Ekspertsvar ettervirkninger-til NHD,andre

[Gjest viola]

Jeg er en jente på 22 som har gått gjenom både leukemi og benmargstransplantasjon. Jeg gikk gjenom det for et halvt år siden og ble raskt bedre etter benmargstransplantasjonen. Problemet nå er at jeg sliter veldig med ettervirkninger. Av og til lurer jeg på om jeg er utbrent. Delvis sliter jeg litt med bulimi og i tillegg er jeg mye trett og sliten og blir lett syk pga at det vistnok tar litt tid å bli som du før etter noe sånt som jeg gikk igjenom. Det er slik om dagene ofte at kroppen sier nei og protester. Likevel tvinger jeg hodet til og be armene og beina og bevege seg og jeg står opp og går pliktoppfyllende på studiene selv om jeg noen dager er så sliten at jeg føler det å gå 10 meter er ekstremt tøft. I løpet av den tiden jeg var syk mistet jeg også kontakten med alle venne mine stort sett og må innrømme at jeg kjenner meg nå litt ensom. Derfor er det nettverket på skolen ekstremt viktig. Det jeg sliter mest med er skyldfølelse og at jeg føler meg litt verdiløs. Endel fordi jeg har greid å "rote" til livet mitt selv etter å ha fått en slik sjanse.Men jeg føler også helt elendig og sliter med en utrolig dårlig samvittighet de gangene jeg ikke orker å dra på forelesning..blir hjemme isteden for kollokvien. etc. Eller ikke greier å la være å kaste opp i en uke , eller rett og slett ikke gjør det jeg har bestemt meg for.

Nå har jeg i tillegg fått ekstra press i og med at min gruppe har sagt at de vil gjøre det bra på eksamen og da må jeg jammen være tilstede. Og jeg har ikke bare litt dårlig samvittighet , det plager meg enormt og jeg føler meg oppriktig talt som det mest tragiske tilfellet på denne jord. Spessielt nå når her om dagen leste om en mor for tre som ikke hadde fått samme mulighet som meg. Jeg har ikke akkurat gjort meg fortjent til det jeg fikk.

Jeg tok for litt tid siden en test på depresjon hos legen men jeg fikk score 10 noe som vistnok var helt normalt.Legen min sa jeg stillte veldig høye krav til meg selv. Likevel har jeg det ikke bra. Nå skulle jeg jo bare være lykkelig og ha det fint.

er det vanlig at folk reagerer som meg.? Alle sier jo at når de har slike opplevelser begynner de virkelig og leve og de blir så lykkelig etc etc hos meg er det totalt motsatt. Eller har jeg kanskje hatt psykiske problemer hele tiden men det er bare det at det mens sykdommen sto på hadde jeg ikke tid til å konsentrere meg om det..?

jeg strever så utrolig nå bare , og vet liksom ikke hva som feiler. Jeg føler at eneste diagnosen som passer er kanskje bulimi..men det er jo mer komplisert enn det

[goliane]

Du trenger nok tid til å bearbeide alt du har vært gjennom. Det er tøft å ha vært alvorlig syk.

Du må ta deg tid til å la både kropp og psyke komme seg etter påkjenningen.

Kan du ikke ta en pause i studiene?

Kanskje studere for "halv fart" et semester eller to?

Kanskje et år på folkehøgskole kunne være noe for deg? Det er lærerikt, utviklende og utfordrende, men du slipper å ta eksamen.

Det er ikke rett at du skal ha dårlig samvittighet for så mye.

Du valgte vel ikke å bli syk?

Du var en av dem som ble frisk. Du kan godt si du var heldig. Men en skal vel ikke ha dårlig samvittighet for at en er heldig? Tror ikke de som vinner i lotto har dårlig samvittighet for at de var heldige.

Livet er ikke rettferdig. Det er et sjansespill. I mange tilfelle har vi liten kontroll på hva som skjer med oss. Prøv å vær glad for at du var så heldig å bli frisk. Dårlig samvittighet og skyldfølelse er ødeleggende.Du har ikke noe ansvar for at andre ikke kan få samme behandling som den du fikk.

Du er en verdifull person. Med dine refaringer har du mye å bidra med.

Hva studerer du, forresten? Du må jo være et pluss for en hver kollokviegruppe så reflektert som du virker.

Snakk med legen din om hvordan du føler deg. Kanskje hadde du hatt utbytte av å snakke med en psykolog om alt du har vært gjennom?

[Gjest linka]

hei....

når man leser rundt og omkring i disse bladene og slikt, så virker det ofte som om de som overlever tøff sykdom blir kjempelykkelige og setter stor pris på livet.....

men det er kanskje ikke alltid slik. en god venninne av meg, fikk en alvorlig tarm/mage-sykdom, som gjorde at hun ble veldig dårlig og mistet mye skole.. kroppen klarte ikke ta til seg næring og hun måtte gå med sonde i nesen i en god stund... etterhvert ble hun heldigvis bedre fysisk, men psykisk fikk hun en stor knekk.. selvtillitten hennes er mindre enn en liten prikk,dessverre...

hun er også en som stiller store krav til seg selv, på skolen og på jobb og med alt mulig...

hun er veldig sterk som klarer skolen og jobb med alt hun har vært igjennom, og det samme er du. veldig sterk.....

men, gi deg selv lov til å hvile også.....

det viktigste er at du overlevde.. så får utdannelsen komme når du er klar for det... sier ikke at du skal kutte den ut, men la deg hvile.....?.....

