Egoistisk?

[moi]

Jo, han kan bestemme litt. Men hun har større mulighet til å bestemme. Hun har på sett og vis to muligheter, han bare en. Dessuten kan han aldri tvinge henne til å bli mor, men hun kan tvinge ham til å bli far. Deri ligger problemet - sett fra et likestillingssynspunkt.

M

Helt opp til dagen før fødselen kan far bestemme seg for at han ikke vil være med på fødselen. Det kan ikke mor.

Som kjønn er vi biologisk forskjellige, og det er ikke så mye å gjøre med det. Tough luck.

[moi]

Jo, han kan bestemme litt. Men hun har større mulighet til å bestemme. Hun har på sett og vis to muligheter, han bare en. Dessuten kan han aldri tvinge henne til å bli mor, men hun kan tvinge ham til å bli far. Deri ligger problemet - sett fra et likestillingssynspunkt.

M

Helt opp til dagen før fødselen kan far bestemme seg for at han ikke vil være med på fødselen. Det kan ikke mor.

Som kjønn er vi biologisk forskjellige, og det er ikke så mye å gjøre med det. Tough luck.

[moi]

Jo, han kan bestemme litt. Men hun har større mulighet til å bestemme. Hun har på sett og vis to muligheter, han bare en. Dessuten kan han aldri tvinge henne til å bli mor, men hun kan tvinge ham til å bli far. Deri ligger problemet - sett fra et likestillingssynspunkt.

M

Helt opp til dagen før fødselen kan far bestemme seg for at han ikke vil være med på fødselen. Det kan ikke mor.

Som kjønn er vi biologisk forskjellige, og det er ikke så mye å gjøre med det. Tough luck.

[moi]

Jo, han kan bestemme litt. Men hun har større mulighet til å bestemme. Hun har på sett og vis to muligheter, han bare en. Dessuten kan han aldri tvinge henne til å bli mor, men hun kan tvinge ham til å bli far. Deri ligger problemet - sett fra et likestillingssynspunkt.

M

Helt opp til dagen før fødselen kan far bestemme seg for at han ikke vil være med på fødselen. Det kan ikke mor.

Som kjønn er vi biologisk forskjellige, og det er ikke så mye å gjøre med det. Tough luck.

[moi]

Hei!

Jeg lover at dette er siste innlegg i denne debatten - ellers holder vi sikkert på i "evigheter"...

Jeg ser likevel ikke hvordan man kan tvinge mannen til å betale for et barn han ikke vil ha - så lenge man gir kvinnen rett til å velge om hun vil være gravid eller ikke.

Jeg er ikke per se ute etter å frata kvinnen retten til å ta knekken på fosteret.

Det jeg er ute etter er å la det bli balanse i regnestykket:

Mor kan tvinge far til å være far i minst 18 år... enten han vil eller ikke. Omvendt kan ikke far si noe fra eller til dersom hun blir gravid. Hun kan velge å (ikke) bære frem barnet, far må stå på sideliinjen. Slik sett kan hun kontrollere hans liv på en måte han ikke kan.

Dette er ikke den enkelte kvinnes skyld. Poenget er at dagens lovgiving gir mannen færre rettigheter.

Jeg har aldri signalisert at abort skal være pressmiddel - jeg har sagt at det er ulogisk bare å gi henne noen ukers selvbestemmelse. (Det er likevel mer enn mannes, han har jo ingen.)

Problemet er at kvinnens råderett over egen kropp også innebærer en 3. part: barnet.

Noe pressmiddel er det ikke at kvinnens handling vil få konsekvenser. Hun kan jo la vær å ha sex... eller avtale med mannen at dersom "vi har sex så har jeg all makt, du har ikke noe å si".

Slik er loven idag.

Jeg hevder bare at en lovendring i større grad vil gi menn og kvinner frihet - hun kan velge om hun vil bli far eller ikke... og han kan velge om han vil bli far eller ikke.

Jeg har IKKE foreslått at han skal kunne stikke av (fra moralsk/økonomisk ansvar) etter grensen for selvbestemt abort. Da skal det, selvsagt, være for sent for begge to. Og begge to skal ha plikt/rettigheter.

