Skal kreti og pleti få adoptere???

[Mamta]

Hei, Gruff!

For det første syns jeg det er synd hvis du opplever at det ikke er mulig å ta opp vanskelige problemstillinger på forum for adopsjon. Der er jeg faktisk litt uenig, selvom jeg nok også ser tendensen til å gå i forsvarsposisjon. Nok om det.

Du stiller spørsmålet om "kreti og pleti" skal få adoptere, samtidig som du i slutten av innlegget spør hva som er vitsen med utredningen før adopsjonssøknaden. Unnskykd meg, men det må da være dagens største selvmotisgelse?:-)

Forøvrig sier BUFA's regler dette om adoptivfamilien: "En adoptivfamilie bør i minst mulig grad skille seg ut fra familier med egnefødte barn. Dette gjelder antall barn, barnas alder osv." På det grunnlaget kan man vel si at nettopp "kreti og pleti" i en modifisert versjon, kan få adoptere.

Vi har vært gjennom disse utredningene to ganger og har nok kjent på følelsen av å "stå med lua i handa" overfor myndighetene, bare fordi vi ønsket oss barn!

Likevel mener jeg det absolutt bør være en form utredning i f.b.m. utvelgelsen av egnede adoptivforeldre. Selvsagt! Men at prosedyrene kunne vært bedre; mer samkjørt over hele landet, det syns jeg burde være en oppgave for de forvaltende organer å sørge for! For på den måten å sikre at adoptivsøkere i Finnmark og Lindesnes får den samme behandling, ikke minst når det gjelder behandlingstid og objektivitet fra barneversntjenesten/ sosialkontorets side.

Nå kjenner ikke jeg til noen konkrete tilfeller av tungt funksjonshemmede adoptivsøkere (for det må jo være dem du sikter til?) som har blitt godkjent for adopsjon. At giverland har avvist norske adoptivsøkere, vet jeg heller ikke noe konkret om, annet enn den ene saken i Kina som media har skrevet om. Verdens Barn har i alle fall uttalt at de aldri har opplevd at deres søkere har blitt avvist i giverlandet. Dermed opplver jeg den problemstillingen du her skisserer som noe oppkonstruert. (Er du en liten provokatør?:-))

Dette sier forøvrig reglene om adoptivsøkernes helse: "Adoptivsøkere må ha god helse både fysisk og psykisk. Samtidig må det etter en konkret vurdering legges vekt på at foreldrene skal utgjøre en omsorgsenhet. Det må vurderes hvorvidt sykdom kan tenkes å få betydning for søkernes evne og muligheter til å gi barnet tilstrekkelig omsorg og trygghet, over lang tid. Hvis noen av søkerne har hatt en alvorlig sykdom som er behandlet med tilfredsstillende resultat kan det etter omstendighetene bli snakk om å kreve en symptomfri periode."

Så kan det selvsagt være opp til øyet som ser hva som er "god fysisk og psykisk helse"... Det er her jeg mener man kan gjøre en bedre jobb med å utrede og belyse den enkeltes sak før man trekker en (forhastet) konklusjon.

Konklusjonen for mitt vedkommende må bli at det fortsatt må være slik at det ikke er noen mennekserett å få barn - heller ikke adoptivbarn! Og enhver som søker om å få adoptere bør ha lik rett til å få sin sak tilstrekkelig utredet og belyst før evt. godkjenning eller avslag gis.

Beste hilsen

[avil]

Unnskyldningen er godtatt )

Skjønner godt problemstillingen din - og har selv grublet endel over den..

Før jeg selv ble gravid lurte jeg endel på dette med adopsjon - Hva hvis jeg og min mann ikke kan få egenfødte barn? Har vi da hatt muligheten til å velge om vi vil adoptere et døvt eller et hørende barn?- I realiteten ville vi nok ha valgt å adoptere et døvt barn, da dette ville vært mest naturlig for oss.

Funksjonsfriske har lett for å se på funksjonshemmede som _funksjonshemmede_ (skjønner du hvor jeg vil?). Personlig ser jeg ikke på meg selv som funksjonshemmet. Med dagens moderne teknologi lever jeg et like normalt liv som hvilken som helst annen person.

Det er umulig for meg å sette meg inn i hvordan det er å være f.eks. blind eller rullestolbruker. Kanskje ser jeg på de to funksjonshemningene som mye større/mer kompliserte enn de i realiteten er?

Kanskje bør det totale inntrykket av adopsjonssøkerne veie tyngre enn om den ene eller begge av dem evt. har en funksjonshemning?

Uansett er dette en vanskelig problemstilling...

*grubler videre*

Vil bare si at du er utrolig velformulert og skriver feilfritt skriftlig norsk!

