Til Dixi: Hvorfor forsvarer offeret sin overgriper?

[Gjest oppreist]

Hei, Jeg lurer på hva det kommer av at så mange ofre (enten det er for incest, voldtekt, psykisk eller fysisk mishandling etc) kan finne på å ta sin overgriper i forsvar over lange tider?

Jeg har selv vært offer for en psykopat, og jeg led virkelig.Han herjet med meg både psykisk og fysisk, og jeg ble sakte men sikkert ødelagt. Likevel, når noen stilte skeptiske spørsmål, og var kritiske til ham, så tok jeg ham i forsvar. Jeg bedyret hvor glad jeg var i ham, hvilket fint menneske han var og ingen fikk si noe stygt om ham. Innerst inne visste jeg at de hadde så rett, men jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg elsket ham jo, og da måtte jeg jo holde ut...selv når han slo meg.(Selvsagt er hans manipulasjon og kontroll en del av bildet oppi dette...)

Nå er jeg ute av det. Takk og pris for det. Aldri har jeg verdsatt friheten så høyt som nå.

Men jeg sitter ofte og lurer på hva det er som skjer i et menneske når man forsvarer den som ødelegger en?

Jeg har hørt mange historier om dette, og vet at det f.eks er veldig vanlig for incestofre. Hva kommer dette av? Har du noe svar på dette, tro?

Ps.Dette innlegget ligget også på forum for psykiatri

Hilsen ei som ikke ønsker undertegne som offer lenger, men

[puma]

Nå er ikke jeg Dixi, og ikke kan jeg gi deg noe fasitsvar heller, men jeg våger meg ut på en forklaring.

Jeg tror dette har noe med den skyldfølelsen vi som er utsatt for overgrep som oftest sitter igjen med.

Man vender hele tiden skylden mot seg selv "jeg skulle gjort det og det anderledes.. om jeg bare hadde gjort sånn og sånn..." osv. Dermed fratar vi overgriperen ansvaret og legger det på oss selv. Da blir det også lettere å forsvare overgriperen, ettersom skylden ligger hos oss.

Det er litt rart, for jeg har enda ikke møtt noen ofre som forsvarer andres overgripere. Vi har mye lettere for å se sannheten når det ikke gjelder oss selv.

[avil]

Jeg syns ordet incest-overlever er bedre enn incest-offer.

Det sier mer om at man faktisk har overlevd, men også noe om at man har greid å overleve noe som er vanvittig forferdelig.

[DIXI]

Nå er ikke jeg Dixi, og ikke kan jeg gi deg noe fasitsvar heller, men jeg våger meg ut på en forklaring.

Jeg tror dette har noe med den skyldfølelsen vi som er utsatt for overgrep som oftest sitter igjen med.

Man vender hele tiden skylden mot seg selv "jeg skulle gjort det og det anderledes.. om jeg bare hadde gjort sånn og sånn..." osv. Dermed fratar vi overgriperen ansvaret og legger det på oss selv. Da blir det også lettere å forsvare overgriperen, ettersom skylden ligger hos oss.

Det er litt rart, for jeg har enda ikke møtt noen ofre som forsvarer andres overgripere. Vi har mye lettere for å se sannheten når det ikke gjelder oss selv.

Hei Oppreist!

Er veldig enig med Puma, jeg tror også det har noe med skyldfølelse å gjøre. Og skamfølelse. Helt irrasjonelt og uforståelig hvis man ikke har opplevd det selv. Selv om ikke alle har det slik da.

Vennlig hilsen Grete :-)

[Gjest just me]

Dette er en variant av Helsingfors-symptomet som i første rekke brukes om passasjerer på et kapret fly. Disse passasjerene blir utsatt for et umenneskelig press og er i en ytterst sårbar situasjon hvor de er totalt utlevert til flykaprerne. Denne sårbarheten klarer rett og slett ikke psyken å håndtere og finner på måter for å beskytte seg.

En måte å beskytte seg på er å tro at flykaprerne egentlig er snille personer som ikke vil en noe vondt. Ved å tro det "lures" psyken til å tro at det ikke så farlig som det egentlig er. Dermed blir ikke den psykisk opplevde faren så stor og psyken klapper ikke sammen.

Det er samme prinsipp blant de som blir utsatt for overgrep av forskjellig art. For å gjøre situasjonen mindre farlig tror man at personen som utfører overgrepet egentlig ikke er ond. På den måten er man ikke så sårbar og mindre overlatt til den andres vold.

