Ekspertsvar Prøver på nytt...

[Gjest ikke undertegnet]

Vet ikke om noen her kan hjelpe meg, men jeg vil jo prøve!

Søsteren min har alltid vært litt opp og ned i humøret. Hun har hatt et par svært vanskelige samboerfohold, hvor hun fikk et barn i det siste forholdet. Begge samboerne hun har hatt, har misbrukt rusmidler.

Hun bor nå alene med barnet. Hun har de siste par årene gått på anti-depressiva (tror det heter Seroxat, ikke helt sikker..), men jeg synes ikke tablettene hjelper..

Hun er til tider veldig deprimert, og gråter mye. Problemer som vi andre ser på som minimale, vokser til uløselige problemer for henne. Hun ser "spøkelser ved høylys dag", f.eks. er hun redd for at faren ikke er snill mot barnet, enda alt tyder på at han er det.

Familien (vi) har prøvd lenge å få henne til å søke hjelp, hun har også vært til behandling, men hun kommer ikke overens med noen av behandlerne sine, hun sier at ingen av dem forstår henne.

Må også nevne at hun har en (tilsynelatende) oppblåst selvtillit, hun mener selv at hun så intelligent at f.eks. psykologen ikke forstår henne, og heller ikke hennes kollegaer på jobb forstår å verdsette henne.

Hun blir enkelte dager lett sint og irritert dersom noen kommenterer noe som helst ved henne, en kommentar som hun en annen dag ville ledd av.

Hva kan det være som feiler henne? Hva kan jeg gjøre for å hjelpe?

På grunn av hennes anonymitet, ønsker jeg å være

[Gjest K@nskjus]

Siden hun både har tilgang på psykolog og medisiner, uten synlig bedring, er det vel ikke så mye du kan gjøre. Annet enn å være tilstede, så mye som du orker uten å slite deg ut.

Du kan kanskje motivere henne for å prøve ytterligere samtaleterapi for å gjøre situasjonen mer stabil for barnet. Kunne det være en mulighet.

Hun har jo tydeligvis ikke et helt godt liv. Og det er ikke bestandig så sunt for et barn å leve alene med en deprimert voksen. Kanskje du kunne finne på noe med barnet, kino, små turer, kafebesøk ol - eller om du kjenner noen som kan avlaste henne.

Lykke til!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Søk på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse eller borderline. Se om du finner noe der som du synes passer.

[Gjest ikke undertegnet]

Siden hun både har tilgang på psykolog og medisiner, uten synlig bedring, er det vel ikke så mye du kan gjøre. Annet enn å være tilstede, så mye som du orker uten å slite deg ut.

Du kan kanskje motivere henne for å prøve ytterligere samtaleterapi for å gjøre situasjonen mer stabil for barnet. Kunne det være en mulighet.

Hun har jo tydeligvis ikke et helt godt liv. Og det er ikke bestandig så sunt for et barn å leve alene med en deprimert voksen. Kanskje du kunne finne på noe med barnet, kino, små turer, kafebesøk ol - eller om du kjenner noen som kan avlaste henne.

Lykke til!

Takk for svar, både til deg og NHD, vil bare si at hun har masse avlastning, heldigvis. Barnet bruker å være hos foreldrene våre i helgene, og ellers også, dersom hun trenger barnevakt.

mvh