Gå til innhold

NHD, varighet av terapi- en oppklaring...


Gjest ikke undertegnet

Anbefalte innlegg

Gjest ikke undertegnet

Har lagt merke til at du ved et par anledninger (som jeg har lest) i svarene har sagt noe slikt som at siden du ikke har blitt bedre etter feks 3 år, så er det ikke mer å hente i terapien.

Andre steder (ikke på nettet) har jeg ofte lest at den og den lidelsen kan kreve årevis med behandling.

Har jeg misforstått uttalelsene dine? En kan vel ha blitt litt bedre på tre år, enda litt bedre etter fem år og kansje så bra en kan bli etter 7 år. Eller mener du at det er en terapigrense på 3,4 eller 5 år? Etter det er det bare å gi opp - eller å medisinere.

Er forvirret. Takknemlig for en oppklaring!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Nils Håvard Dahl, psykiater

Varighet av terapi, evaluering av effekt og evt endring av behandling må ses ut fra flere forhold:

Diagnose, sykdommens alvorlighet, sykdommens konsekvenser og om det finnes andre effekive behandlingsformer.

Eksempler:

Diagnose. En må forvente raskere innsettende effekt når en behandler en symptomlidelse som angst enn når en behandler en personlighetsforstyrrelse. Vanligvis kommer det klar fremgang etter 2-3 mnd i en angstbehandling. Etter et år er de fleste svært nær behandlingsmålet. Psykoterapi av en ustabil pf (borderline) tar vanligvis 3-5 år.

Alvorlighet. Ved en mild depresjon kan en ta seg tid til en lengre psykoterapi. Ved en alvorlig depresjon med suicidalfare skal en raskest mulig bringe pasienten ut av denne farlige tilstand ved å kombinere psykoterapi med antidepressiva.

Konsekvenser. En enslig person har ansvar ofest kun for seg selv. I det eksempel som utløste denne debatten, er pasienten en aleneforelder med ansvar for et lite barn. For meg er det opplagt at tid frem til bedring er en svært viktig faktor i det siste tilfellet. Barnet lider hver dag av mors sykdom. Da er det ikke likegyldig om terapien frem til målet tar 3 mnd eller 3 år.

I andre tilfeller står pasienten pga langvarig sykdom i akutt fare for å miste sin yrkeskarriere eller sin partner. I slike tilfeller er det ofte viktig ikke bare å bli frisk, men å bli frisk raskt.

Alternative behandlingsmuligheter. Medisiner har god effekt ved bl.a. psykoser, bipolar lidelse, depresjoner, flere angstlidelser, OCD og en del andre lidleser.

Medisiner spiller en underordnet rolle ved de fleste personlighetsforstyrrelser og ved spiseforstyrrelser.

Dette mener jeg har betydelige konskvenser for når en skal vurdere medisiner som tillegg til psykoterapi. Om en spiseforstyrrelse har liten fremgang etter 2-3 år, har en ikke særlig andre alternativ enn å fortsette psykoterapien. Om derimot en depresjon ikke har vist klar bedring etter 3 mnd psykoterapi, mener jeg det er klar indikasjon for å legge til medisiner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ikke undertegnet

Varighet av terapi, evaluering av effekt og evt endring av behandling må ses ut fra flere forhold:

Diagnose, sykdommens alvorlighet, sykdommens konsekvenser og om det finnes andre effekive behandlingsformer.

Eksempler:

Diagnose. En må forvente raskere innsettende effekt når en behandler en symptomlidelse som angst enn når en behandler en personlighetsforstyrrelse. Vanligvis kommer det klar fremgang etter 2-3 mnd i en angstbehandling. Etter et år er de fleste svært nær behandlingsmålet. Psykoterapi av en ustabil pf (borderline) tar vanligvis 3-5 år.

Alvorlighet. Ved en mild depresjon kan en ta seg tid til en lengre psykoterapi. Ved en alvorlig depresjon med suicidalfare skal en raskest mulig bringe pasienten ut av denne farlige tilstand ved å kombinere psykoterapi med antidepressiva.

Konsekvenser. En enslig person har ansvar ofest kun for seg selv. I det eksempel som utløste denne debatten, er pasienten en aleneforelder med ansvar for et lite barn. For meg er det opplagt at tid frem til bedring er en svært viktig faktor i det siste tilfellet. Barnet lider hver dag av mors sykdom. Da er det ikke likegyldig om terapien frem til målet tar 3 mnd eller 3 år.

