Skulle ønske!!!

[Gjest Svart engel]

NÅ OG DA skulle jeg ønske familien min var annerledes, jeg skulle ønske jeg kunne snakke med moren min om ting. Jeg skulle hun ikke kjefta og stressa hele tiden tiden. Jeg skulle ønske hun kunne slappe av sammen med oss. Jeg kunne ønske hun aldri sa de tingene til meg, som: "Synd du ble så stygg", "Du arvet alle de negative egenskapene i familien du":

NOEN GANGER skulle jeg ønske at klassen min lærte å kjenne meg. Jeg skulle ønske at de hørte at jeg kunne spille og synge. Jeg skulle ønske de SÅ meg, at de gav meg ansvar. INGEN gir meg ansvar! Skulle ønske vennene mine kunne se at vennina mi prøver å sette meg i skyggen, skulle ønske de kunne se at jeg var grei.Skulle jeg ønske at jeg var mer utadvent og pratsom. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne rekke opp handa i timen og si hva jeg mente. Noen ganger skulle jeg ønske jeg i det minste kunne delta i en samtale oss jenter imellom (i klassen), men det gidder ikke inkludere meg. Hvorfor det? Jo fordi de tror jeg er en kjedelig og talentløs person. Det vet jeg at jeg ikke er, har så lyst til å vise dem!

OFTE skulle jeg ønske jeg hadde en kjæreste. En som holdt rundt meg, en jeg kunne fortelle dette til. Holder på å dø av ensomhet....

KONSTANT skulle jeg ønske jeg hadde en annen personlighet. Skulle ønske jeg ble ropt opp i stedet for venninen min, konstant tenker jeg på det. Hver dag, hver time, kanskje vært minutt. KONSTANT skulle jeg ønske jeg ikke var så usikker.

(Ting blir bare bedre, men til bedre de blir til mer tenker jeg på det. Og til mer jeg tenker på det, til mer føler jeg at jeg må oppnå).

Hadde vært fint med tilbakemeldinger, noen andre som har det sånn?

[Gjest annonymmm]

Jeg kan ikke si at jeg akkurat vet hvordan du har det, men en viss anelse har jeg.

Jeg er en veldig sjenert person med folk jeg ikke kjenner. Det verste jeg har vært med på er å begynne på videregående. Da kjendte jeg ingen. Gikk rundt og var stille som en lita grå mus. Jeg følte at de andre trodde jeg var dum, ikke like smart, prippen osv. Jeg turte ikke å ta kontakt med noen, og de andre hadde vel ikke interesse av å få kontakt med meg heller fordi de hadde allerede sine venner.

Jeg var imidlertid heldig på en annen måte. Jeg hadde en flott kjærste som jeg har hatt fra jeg var 14 år. Han er min bestevenn, kjærste og støttespiller. Han forstod meg selv om han er den rake motsettning til meg. Problemet mitt på den tiden var min mor. Hun taklet ikke kjærsten min, så jeg måtte holde han hemmelig. Det ordnet seg etter hvert og min mor ble etterhvert veldig viktig for meg.

I dag, noen år senere har jeg forsatt ingen skikkelige venner. Bare bekjendte. Jeg har også utviklet endel tvangsritualer som følge av usikkerhet rundt meg. Ritualene gjorde meg sikker. Sjenertheten er blitt litt mindre, men er et stort problem. Jeg hadde ikke overlevd om det ikke var for samboeren min, og selvfølgelig katten min.

Mitt råd må være å jobbe med selvtillite din. Ikke hør på din mor. Gi samme leksa tilbake til hu, eller fortell henne hva du føler. Jeg vil også annbefale psykolog vist dette blir et alvorlig stort problem. Det kan få følger senere om det går forlenge.

Klem fra

[Gjest deli]

Du trenger å styrke selvtilliten din. Greier du det skal du se at alle de andre problemene forsvinner av seg selv.

Skal du lykkes med det må du gjøre en kraftinnsats. Det nytter ikke å ønske og håpe på at andre plutselig skal se deg for alt du er verdt, du må gjøre noe som får opp øynene deres. Du må tørre å ta deg til rette, og å være deg selv. Du høres ut som ei jente som holder deg i bakgrunnen og holder kjeft. Vennene dine er sikkert vant til at det er det som er rollen din, og de regner med at det er sånn du vil ha det. Det er slett ikke sikkert de vet at du vantrives. Det er _du_ som må ta det første skrittet. Det er hardt, men sånn er det.

Prøv å tvinge deg selv til å være mer åpen når du er sammen med vennene dine. Si til dem hva du føler og savner.

En ting er sikkert, det blir ikke bedre av at du sitter hjemme og sturer og synes synd på deg selv.

[Gjest sussi]

Kjære deg :-)

Det er ikke så rart du har den selvtilliten du har om du er vokst opp med slike kommenterer som du her fortalte at din mor kom med. Jeg er helt sjokkert!

Prøv å bli flinkere til å si i fra. De hører deg ikke om du ikke sier noe. De velger de oftest letteste vei. De lar egoismen og sin egen selvsentrering ta overhånd.

Kom igjen. Si i fra i klartekst slik at de skjønner hvordan du har det. Du har like stor rett til å komme med dine meninger som andre har. Du er absolutt like mye verd. Så det så!!!

Du vet, at om andre har snakketøyet i orden og tar helt styringen i alle sammenhenger, så er det ikke sikkert at de er så smarte likevel......

Og unnskyld meg, men om din mor sier at det er synd at du ble den stygge i familien, ja da synes jeg at hun er veldig lite smart!! Da er hun for dum til å se verdiene du har.

Vennlig hilsen

[Gjest Juana]

Jeg føler med deg, og vet at det ikke er så lett.

Jeg vil anbefale deg en bok som heter " Hvordan Vinne Venner" av Dale Carnegie.

Jeg tror du kan finne svar på en god del av dine problemer der.