterpå og ba han glemme hele greia. Det tror jeg faktisk at han har greid også, hvordan nå det kan være mulig?! Men sånn vil jeg ha det også.. jeg klarte bare ikke tanke på at han av alle skulle gå rundt og tenke på det.

Jeg liker å chatte da, og et par ganger har jeg vært veldig åpen (for å være meg) overfor chatvenner. Hele historien får jeg meg vel aldri til å fortelle, men det er godt å få lettet litt på trykket innimellom, selv om det bare er på nettet.

Jeg er sannsynligvis verdens dårligste trøster altså, men kanskje det hjelper bittelitt å vite at vi er (minst) to som har det på samme måten? :-)

Neste gang du føler for å taste om noe, gjør et forsøk på å gjøre det.

Du plager oss ikke, og du syter såvisst ikke.

Enkelte har kanskje problemer med å vite hva de skal si - tror kanskje det forventes av dem at de skal komme med en løsning på hele problemstillingen e.l. - mens det du trenger er en som lytter, bryr seg og kanskje kan komme med noen få innspill som gjør ting litt lettere.

Men ikke alle - noen av oss kan lytte og være der.

[gyrken]

Neste gang du føler for å taste om noe, gjør et forsøk på å gjøre det.

Du plager oss ikke, og du syter såvisst ikke.

Enkelte har kanskje problemer med å vite hva de skal si - tror kanskje det forventes av dem at de skal komme med en løsning på hele problemstillingen e.l. - mens det du trenger er en som lytter, bryr seg og kanskje kan komme med noen få innspill som gjør ting litt lettere.

Men ikke alle - noen av oss kan lytte og være der.

Jeg vet at du er en god lytter, det var du allerede for hmm.. 6-7 år (?) siden. :-) Det er ikke der problemet ligger.. bare hos meg som er litt for redd for å vise den svake siden av meg selv. Bare det å innrømme at jeg _har_ en svak side svir faktisk ganske bra.. ;-)

Banner litt her nå over hvor personlig dette ble og setter strek for i dag.

[Singularity]

Jeg vet at du er en god lytter, det var du allerede for hmm.. 6-7 år (?) siden. :-) Det er ikke der problemet ligger.. bare hos meg som er litt for redd for å vise den svake siden av meg selv. Bare det å innrømme at jeg _har_ en svak side svir faktisk ganske bra.. ;-)

Banner litt her nå over hvor personlig dette ble og setter strek for i dag.

6-7 år - det blir 1995-1996. Det var vel sånn en gang i perioden 1994-1996, ja. Ikke senere enn det, iallefall.

Vi har alle våre svake sider, og du er langtifra den eneste som ikke liker det temaet. Vi setter strek, så kan du ta det opp om og når du selv føler for det :-)

[alya]

Det var bra skrevet Deviana. Utrolig bra.

Kjente meg igjen der... i likhet med mange andre skulle jeg tro.