I andre tilfeller står pasienten pga langvarig sykdom i akutt fare for å miste sin yrkeskarriere eller sin partner. I slike tilfeller er det ofte viktig ikke bare å bli frisk, men å bli frisk raskt.

Alternative behandlingsmuligheter. Medisiner har god effekt ved bl.a. psykoser, bipolar lidelse, depresjoner, flere angstlidelser, OCD og en del andre lidleser.

Medisiner spiller en underordnet rolle ved de fleste personlighetsforstyrrelser og ved spiseforstyrrelser.

Dette mener jeg har betydelige konskvenser for når en skal vurdere medisiner som tillegg til psykoterapi. Om en spiseforstyrrelse har liten fremgang etter 2-3 år, har en ikke særlig andre alternativ enn å fortsette psykoterapien. Om derimot en depresjon ikke har vist klar bedring etter 3 mnd psykoterapi, mener jeg det er klar indikasjon for å legge til medisiner.

Takk, det var oppklarende svar!

Det viser igjen at jeg ikke kan stole på psykiateren min. Han har tydeligvis ikke fulgt med i timen, eller så har han glemt det han har lært.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Varighet av terapi, evaluering av effekt og evt endring av behandling må ses ut fra flere forhold:

Diagnose, sykdommens alvorlighet, sykdommens konsekvenser og om det finnes andre effekive behandlingsformer.

Eksempler:

Diagnose. En må forvente raskere innsettende effekt når en behandler en symptomlidelse som angst enn når en behandler en personlighetsforstyrrelse. Vanligvis kommer det klar fremgang etter 2-3 mnd i en angstbehandling. Etter et år er de fleste svært nær behandlingsmålet. Psykoterapi av en ustabil pf (borderline) tar vanligvis 3-5 år.

Alvorlighet. Ved en mild depresjon kan en ta seg tid til en lengre psykoterapi. Ved en alvorlig depresjon med suicidalfare skal en raskest mulig bringe pasienten ut av denne farlige tilstand ved å kombinere psykoterapi med antidepressiva.

Konsekvenser. En enslig person har ansvar ofest kun for seg selv. I det eksempel som utløste denne debatten, er pasienten en aleneforelder med ansvar for et lite barn. For meg er det opplagt at tid frem til bedring er en svært viktig faktor i det siste tilfellet. Barnet lider hver dag av mors sykdom. Da er det ikke likegyldig om terapien frem til målet tar 3 mnd eller 3 år.

I andre tilfeller står pasienten pga langvarig sykdom i akutt fare for å miste sin yrkeskarriere eller sin partner. I slike tilfeller er det ofte viktig ikke bare å bli frisk, men å bli frisk raskt.

Alternative behandlingsmuligheter. Medisiner har god effekt ved bl.a. psykoser, bipolar lidelse, depresjoner, flere angstlidelser, OCD og en del andre lidleser.

Medisiner spiller en underordnet rolle ved de fleste personlighetsforstyrrelser og ved spiseforstyrrelser.

Dette mener jeg har betydelige konskvenser for når en skal vurdere medisiner som tillegg til psykoterapi. Om en spiseforstyrrelse har liten fremgang etter 2-3 år, har en ikke særlig andre alternativ enn å fortsette psykoterapien. Om derimot en depresjon ikke har vist klar bedring etter 3 mnd psykoterapi, mener jeg det er klar indikasjon for å legge til medisiner.

Dette gjorde ikke godt å høre....

"Barnet lider hver dag av mors sykdom."

Dette gjaldt jo meg... du kunne jo like så godt ha sagt at jeg var en dårlig mor... Og jeg som var så oppe.. nå er jeg nede.. igjen tviler jeg...

Men uansett føler jeg en trang til å "forsvare meg"...

Jeg finner på en masse sammen med min datter, men jeg gjør det aldri alene - har en søster som stiller opp for meg og min datter 24/7.. hun er som sendt fra himmelen...!

Så som du skjønner, isolerer jeg oss ikke... Har jeg en deppeperiode, viser jeg det ikke til henne. jeg biter tenna sammen og tar det ut når kvelden kommer eller jeg har frihelg..

Ikke kommer jeg til å ta mitt eget liv heller, selv om jeg har aldri så lyst. det er ingen som betyr så mye for meg som datteren min, og aldri om jeg kunne påført henne så mye smerte!!!!

