Om bestevenner og faddere.....

[Gjest Bestevenninnen]

Sitter her med litt hakeslepp (les:mye) over bestevenninna mi i over 14 år.

Saken: Hun ble gift med en fyr for 2 år siden,en kristen en sådan.Kjempefine folk begge to! Hun var ikke så veldig kristen fra før av,og jeg var vel,som man kaller,tvilende. Vi har aldri hatt noen problemer der.Jeg respekterer folk,uansett tro.

De skal døpe jenta si om noen uker...hun er fadder til gutten min. Jeg hadde litt sånn på "feelingen" at jeg skulle komme til å bli spurt Grunn:-Bestevenninner gjennom tykt og tynt i 14 år.

Men nei.... Jeg var desverre ikke kristen...

Hun kjenner meg som en som tar meg av mine,som har to fadder unger fra før av som får merke at jeg er dems Gudmor (fadder) Hun har skrytt veldig av meg på det pungtet.

Argument fra henne: Ja,men..du er ikke kristen....

Jeg vet,-jeg gjør mere for mine fadderbarn,enn hva hun har gjort som fadder for min sønn.Jeg ville ha henne som hun var,uansett.Vil ikke måle opp mot ditt og datt! For meg var hun spesiell!

Poenget var at jeg ikke kunne gi jenta en kristen "oppdragelse".....Kjærligheten og det jeg har av varme og godhet,var rett og slett ikke bra nok....

Jeg føler at dette "bestevennskapet" gikk hurtig nedover,og som det ofte gjør,-med en bråstopp.. -Ikke pga at jeg ikke ble spurt om å være fadder,det er greitt nok.Man skal aldri "regne med" noe som helst,det har jeg erfart fra tidligere,men pga grunnen.Jeg føler rett og slett at jeg ikke har "målene" som hun krever,ei heller som bestevenninne...

Også sitter jeg igjen med et stort spørsmål: Er det dette bibelen sier,at du er god nok,men ikke du.... Jeg tenkte,-og har også erfart av andre kristne venner,at kristne er mere "romslige" hvist dere forstår? De respekterer folk uansett.Større hjerte,kan man vel kansje si?!

Her har vi servert hverandre morsomme men dog grove sms'er,mailer og brever,slik som venner gjør.Dere vet helt sikkert hva jeg snakker om ;-) Også derfor er jeg overrasket over hennes plutselige vedlig kristne tro.Mulig dere vil kalle meg en krakk,men...

Defor vil jeg gjerne ha så mange synspungter som mulig. Fortell meg hvordan dere ville ha følt det,i denne situasjonen. Jeg har det ikke så vedlig godt akkurat nå...

"Ja,men du er desverre ikke kristen....." Summer vondt i ørene mine enda....

[leenie]

Jeg kan forstå at du er såret, men jeg ville aldri la noe sånt få ødelegge et ellers fint vennskap.

Jeg har hatt en venninne som har fulgt meg i tykt og tynt i snart to tiår. Vi har begge blitt kristne i voksen alder, men har likevel svært forskjellige synspunkt på en del ting. Kort sagt kan man vel si at jeg er langt mer liberal enn henne.

Jeg ville ikke blitt forundret om jeg en dag blir refusert som fadder nettopp på grunn av dette. Jeg vet at det med en kristen oppdragelse ville vært det viktigste for henne i valg av fadder, og det er jo også det som tradisjonelt sett er fadderens oppgave.

I og med at jeg selv vet at jeg ikke helt oppfyller hennes krav på området, kunne det lett bare blitt en frustrasjon om hun valgte meg som fadder for gammelt vennskaps skyld... DET kunne hvertfall blitt en kilde til konflikt. Og jeg anser det som langt viktigere å ta vare på et godt vennskap, enn det å kunne titulere meg som fadder.

Mitt eget syn er nok ganske annerledes, og jeg ville (som du) i hovedsak ha valgt en fadder jeg var sikker på ville være villig til å ofre tid på barnet mitt. Altså en person som kunne blitt en ressurs i mitt barns liv.

Av den grunn ville jeg for eksempel heller ikek valgt foreldre/besteforeldre som faddere, ettersom de i stor grad må anses som en ressurs uansett. Jeg ville ønsket meg en "ekstra" person, om du skjønner hva jeg mener....