Klarer liksom ikke forestille meg hvordan det ville være å skulle lære å skrive for eksempel arabisk og så ikke kunne høre det.

Du må være en dame med mange ressurser!

[Gjest Gruff]

Hei, Gruff!

For det første syns jeg det er synd hvis du opplever at det ikke er mulig å ta opp vanskelige problemstillinger på forum for adopsjon. Der er jeg faktisk litt uenig, selvom jeg nok også ser tendensen til å gå i forsvarsposisjon. Nok om det.

Du stiller spørsmålet om "kreti og pleti" skal få adoptere, samtidig som du i slutten av innlegget spør hva som er vitsen med utredningen før adopsjonssøknaden. Unnskykd meg, men det må da være dagens største selvmotisgelse?:-)

Forøvrig sier BUFA's regler dette om adoptivfamilien: "En adoptivfamilie bør i minst mulig grad skille seg ut fra familier med egnefødte barn. Dette gjelder antall barn, barnas alder osv." På det grunnlaget kan man vel si at nettopp "kreti og pleti" i en modifisert versjon, kan få adoptere.

Vi har vært gjennom disse utredningene to ganger og har nok kjent på følelsen av å "stå med lua i handa" overfor myndighetene, bare fordi vi ønsket oss barn!

Likevel mener jeg det absolutt bør være en form utredning i f.b.m. utvelgelsen av egnede adoptivforeldre. Selvsagt! Men at prosedyrene kunne vært bedre; mer samkjørt over hele landet, det syns jeg burde være en oppgave for de forvaltende organer å sørge for! For på den måten å sikre at adoptivsøkere i Finnmark og Lindesnes får den samme behandling, ikke minst når det gjelder behandlingstid og objektivitet fra barneversntjenesten/ sosialkontorets side.

Nå kjenner ikke jeg til noen konkrete tilfeller av tungt funksjonshemmede adoptivsøkere (for det må jo være dem du sikter til?) som har blitt godkjent for adopsjon. At giverland har avvist norske adoptivsøkere, vet jeg heller ikke noe konkret om, annet enn den ene saken i Kina som media har skrevet om. Verdens Barn har i alle fall uttalt at de aldri har opplevd at deres søkere har blitt avvist i giverlandet. Dermed opplver jeg den problemstillingen du her skisserer som noe oppkonstruert. (Er du en liten provokatør?:-))

Dette sier forøvrig reglene om adoptivsøkernes helse: "Adoptivsøkere må ha god helse både fysisk og psykisk. Samtidig må det etter en konkret vurdering legges vekt på at foreldrene skal utgjøre en omsorgsenhet. Det må vurderes hvorvidt sykdom kan tenkes å få betydning for søkernes evne og muligheter til å gi barnet tilstrekkelig omsorg og trygghet, over lang tid. Hvis noen av søkerne har hatt en alvorlig sykdom som er behandlet med tilfredsstillende resultat kan det etter omstendighetene bli snakk om å kreve en symptomfri periode."

Så kan det selvsagt være opp til øyet som ser hva som er "god fysisk og psykisk helse"... Det er her jeg mener man kan gjøre en bedre jobb med å utrede og belyse den enkeltes sak før man trekker en (forhastet) konklusjon.

Konklusjonen for mitt vedkommende må bli at det fortsatt må være slik at det ikke er noen mennekserett å få barn - heller ikke adoptivbarn! Og enhver som søker om å få adoptere bør ha lik rett til å få sin sak tilstrekkelig utredet og belyst før evt. godkjenning eller avslag gis.

Beste hilsen

Du stiller spørsmålet om "kreti og pleti" skal få adoptere, samtidig som du i slutten av innlegget spør hva som er vitsen med utredningen før adopsjonssøknaden. Unnskykd meg, men det må da være dagens største selvmotisgelse?:-)

Dette er nok ingen selvmotsigelse. Jeg stiller spørsmål om vitsen med utredningen fordi det virker så tilfeldig hvem som får adoptere. Altså - utredningen har ingen hensikt. Jeg vet faktisk om flere adoptivforeldre som ALDRI burde hatt barn, ihvertfall ikke adoptivbarn. De har ingen innsikt i barns utvikling. de forstår ikke at barns tidligere opplevelser kan føre til senere problemer for barnet, foreldre som har nok med sine egne funksjonshemminger og plager og rett og slett ikke har overskudd til å ta seg av et adoptivbarn, foreldre som truer med å sende barna tilbake hvis de ikke er snille, foreldre som beklager barnets mørke hudfarge mens barnet hører på osv. osv.

Likevel mener jeg det absolutt bør være en form utredning i f.b.m. utvelgelsen av egnede adoptivforeldre. Selvsagt! Men at prosedyrene kunne vært bedre; mer samkjørt over hele landet, det syns jeg burde være en oppgave for de forvaltende organer å sørge for! For på den måten å sikre at adoptivsøkere i Finnmark og Lindesnes får den samme behandling, ikke minst når det gjelder behandlingstid og objektivitet fra barneversntjenesten/ sosialkontorets side.