Mitt syn gir ikke kvinnen noen fordel, men heller ingen ulempe. Hun kan ta abort om hun vil - eller la det være. Og mannen kan la vær å ha retter overfor barnet - da har han heller ingen plikter.

Men når grensen for kvinnens selvråderett er overskredet, er også grensen for hans selvråderett over.

Man kan ikke gjøre så mye med at kvinnen dersom hun ikke oppdager graviditeten før efter grensen vil bli "tvunget" til å være mor, iallfall frem til fødsel. Men omvendt er far helt underlagt kvinnens vilje, og kan "dømmes" til 18 års farskap.

Med vennlig hilsen

Hvis far får den daglige omsorgen etter barnet er født, må mor betale bidrag i 18 år.

[moi]

Hei!

Jeg lover at dette er siste innlegg i denne debatten - ellers holder vi sikkert på i "evigheter"...

Jeg ser likevel ikke hvordan man kan tvinge mannen til å betale for et barn han ikke vil ha - så lenge man gir kvinnen rett til å velge om hun vil være gravid eller ikke.

Jeg er ikke per se ute etter å frata kvinnen retten til å ta knekken på fosteret.

Det jeg er ute etter er å la det bli balanse i regnestykket:

Mor kan tvinge far til å være far i minst 18 år... enten han vil eller ikke. Omvendt kan ikke far si noe fra eller til dersom hun blir gravid. Hun kan velge å (ikke) bære frem barnet, far må stå på sideliinjen. Slik sett kan hun kontrollere hans liv på en måte han ikke kan.

Dette er ikke den enkelte kvinnes skyld. Poenget er at dagens lovgiving gir mannen færre rettigheter.

Jeg har aldri signalisert at abort skal være pressmiddel - jeg har sagt at det er ulogisk bare å gi henne noen ukers selvbestemmelse. (Det er likevel mer enn mannes, han har jo ingen.)

Problemet er at kvinnens råderett over egen kropp også innebærer en 3. part: barnet.

Noe pressmiddel er det ikke at kvinnens handling vil få konsekvenser. Hun kan jo la vær å ha sex... eller avtale med mannen at dersom "vi har sex så har jeg all makt, du har ikke noe å si".

Slik er loven idag.

Jeg hevder bare at en lovendring i større grad vil gi menn og kvinner frihet - hun kan velge om hun vil bli far eller ikke... og han kan velge om han vil bli far eller ikke.

Jeg har IKKE foreslått at han skal kunne stikke av (fra moralsk/økonomisk ansvar) etter grensen for selvbestemt abort. Da skal det, selvsagt, være for sent for begge to. Og begge to skal ha plikt/rettigheter.

Mitt syn gir ikke kvinnen noen fordel, men heller ingen ulempe. Hun kan ta abort om hun vil - eller la det være. Og mannen kan la vær å ha retter overfor barnet - da har han heller ingen plikter.

Men når grensen for kvinnens selvråderett er overskredet, er også grensen for hans selvråderett over.

Man kan ikke gjøre så mye med at kvinnen dersom hun ikke oppdager graviditeten før efter grensen vil bli "tvunget" til å være mor, iallfall frem til fødsel. Men omvendt er far helt underlagt kvinnens vilje, og kan "dømmes" til 18 års farskap.

Med vennlig hilsen

Hvis far får den daglige omsorgen etter barnet er født, må mor betale bidrag i 18 år.

[moi]

Hei!

Jeg lover at dette er siste innlegg i denne debatten - ellers holder vi sikkert på i "evigheter"...

Jeg ser likevel ikke hvordan man kan tvinge mannen til å betale for et barn han ikke vil ha - så lenge man gir kvinnen rett til å velge om hun vil være gravid eller ikke.

Jeg er ikke per se ute etter å frata kvinnen retten til å ta knekken på fosteret.

Det jeg er ute etter er å la det bli balanse i regnestykket:

Mor kan tvinge far til å være far i minst 18 år... enten han vil eller ikke. Omvendt kan ikke far si noe fra eller til dersom hun blir gravid. Hun kan velge å (ikke) bære frem barnet, far må stå på sideliinjen. Slik sett kan hun kontrollere hans liv på en måte han ikke kan.