Ikke la dette ødelgge vennskapet mellom dere. Grunnlaget hun har valgt fadder på er ikke et motsetningsforhold til vennskapet deres.

Om du fullt ut aksepterer at hennes tro har andre konsekvenser for de valgene hun foretar seg enn deg, så må du svelge dette også. Selv om jeg skjønner at det er et ømt punkt.

[Dorthe]

Jeg er ikke kristen og har blitt spurt om jeg vil være fadder flere ganger.

Men jeg har takket nei nettopp av den grunn. Jeg vil nemlig ikke være med på den kristne delen av oppdragelsen og da mener jeg det er feil å være fadder.

Så jeg synes ikke du skal bli såret av den grunn.

[jacob]

Vi tenker tydeligvis i motsatt retning. Min filosofi er som følger; jo mindre fadder - jo bedre.

[Gjest Bestevenninnen]

Jeg kan forstå at du er såret, men jeg ville aldri la noe sånt få ødelegge et ellers fint vennskap.

Jeg har hatt en venninne som har fulgt meg i tykt og tynt i snart to tiår. Vi har begge blitt kristne i voksen alder, men har likevel svært forskjellige synspunkt på en del ting. Kort sagt kan man vel si at jeg er langt mer liberal enn henne.

Jeg ville ikke blitt forundret om jeg en dag blir refusert som fadder nettopp på grunn av dette. Jeg vet at det med en kristen oppdragelse ville vært det viktigste for henne i valg av fadder, og det er jo også det som tradisjonelt sett er fadderens oppgave.

I og med at jeg selv vet at jeg ikke helt oppfyller hennes krav på området, kunne det lett bare blitt en frustrasjon om hun valgte meg som fadder for gammelt vennskaps skyld... DET kunne hvertfall blitt en kilde til konflikt. Og jeg anser det som langt viktigere å ta vare på et godt vennskap, enn det å kunne titulere meg som fadder.

Mitt eget syn er nok ganske annerledes, og jeg ville (som du) i hovedsak ha valgt en fadder jeg var sikker på ville være villig til å ofre tid på barnet mitt. Altså en person som kunne blitt en ressurs i mitt barns liv.

Av den grunn ville jeg for eksempel heller ikek valgt foreldre/besteforeldre som faddere, ettersom de i stor grad må anses som en ressurs uansett. Jeg ville ønsket meg en "ekstra" person, om du skjønner hva jeg mener....

Ikke la dette ødelgge vennskapet mellom dere. Grunnlaget hun har valgt fadder på er ikke et motsetningsforhold til vennskapet deres.

Om du fullt ut aksepterer at hennes tro har andre konsekvenser for de valgene hun foretar seg enn deg, så må du svelge dette også. Selv om jeg skjønner at det er et ømt punkt.

Takk for et godt utfyllende svar.

Du er innom mange av de tankene jeg selv har tenkt.. Men jeg mener;jeg visste ikke at hun plutselig hadde blitt så kristen..Hvorfor har hun ikke sakt noe om det før akkurat nå.Har dette vert noe som har vært en kontrast mellom oss,at jeg hadde visst at hun var så personlig kristen og at vi hadde _forskjellige_ synspungter på dette,da hadde alt vært så meget annerledes.

For å nevne,så har hun en datter fra før,faddere er ikke kristne.

Ser du hvor jeg vil,-og gjør det noen forskjell?

[SierDuDet]

At hun har blitt hjernevaska trenger ikke å hjernevaske deg også.

Enig med Jacob. Hva i helvete er stort ved å være fadder...

[Gjest Bestevenninnen]

Jeg er ikke kristen og har blitt spurt om jeg vil være fadder flere ganger.

Men jeg har takket nei nettopp av den grunn. Jeg vil nemlig ikke være med på den kristne delen av oppdragelsen og da mener jeg det er feil å være fadder.

Så jeg synes ikke du skal bli såret av den grunn.

Ja,det er ditt synspungt.

Så da vil det si at hvist du får barn,(eller har du?) så blir ikke de døpt,og dere står ei heller i statskirka?

Det gjør alle barna,min mann og meg,så til en viss grad må jeg jo kalle meg kristen...

Hun har en datter fra før av,som ikke har kristne faddere.Gjør det noen forskjell?

Leser du svaret jeg ga til leenie,blir du kansje litt klokere på hva jeg vil frem til?

