NHD: spørre ungene vedr skilsmisse?

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg tenker stadig oftere på å gå fra min mann. Tror det er beste løsningen for meg. Men siden jeg ikke greier bestemme hva som er best for ungene blir det utsatt og utsatt.

Ganske enkelt: Går det i det hele tatt an å ta ungene med på råd om hva de mener om forholdene i familien, om de tror de ville trives bedre hvis far og mor bodde hver for seg. Hvor gamle burde barna være i såfall?

Eller er det bestandig totalt uforsvarlig å la dem uttale seg om en slik sak.

De vet at vi foreldre har konflikter. Faren har en slem tendens til å rakke ned på meg og kalle meg stygge ting mens ungene hører på. Den eldste har nå begynt å ta meg i forsvar. Han angriper faren på de samme feltene jeg har hatt problemer med han på. Min mann øser kritikk ut over oss, men tåler absolutt ikke kritikk selv. han har helt klart et sykt reaksjonsmønster på enkelte områder.

Min sønn er en klok ung mann. Men dessverre også følsom, så jeg er bekymret for at han føler han må beskytte meg. Det skulle være unødvendig.

Min yngste sønn er heller typen som kunne utvikle seg til en type mer lik sin far. Han har en språkbruk og -mønster som er farget av farens. Dessverre! Hvordan påvirker det et barn å høre faren kalle moren stygge ting? Er det mulig for dem å utvikle trygge forhold selv etterpå?

Vet verken ut eller inn lenger.

Selv sliter jeg med angst og depresjoner (det meste, men ikke alt, på grunn av konflikter med min mann tror jeg), så jeg heller er ingen god (god nok) rollemodell.

[Gjest Little Madam]

Jeg synes absolutt IKKE man skal spørre barna om råd vedr.skilsmisse.

Barn skal slippe å ta stilling til en slik sak som er foreldrenes ansvar, ikke barnas. Som foreldre synes jeg man skal strekke seg veldig langt i å legge forholdene best til rette for barna. Om dette innebærer skilsmisse eller ei bør de voksne selv finne ut av. Og selv om intensjonen med å spørre barna til råds ikke i utgangspunktet er at de skal "bestemme" så tar barn lett på seg ansvar og skyld. Så jeg synes barn skal og har rett til å slippe å måtte ta standpunkt.

[avil]

Jeg har folk i behandling som sliter veldig med å ha blitt tatt med på råd. Særlig i saker der de skal velge hvor de vil bo, eller om foreldrene bør skilles. Hvordan skal de kunne ta stilling til dette? Selv jeg som voksen dame, og utenforstående, syns det er umulig å fortelle par hva de bør gjøre.

Hva hvis dere skiller dere, etter å ha fått vite at barna sa det var like greit? Og noen år senere kommer med en ubetenksom bemerkning om at du savner ektefellen, eller annet som kan tyde på at du angrer? Skal barna leve med det på samvittigheten?

Eller hva hvis barna sier "nei ikke skill dere"? Og du lever i et miserabelt ekteskap etter påbud fra barna? Skal de som voksne, med innsikt i hvordan dere egentlig hadde det, leve med hvordan de tvang dere til å leve?

Nei, hvis du ikke veit, så veit vel ikke ungene heller.

Du må tørre å være voksen, og la unger være unger.

Dessuten er dette ditt ekteskap, og ikke ungenes.