Dette er ikke den enkelte kvinnes skyld. Poenget er at dagens lovgiving gir mannen færre rettigheter.

Jeg har aldri signalisert at abort skal være pressmiddel - jeg har sagt at det er ulogisk bare å gi henne noen ukers selvbestemmelse. (Det er likevel mer enn mannes, han har jo ingen.)

Problemet er at kvinnens råderett over egen kropp også innebærer en 3. part: barnet.

Noe pressmiddel er det ikke at kvinnens handling vil få konsekvenser. Hun kan jo la vær å ha sex... eller avtale med mannen at dersom "vi har sex så har jeg all makt, du har ikke noe å si".

Slik er loven idag.

Jeg hevder bare at en lovendring i større grad vil gi menn og kvinner frihet - hun kan velge om hun vil bli far eller ikke... og han kan velge om han vil bli far eller ikke.

Jeg har IKKE foreslått at han skal kunne stikke av (fra moralsk/økonomisk ansvar) etter grensen for selvbestemt abort. Da skal det, selvsagt, være for sent for begge to. Og begge to skal ha plikt/rettigheter.

Mitt syn gir ikke kvinnen noen fordel, men heller ingen ulempe. Hun kan ta abort om hun vil - eller la det være. Og mannen kan la vær å ha retter overfor barnet - da har han heller ingen plikter.

Men når grensen for kvinnens selvråderett er overskredet, er også grensen for hans selvråderett over.

Man kan ikke gjøre så mye med at kvinnen dersom hun ikke oppdager graviditeten før efter grensen vil bli "tvunget" til å være mor, iallfall frem til fødsel. Men omvendt er far helt underlagt kvinnens vilje, og kan "dømmes" til 18 års farskap.

Med vennlig hilsen

Hvis far får den daglige omsorgen etter barnet er født, må mor betale bidrag i 18 år.

[moi]

Hei!

Jeg lover at dette er siste innlegg i denne debatten - ellers holder vi sikkert på i "evigheter"...

Jeg ser likevel ikke hvordan man kan tvinge mannen til å betale for et barn han ikke vil ha - så lenge man gir kvinnen rett til å velge om hun vil være gravid eller ikke.

Jeg er ikke per se ute etter å frata kvinnen retten til å ta knekken på fosteret.

Det jeg er ute etter er å la det bli balanse i regnestykket:

Mor kan tvinge far til å være far i minst 18 år... enten han vil eller ikke. Omvendt kan ikke far si noe fra eller til dersom hun blir gravid. Hun kan velge å (ikke) bære frem barnet, far må stå på sideliinjen. Slik sett kan hun kontrollere hans liv på en måte han ikke kan.

Dette er ikke den enkelte kvinnes skyld. Poenget er at dagens lovgiving gir mannen færre rettigheter.

Jeg har aldri signalisert at abort skal være pressmiddel - jeg har sagt at det er ulogisk bare å gi henne noen ukers selvbestemmelse. (Det er likevel mer enn mannes, han har jo ingen.)

Problemet er at kvinnens råderett over egen kropp også innebærer en 3. part: barnet.

Noe pressmiddel er det ikke at kvinnens handling vil få konsekvenser. Hun kan jo la vær å ha sex... eller avtale med mannen at dersom "vi har sex så har jeg all makt, du har ikke noe å si".

Slik er loven idag.

Jeg hevder bare at en lovendring i større grad vil gi menn og kvinner frihet - hun kan velge om hun vil bli far eller ikke... og han kan velge om han vil bli far eller ikke.

Jeg har IKKE foreslått at han skal kunne stikke av (fra moralsk/økonomisk ansvar) etter grensen for selvbestemt abort. Da skal det, selvsagt, være for sent for begge to. Og begge to skal ha plikt/rettigheter.

Mitt syn gir ikke kvinnen noen fordel, men heller ingen ulempe. Hun kan ta abort om hun vil - eller la det være. Og mannen kan la vær å ha retter overfor barnet - da har han heller ingen plikter.

Men når grensen for kvinnens selvråderett er overskredet, er også grensen for hans selvråderett over.