Angsten min utløses mest blandt fremmede når jeg er alene i en situasjon. Er jeg med folk jeg kjenner, er det så og si ikke merkbart.

Jeg og datteren min deltar mye i det som skjer blandt vennene våre. Vi er på båtturer, hytteturer osv. Desssuten drar vi ofte på overnatting til min søster..

Jeg har hvert klar over min angst veldig lenge, og etter jeg fikk jenta mi skjønte jeg at jeg måtte få det til å fungere på en eller annen måte.. Om jeg ikke kunne bli kvitt angsten, så kunne jeg ihvertfall gjøre ting på en annen måte - slik at jenta mi ikke skulle lide under meg.Jeg må si at dette ville jeg aldri fått til uten min søster.. som kjører oss hit og dit og tar oss med på forskjellige aktiviteter.. hun blir dessuten alltid med meg på forskjellige kontorer, og tar ofte og ringer for meg hvis jeg ikke orker...

Men i det siste har hun begynt å gi meg noen reale spark i ræva, og det funker faktisk.. det var hun som fikk meg til å ringe sosialen!

Men dattera mi er ihvertfall ei glad og tillitsfull jente som er så heldig å ha så mange som er så glad i henne!

Men selvfølgelig, det kunne hvert bedre.. Hvis bare jeg kunne klart alt på egenhånd og ikke hvert avhengig av andre....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette gjorde ikke godt å høre....

"Barnet lider hver dag av mors sykdom."

Dette gjaldt jo meg... du kunne jo like så godt ha sagt at jeg var en dårlig mor... Og jeg som var så oppe.. nå er jeg nede.. igjen tviler jeg...

Men uansett føler jeg en trang til å "forsvare meg"...

Jeg finner på en masse sammen med min datter, men jeg gjør det aldri alene - har en søster som stiller opp for meg og min datter 24/7.. hun er som sendt fra himmelen...!

Så som du skjønner, isolerer jeg oss ikke... Har jeg en deppeperiode, viser jeg det ikke til henne. jeg biter tenna sammen og tar det ut når kvelden kommer eller jeg har frihelg..

Ikke kommer jeg til å ta mitt eget liv heller, selv om jeg har aldri så lyst. det er ingen som betyr så mye for meg som datteren min, og aldri om jeg kunne påført henne så mye smerte!!!!

Angsten min utløses mest blandt fremmede når jeg er alene i en situasjon. Er jeg med folk jeg kjenner, er det så og si ikke merkbart.

Jeg og datteren min deltar mye i det som skjer blandt vennene våre. Vi er på båtturer, hytteturer osv. Desssuten drar vi ofte på overnatting til min søster..

Jeg har hvert klar over min angst veldig lenge, og etter jeg fikk jenta mi skjønte jeg at jeg måtte få det til å fungere på en eller annen måte.. Om jeg ikke kunne bli kvitt angsten, så kunne jeg ihvertfall gjøre ting på en annen måte - slik at jenta mi ikke skulle lide under meg.Jeg må si at dette ville jeg aldri fått til uten min søster.. som kjører oss hit og dit og tar oss med på forskjellige aktiviteter.. hun blir dessuten alltid med meg på forskjellige kontorer, og tar ofte og ringer for meg hvis jeg ikke orker...

Men i det siste har hun begynt å gi meg noen reale spark i ræva, og det funker faktisk.. det var hun som fikk meg til å ringe sosialen!

Men dattera mi er ihvertfall ei glad og tillitsfull jente som er så heldig å ha så mange som er så glad i henne!

Men selvfølgelig, det kunne hvert bedre.. Hvis bare jeg kunne klart alt på egenhånd og ikke hvert avhengig av andre....

Vi er følsomme vi som har psykiske vansker, vi tar til oss det vi kan av hentydninger fra andre.

Jeg er også mor og har slitt i mange år. Jeg har også hatt ei mor som virkelig har vært psyk.

Det jeg tror er viktig for oss som er mødre er og ikke være for klagende og fortelle barna alt.

Min mor tok ingen hensyn. Hun levde ut sin vanskelige psyke på oss barna og klagde og klagde. Hun brukte oss aktivt i sin verden, som var helt skrudd.

Når du skriver om din bevissthet og forsøk på å leve på en god måte for ditt barn så klarer du å være en god mor.