[Gjest Bestevenninna]

Vi tenker tydeligvis i motsatt retning. Min filosofi er som følger; jo mindre fadder - jo bedre.

Greit nok det,men det var ikke det jeg ville diskutere,men alt det rundt det.

Forstår dere henne?

[leenie]

Takk for et godt utfyllende svar.

Du er innom mange av de tankene jeg selv har tenkt.. Men jeg mener;jeg visste ikke at hun plutselig hadde blitt så kristen..Hvorfor har hun ikke sakt noe om det før akkurat nå.Har dette vert noe som har vært en kontrast mellom oss,at jeg hadde visst at hun var så personlig kristen og at vi hadde _forskjellige_ synspungter på dette,da hadde alt vært så meget annerledes.

For å nevne,så har hun en datter fra før,faddere er ikke kristne.

Ser du hvor jeg vil,-og gjør det noen forskjell?

Jeg skjønner hva du mener. Jeg har mange ikke-kristne venner, og selv om vi prater om alt mulig så er det ikke naturlig for meg å uttrykke "dybden" (teit uttrykk) i troen min på noen måte. Tror ikke de helt vet "hvor" kristen jeg er, om du skjønner?

Det at hun har et barn fra før men ikke-kristne faddere kan jo ha litt å si... Kankskje hun har kommet frem til at hun ønsker noe annet fra fadderene enn det hun har erfart med de første?

Det er jo ikke usannsynlig at hun har endret synspunkt, og syns at det med den kristne troen er mer viktig denne gangen.

Det er mye ved min væremåte som i min venninnes øyne ikke samsvarer med kristen tro, men jeg lar det ikke gå innpå meg. Jeg vil aldri leve opp til den standarden hun har satt for seg og sine, og har jo heller ikke noe ønske om det.

Den dagen det skulle bli aktuelt, vil jeg være den jeg ER for barna hennes også, og ikke den hun vil at jeg skal være...

[Gjest Bestevenninna]

At hun har blitt hjernevaska trenger ikke å hjernevaske deg også.

Enig med Jacob. Hva i helvete er stort ved å være fadder...

Svar til deg også under jacob.

[Dorthe]

Ja,det er ditt synspungt.

Så da vil det si at hvist du får barn,(eller har du?) så blir ikke de døpt,og dere står ei heller i statskirka?

Det gjør alle barna,min mann og meg,så til en viss grad må jeg jo kalle meg kristen...

Hun har en datter fra før av,som ikke har kristne faddere.Gjør det noen forskjell?

Leser du svaret jeg ga til leenie,blir du kansje litt klokere på hva jeg vil frem til?

Jeg har tre unger. Den eldste valgte å døpe seg sammen med den yngste da han ble født fordi han ville komfirmeres i kirken. Nr 2 komfirmerte seg borgelig.

Nr 3 ble døpt fordi det betydde mye for faren og jeg er vel blitt litt rundere i kantene med årene selv om jeg fremdeles ikke er kristen.

De to eldste har heller ikke hatt kristendomsundervisning på skolen mens den yngste går på katolsk privatskole.

Litt av et rot, ikke sant?

[SierDuDet]

Greit nok det,men det var ikke det jeg ville diskutere,men alt det rundt det.

Forstår dere henne?

Nei, jeg forstår ikke henne.

Jeg har aldri forstått folk som setter troen så høyt.

Men jeg forstår som sagt heller ikke deg. Det at du i det hele tatt gidder å la det her plage deg.

[Gjest Bestevenninna]

Jeg skjønner hva du mener. Jeg har mange ikke-kristne venner, og selv om vi prater om alt mulig så er det ikke naturlig for meg å uttrykke "dybden" (teit uttrykk) i troen min på noen måte. Tror ikke de helt vet "hvor" kristen jeg er, om du skjønner?

Det at hun har et barn fra før men ikke-kristne faddere kan jo ha litt å si... Kankskje hun har kommet frem til at hun ønsker noe annet fra fadderene enn det hun har erfart med de første?

Det er jo ikke usannsynlig at hun har endret synspunkt, og syns at det med den kristne troen er mer viktig denne gangen.

Det er mye ved min væremåte som i min venninnes øyne ikke samsvarer med kristen tro, men jeg lar det ikke gå innpå meg. Jeg vil aldri leve opp til den standarden hun har satt for seg og sine, og har jo heller ikke noe ønske om det.