Man kan ikke gjøre så mye med at kvinnen dersom hun ikke oppdager graviditeten før efter grensen vil bli "tvunget" til å være mor, iallfall frem til fødsel. Men omvendt er far helt underlagt kvinnens vilje, og kan "dømmes" til 18 års farskap.

Med vennlig hilsen

Hvis far får den daglige omsorgen etter barnet er født, må mor betale bidrag i 18 år.

[Gjest Novembermom]

...men for dem som ikke anser faren som like viktig før etter fødsel, så skal kvinnen ha en sjanse nr. 2: hun kan før samleie velge at prevensjon ikke skal brukes. Og så kan hun ombestemme seg og ta knekken på fosteret. Ok, det "i og for seg". Men mannen har ikke den muligheten. ALtså bestemmer hun om han skal bli far eller ikke - han har ikke noe han skulle ha sagt. Slik loven er i dag...

M.

Og de kan begge bruke prevensjon og hun kan fremdeles bli gravid. Prevensjonen nå til dags er ikke 100% sikker.

Sjansen er liten ja, men det skjer.

Og alt er opp til kvinnen fordi det er nettopp hun som går med et lite ufødt vesen inni seg.

Jeg sa alltid at jeg skulle ta abort hvis jeg ble gravid når jeg var "for liten" ( 18-19-20 år...... ).

Men når jeg ble gravid så klarte jeg det ikke. Jeg klarte ikke å ta livet av dette livet som vokste inne i meg.

Og i dag er jeg glad for at jeg beholdt datteren min. Og det samme er han. Pluss at vi fikk et til barn i fjor )

[Gjest Novembermom]

...men for dem som ikke anser faren som like viktig før etter fødsel, så skal kvinnen ha en sjanse nr. 2: hun kan før samleie velge at prevensjon ikke skal brukes. Og så kan hun ombestemme seg og ta knekken på fosteret. Ok, det "i og for seg". Men mannen har ikke den muligheten. ALtså bestemmer hun om han skal bli far eller ikke - han har ikke noe han skulle ha sagt. Slik loven er i dag...

M.

Og de kan begge bruke prevensjon og hun kan fremdeles bli gravid. Prevensjonen nå til dags er ikke 100% sikker.

Sjansen er liten ja, men det skjer.

Og alt er opp til kvinnen fordi det er nettopp hun som går med et lite ufødt vesen inni seg.

Jeg sa alltid at jeg skulle ta abort hvis jeg ble gravid når jeg var "for liten" ( 18-19-20 år...... ).

Men når jeg ble gravid så klarte jeg det ikke. Jeg klarte ikke å ta livet av dette livet som vokste inne i meg.

Og i dag er jeg glad for at jeg beholdt datteren min. Og det samme er han. Pluss at vi fikk et til barn i fjor )

[Gjest Novembermom]

...men for dem som ikke anser faren som like viktig før etter fødsel, så skal kvinnen ha en sjanse nr. 2: hun kan før samleie velge at prevensjon ikke skal brukes. Og så kan hun ombestemme seg og ta knekken på fosteret. Ok, det "i og for seg". Men mannen har ikke den muligheten. ALtså bestemmer hun om han skal bli far eller ikke - han har ikke noe han skulle ha sagt. Slik loven er i dag...

M.

Og de kan begge bruke prevensjon og hun kan fremdeles bli gravid. Prevensjonen nå til dags er ikke 100% sikker.

Sjansen er liten ja, men det skjer.

Og alt er opp til kvinnen fordi det er nettopp hun som går med et lite ufødt vesen inni seg.

Jeg sa alltid at jeg skulle ta abort hvis jeg ble gravid når jeg var "for liten" ( 18-19-20 år...... ).

Men når jeg ble gravid så klarte jeg det ikke. Jeg klarte ikke å ta livet av dette livet som vokste inne i meg.