En ting er at ens kropp er i fare, men det oppleves som regel verre at psyken er i fare. Selve kroppsopplevelsen går over, den psykiske smerten blir derimot sittende. For å minimere den smerten er det avgjørende for psyken å tro at den personen som utførte overgrepene ikke mente det ille. Ellers risikerer man at psyken ikke klarer belastningen og går over i psykotiske tilstander.

Kort oppsummert: Hvis man som offer ikke forsvarer sin overgriper, men til fulle innser hvor farlig situasjonen egentlig var, da utsettes psyken for en belastning som potensielt kan få deg til å klappe totalt sammen. Derfor er det bedre for psyken å omskrive motivene til overgriper littegrann.

[Gjest oppreist]

Dette er en variant av Helsingfors-symptomet som i første rekke brukes om passasjerer på et kapret fly. Disse passasjerene blir utsatt for et umenneskelig press og er i en ytterst sårbar situasjon hvor de er totalt utlevert til flykaprerne. Denne sårbarheten klarer rett og slett ikke psyken å håndtere og finner på måter for å beskytte seg.

En måte å beskytte seg på er å tro at flykaprerne egentlig er snille personer som ikke vil en noe vondt. Ved å tro det "lures" psyken til å tro at det ikke så farlig som det egentlig er. Dermed blir ikke den psykisk opplevde faren så stor og psyken klapper ikke sammen.

Det er samme prinsipp blant de som blir utsatt for overgrep av forskjellig art. For å gjøre situasjonen mindre farlig tror man at personen som utfører overgrepet egentlig ikke er ond. På den måten er man ikke så sårbar og mindre overlatt til den andres vold.

En ting er at ens kropp er i fare, men det oppleves som regel verre at psyken er i fare. Selve kroppsopplevelsen går over, den psykiske smerten blir derimot sittende. For å minimere den smerten er det avgjørende for psyken å tro at den personen som utførte overgrepene ikke mente det ille. Ellers risikerer man at psyken ikke klarer belastningen og går over i psykotiske tilstander.

Kort oppsummert: Hvis man som offer ikke forsvarer sin overgriper, men til fulle innser hvor farlig situasjonen egentlig var, da utsettes psyken for en belastning som potensielt kan få deg til å klappe totalt sammen. Derfor er det bedre for psyken å omskrive motivene til overgriper littegrann.

Takk!!! Dette var et utrolig bra og oppklarende svar for meg, og jeg kan så absolutt si meg enig. Jeg har selv tatt min overgriper i forsvar og tvunget meg selv til å tro at han ikke var ond. Ja, som du sier, kroppen mister sine smerter gradvis, mens psyken får store skader om man stiller seg så altfor sårbar.

Er imponert over din kunnskap om dette. Du satt så absolutt ord på nøyaktig slik jeg føler det , uten å klare sett ord på det.

takk.

[Gjest oppreist]

Jeg syns ordet incest-overlever er bedre enn incest-offer.

Det sier mer om at man faktisk har overlevd, men også noe om at man har greid å overleve noe som er vanvittig forferdelig.

Din ordbruk om "overlever" burde vel også gjelde for dem som har vært utsatt for annet enn incest også? Som voldtekt, mishandling etc...

Det mener jeg :-)

[Gjest oppreist]

Hei Oppreist!

Er veldig enig med Puma, jeg tror også det har noe med skyldfølelse å gjøre. Og skamfølelse. Helt irrasjonelt og uforståelig hvis man ikke har opplevd det selv. Selv om ikke alle har det slik da.

Vennlig hilsen Grete :-)

Ja, det Puma skriver er det så absolutt mye i!

Har nå også lest innlegget til "Just me", og det var jommen bra! :-)

Takk for svar!

[avil]

Din ordbruk om "overlever" burde vel også gjelde for dem som har vært utsatt for annet enn incest også? Som voldtekt, mishandling etc...

Det mener jeg :-)

Helt enig!

[Gjest just me]

Takk!!! Dette var et utrolig bra og oppklarende svar for meg, og jeg kan så absolutt si meg enig. Jeg har selv tatt min overgriper i forsvar og tvunget meg selv til å tro at han ikke var ond. Ja, som du sier, kroppen mister sine smerter gradvis, mens psyken får store skader om man stiller seg så altfor sårbar.

Er imponert over din kunnskap om dette. Du satt så absolutt ord på nøyaktig slik jeg føler det , uten å klare sett ord på det.

takk.

Tusen takk for de rosende ord.

Lykke til videre )