ønsker deg lykke til...og håper du har noen å snakke med, når det gjelder bulimien osv..

tror ikke det er så uvanlig å få en psykisk knekk når man gjennomgår noe så alvorlig....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg kan ikke i deg en diagnose. Det er sikkert viktig det du skriver om at du også hadde psykiske problemer før disse somatiske sykdommene kom.

Jeg synes vi ofte ser at personer som har hatt alvorlige somatiske lidelser trenger en god del tid før kreftene vender helt tilbake.

Selv om leukemien er kurert, kan det være at sykdommen har tatt så mye krefter at du trenger tid på å restituere deg.

Jeg tror du trenger å diskutere dette med en behandler over noe tid. Legen din er absolutt inne på noe når han snakker om for store krav til deg selv.

Unn deg/ gi deg litt mer tid. Ikke vær så streng med deg selv :-)

[Alja]

Når man blir alvorlig syk, tenker man at alt blir så bra om man bare blir frisk. Da skal man være så glad og takknemlig. Og man er liksom forpliktet til å være mer lykkelig og takknemlig enn de som aldri har vært syke.

Det er bare bull. De som aldri har vært syke burde være mest takknemlig av alle. Ukebladene skriver på sitt beste 10% av sannheten, men ofte bare løgn.

Det du beskriver høres ut som en normal og sunn reaksjon. Det at du er sliten og ikke så glad alltid. Høye krav til deg selv og bulemi, er vel ikke akkurat sunt, selv om det er svært forståelig.

Man får en sorgreaksjon etter å ha opplevd noe som du har. Sorg over det som skjedde, sorg over all smerte og tap det innebar, sorg over tapt trygghet. Og ikke minst sorg over at "friskheten" ikke svarer til forventningene. Ofte kjennes denne sorgen ulovlig fordi man jo burde være takknemlig fordi det tross alt gikk bra.

Det er lett å tenke at man skal være så glad for at man er frisk og i livet at man ikke lengre har lov til å være lei seg for noe. Man kan også tro at man nå er forpliktet til å leve så maksimalt at man glemmer at man er et menneske med begrensninger.

Når man står midt oppe i sykdommen tenker man mest på en fysisk kamp for og bli frisk. Vinner man bare den er alt vunnet. Man merker ikke der og da, kanskje heldigvis, at hele ens person og grunntrygghet i livet er rammet. At å overvinne sykdommen er bare første og viktigste skritt. Etterpå må man ta tilbake hele livet sitt bit for bit. Også de tingene man ikke trodde hadde noe med sykdommen å gjøre.

Dette er ofte en svært frustrerende og deprimerende oppdagelse.

Det du har opplevd gjør deg mer klar over hvor skjørt og dyrebart livet er. Mange bruker 50 år på å oppdage det samme. Det vil gi deg innsikt til å gjøre valg og prioriteringer som du kanskje ellers ikke ville vært i stand til før mye senere i livet.

Men det har ikke gitt deg en livsvarig forpliktelse til alltid å være lykkelig og fornøyd. Tvert imot, vet du bedre enn de fleste at livet ikke alltid er enkelt og A4. At livet innebærer smerte og usikkerhet.

Det er stor livvisdom og akseptere at livet ikke alltid er maksimalt. At sorg og smerter er en del av det, men det er likevel verdt det.

Dine studievenner er kanskje unge og har sannsynligvis ikke opplevd noe tilsvarende av det du har. Det er ikke lett for dem å sette seg inn i det du går gjennom. Du har en erfaring få andre unge mennesker har. Det kan være veldig ensomt. Men det betyr ikke at det er noe galt med deg og dine opplevelser av den grunn.

Har ikke så mange råd på akkurat hva du bør gjøre. Kanskje en psykolog kunne vært nyttig?

Ønsker deg mye godt og håper du finner fram til et liv du synes er godt, selv om det ikke er perfekt og strutter av lykke og vellykkethet til en hver tid.

Klem fra

[ulva]

Jeg tror du er inne på noe - at kroppen din trenger mer tid til å komme seg. For noen år siden ble jeg alvorlig syk av lungebetennelse, og døde nesten. Kom på sykehuset i siste liten, og de greide så vidt å redde meg. Etter dette var jeg svært ivrig etter å komme igang igjen, og begynte på skolen fulltid før legen hadde anbefalt. Hanglet gjennom resten av høsten, uten å føle meg særlig bra. Så kom neste kraftige infeksjon, og slo meg ut i flere uker. Da orket ikke kroppen min mer: Jeg utviklet en alvorlig depresjon, som jeg fortsatt sliter med. Og kroppen min er fortsatt ikke den samme.

Poenget er: Vi har lett for å tro at vi er 100% friske når vi er utskrevet fra sykehuset, og vil gjerne ta igjen alt det tapte. Men kroppen trenger tid til å ta seg inn, og det kan gjerne ta mange måneder, eller tilogmed mange år. Av en eller anne grunn var man mer klar over dette tidligere - da visste man at kroppen ikke var fullstendig restituert etter at sykdommen hadde trukket seg tilbake, men at pasienten fortsatt trengte hvile og ro.

Så dette var en liten advarsel: Driver du deg selv for hardt, vil kroppen før eller senere svare. Det du har vært igjennom er jo svært alvorlig - bør du ikke unne kroppen din en langsom tilbakevenning til gamle rutiner? Det tar tid å bli frisk, dessverre, noe mange av oss her inne er ganske frustrerte over... Lykke til!