Og i dag er jeg glad for at jeg beholdt datteren min. Og det samme er han. Pluss at vi fikk et til barn i fjor )

[Gjest Novembermom]

...men for dem som ikke anser faren som like viktig før etter fødsel, så skal kvinnen ha en sjanse nr. 2: hun kan før samleie velge at prevensjon ikke skal brukes. Og så kan hun ombestemme seg og ta knekken på fosteret. Ok, det "i og for seg". Men mannen har ikke den muligheten. ALtså bestemmer hun om han skal bli far eller ikke - han har ikke noe han skulle ha sagt. Slik loven er i dag...

M.

Og de kan begge bruke prevensjon og hun kan fremdeles bli gravid. Prevensjonen nå til dags er ikke 100% sikker.

Sjansen er liten ja, men det skjer.

Og alt er opp til kvinnen fordi det er nettopp hun som går med et lite ufødt vesen inni seg.

Jeg sa alltid at jeg skulle ta abort hvis jeg ble gravid når jeg var "for liten" ( 18-19-20 år...... ).

Men når jeg ble gravid så klarte jeg det ikke. Jeg klarte ikke å ta livet av dette livet som vokste inne i meg.

Og i dag er jeg glad for at jeg beholdt datteren min. Og det samme er han. Pluss at vi fikk et til barn i fjor )

[Gjest papirtiger]

#Det har selvsagt intet med "ansvarsfraskrivelse" å gjøre. Ansvarsfraskrivelse ville vært hvis man "dumpet" et barn på "trappen til sykehuset".#

Ja, det ville også være ansvarsfraskrivelse. Men begge parter har ansvar for sine handlinger og også følgende som kommer av sine handlinger. At du ser på en graviditet som noe annet et et begynnende nytt liv eller som bare en klump som ikke er betydelig nok til og ta seg av er også ansvarsfraskrivelse.

#Å ta abort er nettopp å ta ansvar (i aller høyeste grad) for situasjonen, og å gjøre noe med den.#

Det er ansvarsfraskrivelse. Det er et liv som har rett på livet! og fjerne barnets rett til liv er ansvarsfraskrivelse. Man har laget det, men vil ikke følge det opp det man har satte i gang. Man fjerner det bare for å SLIPPE og ta ansvaret. Og derfor er det ansvarsfraskrivelse i høyeste grad.

#Om du liker det som blir gjort er en annen diskusjon, men du kan ikke kalle det ansvarsfraskrivelse.#

Jo, om jeg liker det eller om du liker det er ikke relevant. Du tar ansvarsfraskrivelse fordi du IKKE liker at det ufødte barn skal ha rett på livet om de som har laget det ikke vil det. De har ansvar for det de har gjort og resultatene som kommer av det de har gjort. Og er ansvarlige for å følge opp det de har gjort i stede for å kvitte seg med det de IKKE vil ha ansvar for som resultat av det de faktisk har laget.

#Abort er en *rettighet* man har, og det er selvsagt ikke noen "ansvarsfraskrivelse" å benytte seg av rettigheter.#

Joda, abort er en lovlig måte og fraskrive seg sitt ansvar på. Uansett hva mennesker gir lov og rettigheter til, så er det like fullt ansvarsfraskrivelse som kommer av resultat av det de har gjort.

#At man er ansvarlig for graviditeten er vi enige om, men det betyr ikke at det er "ansvarsfraskrivelse" å terminere den i den perioden det er aktuelt.#

Hvorfor ikke? hva er det da? og ta ansvar for og fjerne det som gjør at de faktisk må ta ansvar? med andre ord lovlig og valgfri rett til ansvarsfraskrivelse fordi de ikke vil ta ansvaret for et nytt menneske. Et menneske som ikke var ønskelig og dermed ikke vil ta ansvar for det.

Jeg har et spørsmål til deg.

Du sier at man er ansvarlig for sine handlinger, og det er jeg ikke uenig i.

Men hvis en kvinne blir gravid. Hun og mannen hadde sex frivillig.

Kan hun gi barnet til mannen etterpå? Eller er det ansvarsfraskrivelse det også?

[Gjest papirtiger]

#Det har selvsagt intet med "ansvarsfraskrivelse" å gjøre. Ansvarsfraskrivelse ville vært hvis man "dumpet" et barn på "trappen til sykehuset".#

Ja, det ville også være ansvarsfraskrivelse. Men begge parter har ansvar for sine handlinger og også følgende som kommer av sine handlinger. At du ser på en graviditet som noe annet et et begynnende nytt liv eller som bare en klump som ikke er betydelig nok til og ta seg av er også ansvarsfraskrivelse.