Ja helt enig! Og det burde være forbudt med trynetillegg og synsing! Dessuten burde det vært obligatorisk med BESTÅTT foreldreforberedende kurs før man kan få noen som helst godkjenning.

Nå kjenner ikke jeg til noen konkrete tilfeller av tungt funksjonshemmede adoptivsøkere (for det må jo være dem du sikter til?) som har blitt godkjent for adopsjon. At giverland har avvist norske adoptivsøkere, vet jeg heller ikke noe konkret om, annet enn den ene saken i Kina som media har skrevet om. Verdens Barn har i alle fall uttalt at de aldri har opplevd at deres søkere har blitt avvist i giverlandet. Dermed opplver jeg den problemstillingen du her skisserer som noe oppkonstruert. (Er du en liten provokatør?:-))

Jeg kjenner til funksjonshemmede som er godkjent, selvom de ikke har mulighet til å ta seg av et barn på en forsvarlig måte uten betydelig hjelp fra andre.Jeg vet konkret at det tilfellet du nevner ikke er det eneste som har blitt avvist i utlandet. Du har allikevel rett i at jeg liker å provosere - eller trigge.

Så kan det selvsagt være opp til øyet som ser hva som er "god fysisk og psykisk helse"... Det er her jeg mener man kan gjøre en bedre jobb med å utrede og belyse den enkeltes sak før man trekker en (forhastet) konklusjon.

Jeg er så enig så enig! Her gjøres det grove feil ! Det er det ingen tvil om.

[Gjest coucklevaoperert]

Unnskyldningen er godtatt )

Skjønner godt problemstillingen din - og har selv grublet endel over den..

Før jeg selv ble gravid lurte jeg endel på dette med adopsjon - Hva hvis jeg og min mann ikke kan få egenfødte barn? Har vi da hatt muligheten til å velge om vi vil adoptere et døvt eller et hørende barn?- I realiteten ville vi nok ha valgt å adoptere et døvt barn, da dette ville vært mest naturlig for oss.

Funksjonsfriske har lett for å se på funksjonshemmede som _funksjonshemmede_ (skjønner du hvor jeg vil?). Personlig ser jeg ikke på meg selv som funksjonshemmet. Med dagens moderne teknologi lever jeg et like normalt liv som hvilken som helst annen person.

Det er umulig for meg å sette meg inn i hvordan det er å være f.eks. blind eller rullestolbruker. Kanskje ser jeg på de to funksjonshemningene som mye større/mer kompliserte enn de i realiteten er?

Kanskje bør det totale inntrykket av adopsjonssøkerne veie tyngre enn om den ene eller begge av dem evt. har en funksjonshemning?

Uansett er dette en vanskelig problemstilling...

*grubler videre*

Vel, det er nå en gang sånn at en døv person mangler en svært viktig sans.

Hvis du aldri har vært hørende, så vet du selvfølgelig ikke hva du går glipp av.

Men et liv i fullstendig stillhet vil nok for de fleste fortone seg som en stor funksjonshemming.

Selv om du ikke føler deg slik, er det allikevel en realitet.

[Gjest togli]

Vil bare si at du er utrolig velformulert og skriver feilfritt skriftlig norsk!

Klarer liksom ikke forestille meg hvordan det ville være å skulle lære å skrive for eksempel arabisk og så ikke kunne høre det.

Du må være en dame med mange ressurser!

Takk for det )

Jeg har ganske god nytte av høreapparatene mine, selv om jeg er helt døv uten dem. Dette, i tillegg til trening og godt språkøre, gjør at jeg har klart å lære norsk tale-/skriftspråk.

Det som er så synd er at det finnes så utrolig mange ressurssterke døve rundt omkring her i landet, som ikke blir "oppdaget" av den hørende majoriteten, nettopp på grunn av at språkene er ulike )

[Gjest togli]

Vel, det er nå en gang sånn at en døv person mangler en svært viktig sans.

Hvis du aldri har vært hørende, så vet du selvfølgelig ikke hva du går glipp av.

Men et liv i fullstendig stillhet vil nok for de fleste fortone seg som en stor funksjonshemming.

Selv om du ikke føler deg slik, er det allikevel en realitet.

Ja, det er jeg fullstendig klar over! Kjenner mange som plutselig har blitt døv etter å ha hørt normalt i mange år. Det er selvsagt (vanligvis) mye verre for dem å være døv!

Personlig gidder jeg ikke å fokusere på hva jeg evt. går glipp av som døv... Det viktigste er at jeg er storfornøyd med det livet jeg har )