Jeg har selv vært bevisst og forsøkt å ta hensyn til barna mine. Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg har klart det.

Min mor brukte oss ungene for å tilfredstille sine behov for omsorg. Vi ble omsorgspersoner for henne og ikke omvendt. Det blir feil.

Vær bevisst på at du er voksen og ungen din er et barn.

Mye kunne jeg tålt hvis jeg hadde følt kjærligheten hos min mor. Den var totalt borte.

Gi ungen din små kjærlighetsbevis av og til. Da kan barn tåle mye. De kan tåle nesten alt bare de får en klem og bekreftelse på seg selv i ny og ne.

Stå på og ikke gi opp. Vis hensyn og bruk barnas venner og nettverket for avlastning.

Du får gevinst av strevet ditt når ditt barn kommer og legger armene rundt deg, fordi ungen er glad i akkurat deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi er følsomme vi som har psykiske vansker, vi tar til oss det vi kan av hentydninger fra andre.

Jeg er også mor og har slitt i mange år. Jeg har også hatt ei mor som virkelig har vært psyk.

Det jeg tror er viktig for oss som er mødre er og ikke være for klagende og fortelle barna alt.

Min mor tok ingen hensyn. Hun levde ut sin vanskelige psyke på oss barna og klagde og klagde. Hun brukte oss aktivt i sin verden, som var helt skrudd.

Når du skriver om din bevissthet og forsøk på å leve på en god måte for ditt barn så klarer du å være en god mor.

Jeg har selv vært bevisst og forsøkt å ta hensyn til barna mine. Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg har klart det.

Min mor brukte oss ungene for å tilfredstille sine behov for omsorg. Vi ble omsorgspersoner for henne og ikke omvendt. Det blir feil.

Vær bevisst på at du er voksen og ungen din er et barn.

Mye kunne jeg tålt hvis jeg hadde følt kjærligheten hos min mor. Den var totalt borte.

Gi ungen din små kjærlighetsbevis av og til. Da kan barn tåle mye. De kan tåle nesten alt bare de får en klem og bekreftelse på seg selv i ny og ne.

Stå på og ikke gi opp. Vis hensyn og bruk barnas venner og nettverket for avlastning.

Du får gevinst av strevet ditt når ditt barn kommer og legger armene rundt deg, fordi ungen er glad i akkurat deg.

Dette var godt å høre:)

Jeg har selv hatt foreldre som ikke gjorde "jobben" sin...

Min mor var alkoholiker, og jeg forsøkte hele tiden å beskytte henne fra omverdenen-slik at ingen skulle få vite hvordan det virkelig stod til...

Min far har aldri så jeg husker det sagt at han er glad i meg, selv om han er det. Det må jeg jo tro, ettersom han er veldig behjelpelig matrielt sett. men følelsesmessig er han lite til stede, og har alltid kritisert oss barna. Vi har aldri hvert gode nok i hans øyne.

Dattera mi har gitt meg så utrolig mye, og endelig føler jeg hvordan det er å bli elsket og elske uten forbehold.

Jeg viser henne hver dag at jeg elsker henne, det går ikke en dag uten at jeg sier det til henne.

Jeg er så bevisst på mine foreldres mistak, at jeg tenker hele tiden på hvordan jeg er i forhold til henne. Jeg skal ikke ødelegge henne slik som mine foreldre har gjort med meg!!!

At et lite menneske kan bli så glad i en er en utrolig følelse,aldri om jeg ville risikert den kjærligheten for noe...

Hun er og blir et produkt av meg, og det jeg ser i henne nå gjør meg stolt-noe gjør jeg ihvertfall riktig!

Trodde ikke det var mulig å elske noen så høyt før jeg fikk henne. Men jeg elsker henne mer for hver dag som går...

Det er nesten som en forelskelse som aldri går bort..

Det er trist at faren hennes ikke vil ha noe med henne å gjøre, tenk hva han går glipp av!

Heldigvis så er søstra mi minst like glad i henne som meg, og hun kaller dattera mi for hennes "første barn"...

Jeg er så takknemlig som har ei søster som henne, vet ikke hvor jeg ville hvert i dag uten henne. Vi står hverandre så utrolig nær.

Hun har tilogmed sagt at hvis valget sto mellom hennes mann og meg og dattera mi, så hadde hun valgt oss uten å nøle...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...