#Å ta abort er nettopp å ta ansvar (i aller høyeste grad) for situasjonen, og å gjøre noe med den.#

Det er ansvarsfraskrivelse. Det er et liv som har rett på livet! og fjerne barnets rett til liv er ansvarsfraskrivelse. Man har laget det, men vil ikke følge det opp det man har satte i gang. Man fjerner det bare for å SLIPPE og ta ansvaret. Og derfor er det ansvarsfraskrivelse i høyeste grad.

#Om du liker det som blir gjort er en annen diskusjon, men du kan ikke kalle det ansvarsfraskrivelse.#

Jo, om jeg liker det eller om du liker det er ikke relevant. Du tar ansvarsfraskrivelse fordi du IKKE liker at det ufødte barn skal ha rett på livet om de som har laget det ikke vil det. De har ansvar for det de har gjort og resultatene som kommer av det de har gjort. Og er ansvarlige for å følge opp det de har gjort i stede for å kvitte seg med det de IKKE vil ha ansvar for som resultat av det de faktisk har laget.

#Abort er en *rettighet* man har, og det er selvsagt ikke noen "ansvarsfraskrivelse" å benytte seg av rettigheter.#

Joda, abort er en lovlig måte og fraskrive seg sitt ansvar på. Uansett hva mennesker gir lov og rettigheter til, så er det like fullt ansvarsfraskrivelse som kommer av resultat av det de har gjort.

#At man er ansvarlig for graviditeten er vi enige om, men det betyr ikke at det er "ansvarsfraskrivelse" å terminere den i den perioden det er aktuelt.#

Hvorfor ikke? hva er det da? og ta ansvar for og fjerne det som gjør at de faktisk må ta ansvar? med andre ord lovlig og valgfri rett til ansvarsfraskrivelse fordi de ikke vil ta ansvaret for et nytt menneske. Et menneske som ikke var ønskelig og dermed ikke vil ta ansvar for det.

Jeg har et spørsmål til deg.

Du sier at man er ansvarlig for sine handlinger, og det er jeg ikke uenig i.

Men hvis en kvinne blir gravid. Hun og mannen hadde sex frivillig.

Kan hun gi barnet til mannen etterpå? Eller er det ansvarsfraskrivelse det også?

[Gjest papirtiger]

#Det har selvsagt intet med "ansvarsfraskrivelse" å gjøre. Ansvarsfraskrivelse ville vært hvis man "dumpet" et barn på "trappen til sykehuset".#

Ja, det ville også være ansvarsfraskrivelse. Men begge parter har ansvar for sine handlinger og også følgende som kommer av sine handlinger. At du ser på en graviditet som noe annet et et begynnende nytt liv eller som bare en klump som ikke er betydelig nok til og ta seg av er også ansvarsfraskrivelse.

#Å ta abort er nettopp å ta ansvar (i aller høyeste grad) for situasjonen, og å gjøre noe med den.#

Det er ansvarsfraskrivelse. Det er et liv som har rett på livet! og fjerne barnets rett til liv er ansvarsfraskrivelse. Man har laget det, men vil ikke følge det opp det man har satte i gang. Man fjerner det bare for å SLIPPE og ta ansvaret. Og derfor er det ansvarsfraskrivelse i høyeste grad.

#Om du liker det som blir gjort er en annen diskusjon, men du kan ikke kalle det ansvarsfraskrivelse.#

Jo, om jeg liker det eller om du liker det er ikke relevant. Du tar ansvarsfraskrivelse fordi du IKKE liker at det ufødte barn skal ha rett på livet om de som har laget det ikke vil det. De har ansvar for det de har gjort og resultatene som kommer av det de har gjort. Og er ansvarlige for å følge opp det de har gjort i stede for å kvitte seg med det de IKKE vil ha ansvar for som resultat av det de faktisk har laget.