Den dagen det skulle bli aktuelt, vil jeg være den jeg ER for barna hennes også, og ikke den hun vil at jeg skal være...

Selvfølgelig skal man være den man er.Hun har heller aldri gitt "uttrykk" for å være personlig kristen.Men vi kjenner hverandre så godt,har gjort det i mange år.Fortalt det meste om det meste,så jeg er desverre ikke helt med...

Men,du kan svare meg på en ting til,nei,forresten to ;-) : -dette med grove sms'er,mailer o.l Det er noe jeg virkelig _ikke_ forbinder med en person som kaller seg personlig kristen....

Og:-er det greit at min venninne sa ja til å være fadder for min sønn,-til et,i hennes øyne,- ikke kristent par,for å snu det på hodet?

[leenie]

Nei, jeg forstår ikke henne.

Jeg har aldri forstått folk som setter troen så høyt.

Men jeg forstår som sagt heller ikke deg. Det at du i det hele tatt gidder å la det her plage deg.

Om man ikke setter troen så høyt at det får konsekvenser for de valgene man tar, hva skal man da med tro? Har man en tro, så må den jo i det minste ha en substans.

[SierDuDet]

Om man ikke setter troen så høyt at det får konsekvenser for de valgene man tar, hva skal man da med tro? Har man en tro, så må den jo i det minste ha en substans.

Mulig det, men å sette troen foran vennskap virker latterlig.

[Gjest Bestevenninnen]

Nei, jeg forstår ikke henne.

Jeg har aldri forstått folk som setter troen så høyt.

Men jeg forstår som sagt heller ikke deg. Det at du i det hele tatt gidder å la det her plage deg.

Bestevennner gjennom tykt og tynt i 14 år.Need I say more?

Kvinnfolk vet du...

[Dorthe]

Selvfølgelig skal man være den man er.Hun har heller aldri gitt "uttrykk" for å være personlig kristen.Men vi kjenner hverandre så godt,har gjort det i mange år.Fortalt det meste om det meste,så jeg er desverre ikke helt med...

Men,du kan svare meg på en ting til,nei,forresten to ;-) : -dette med grove sms'er,mailer o.l Det er noe jeg virkelig _ikke_ forbinder med en person som kaller seg personlig kristen....

Og:-er det greit at min venninne sa ja til å være fadder for min sønn,-til et,i hennes øyne,- ikke kristent par,for å snu det på hodet?

Men da kan hun jo være med på å påvirke den kristne oppdragelsen. Som fadder lover man jo å delta i det så det var ikke feil av henne.

[Pappa Bjørn]

At hun har blitt hjernevaska trenger ikke å hjernevaske deg også.

Enig med Jacob. Hva i helvete er stort ved å være fadder...

Det viktigste er vel økonomien. Pass på at ungene får faddere med masse penger slik at de sender noe helvetes gaver til jul og bursdager. Er vel litt passè dette med at fadderene tar ansvar for barnet og dens kristne oppdragelse om noe skjer med foreldrene.

[Gjest Bestevenninnen]

Jeg har tre unger. Den eldste valgte å døpe seg sammen med den yngste da han ble født fordi han ville komfirmeres i kirken. Nr 2 komfirmerte seg borgelig.

Nr 3 ble døpt fordi det betydde mye for faren og jeg er vel blitt litt rundere i kantene med årene selv om jeg fremdeles ikke er kristen.

De to eldste har heller ikke hatt kristendomsundervisning på skolen mens den yngste går på katolsk privatskole.

Litt av et rot, ikke sant?

Ja jøss.Litt å holde orden på.

Men likevell så har du en unge som er døpt i kirken.Hadde dere faddere til den? Og står du og din mann i statskirka? Akkurat den biten forteller mye...

[Gjest Bestevenninnen]

Det viktigste er vel økonomien. Pass på at ungene får faddere med masse penger slik at de sender noe helvetes gaver til jul og bursdager. Er vel litt passè dette med at fadderene tar ansvar for barnet og dens kristne oppdragelse om noe skjer med foreldrene.

Ja,nemmelig!! Akkurat det der glemte jeg å nevne.Før i tiden var det de som var best skikket og hadde god nok økonomi,som gjerne ble spurt om å være faddere,med tanke på at noe skulle skje med foreldre.

Når du først er inne på det,så hadde de kunnet gjort et bra kupp der... *s*