#Abort er en *rettighet* man har, og det er selvsagt ikke noen "ansvarsfraskrivelse" å benytte seg av rettigheter.#

Joda, abort er en lovlig måte og fraskrive seg sitt ansvar på. Uansett hva mennesker gir lov og rettigheter til, så er det like fullt ansvarsfraskrivelse som kommer av resultat av det de har gjort.

#At man er ansvarlig for graviditeten er vi enige om, men det betyr ikke at det er "ansvarsfraskrivelse" å terminere den i den perioden det er aktuelt.#

Hvorfor ikke? hva er det da? og ta ansvar for og fjerne det som gjør at de faktisk må ta ansvar? med andre ord lovlig og valgfri rett til ansvarsfraskrivelse fordi de ikke vil ta ansvaret for et nytt menneske. Et menneske som ikke var ønskelig og dermed ikke vil ta ansvar for det.

Jeg har et spørsmål til deg.

Du sier at man er ansvarlig for sine handlinger, og det er jeg ikke uenig i.

Men hvis en kvinne blir gravid. Hun og mannen hadde sex frivillig.

Kan hun gi barnet til mannen etterpå? Eller er det ansvarsfraskrivelse det også?

[Gjest papirtiger]

#Det har selvsagt intet med "ansvarsfraskrivelse" å gjøre. Ansvarsfraskrivelse ville vært hvis man "dumpet" et barn på "trappen til sykehuset".#

Ja, det ville også være ansvarsfraskrivelse. Men begge parter har ansvar for sine handlinger og også følgende som kommer av sine handlinger. At du ser på en graviditet som noe annet et et begynnende nytt liv eller som bare en klump som ikke er betydelig nok til og ta seg av er også ansvarsfraskrivelse.

#Å ta abort er nettopp å ta ansvar (i aller høyeste grad) for situasjonen, og å gjøre noe med den.#

Det er ansvarsfraskrivelse. Det er et liv som har rett på livet! og fjerne barnets rett til liv er ansvarsfraskrivelse. Man har laget det, men vil ikke følge det opp det man har satte i gang. Man fjerner det bare for å SLIPPE og ta ansvaret. Og derfor er det ansvarsfraskrivelse i høyeste grad.

#Om du liker det som blir gjort er en annen diskusjon, men du kan ikke kalle det ansvarsfraskrivelse.#

Jo, om jeg liker det eller om du liker det er ikke relevant. Du tar ansvarsfraskrivelse fordi du IKKE liker at det ufødte barn skal ha rett på livet om de som har laget det ikke vil det. De har ansvar for det de har gjort og resultatene som kommer av det de har gjort. Og er ansvarlige for å følge opp det de har gjort i stede for å kvitte seg med det de IKKE vil ha ansvar for som resultat av det de faktisk har laget.

#Abort er en *rettighet* man har, og det er selvsagt ikke noen "ansvarsfraskrivelse" å benytte seg av rettigheter.#

Joda, abort er en lovlig måte og fraskrive seg sitt ansvar på. Uansett hva mennesker gir lov og rettigheter til, så er det like fullt ansvarsfraskrivelse som kommer av resultat av det de har gjort.

#At man er ansvarlig for graviditeten er vi enige om, men det betyr ikke at det er "ansvarsfraskrivelse" å terminere den i den perioden det er aktuelt.#

Hvorfor ikke? hva er det da? og ta ansvar for og fjerne det som gjør at de faktisk må ta ansvar? med andre ord lovlig og valgfri rett til ansvarsfraskrivelse fordi de ikke vil ta ansvaret for et nytt menneske. Et menneske som ikke var ønskelig og dermed ikke vil ta ansvar for det.

Jeg har et spørsmål til deg.

Du sier at man er ansvarlig for sine handlinger, og det er jeg ikke uenig i.

Men hvis en kvinne blir gravid. Hun og mannen hadde sex frivillig.

Kan hun gi barnet til mannen etterpå? Eller er det ansvarsfraskrivelse det også?

[leenie]

Leenie - har du barn?

Hvordan det?

[leenie]

Leenie - har du barn?

Hvordan det?

[leenie]

Leenie - har du barn?

Hvordan det?

[leenie]

Leenie - har du barn?

Hvordan det?