Fortvilet rop om hjelp

[Gjest sliten mamma]

De siste årene har jeg fått barn og siden jobbet 20% fordi min mann hadde en godt betalt jobb. Han mistet den pga. IT-nedskjæringer, han tjener mindre enn halvparten av hva han gjorde. Jeg begynte i 100% jobb for ca 2 mnd siden.

Jeg plages av diffuse smerter og stivhet i ledd og muskler, hodepine, søvnløshet, depresjoner og småangst. Har to barn, er gift og er i 30-åra. Nå er jeg 100% sykemeldt på 3 uka. Jeg får en stor vond klump i magen når jeg tenker på jobben, at jeg snart må tilbake. Vil bare være i fred hjemme, ta meg av ungene mine og unngå stress og krav. Leddene mine plager meg seriøst nå, men ingen smertestillende hjelper lenger. Det er ikke leddgikt i følge blodprøvene. Men noe mer vet jeg ikke heller. Alt føles skikkelig meningsløst nå, det eneste som gir mening er ungene.

Off, dette ble skikkelig depressivt, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt. Kroppen min tåler ikke 8-16-jobb 5 dager i uka, men uten inntekten den jobben gir, så ender det vel på gata med oss? Takknemmelig hvis noen har lyst til å dele noen tanker med meg.

[Gjest stg]

Ta å resigner! Oppsøk sosialkontoret og overlat alt (både inntekter og utgifter) til de. Du aner ikke hvilken verden som åpner seg. Skal ungene f.eks. ha penger til skoletur blir det dekket. Trenger dere penger til lege, får dere det.

Hadde jeg visst det jeg vet idag, skulle jeg anbefalt dette til flere for lenge siden. Er noen familier i nabolaget som lever godt etter overnevnte oppskrift. I motsettning til oss som kjemper en daglig kamp for å få endene til å møtes, har disse det ganske bekymmringsløst m.h.t. hva morgendagen bringer.

Det er bare å kreve sin rett.

[x-woman]

Ta å resigner! Oppsøk sosialkontoret og overlat alt (både inntekter og utgifter) til de. Du aner ikke hvilken verden som åpner seg. Skal ungene f.eks. ha penger til skoletur blir det dekket. Trenger dere penger til lege, får dere det.

Hadde jeg visst det jeg vet idag, skulle jeg anbefalt dette til flere for lenge siden. Er noen familier i nabolaget som lever godt etter overnevnte oppskrift. I motsettning til oss som kjemper en daglig kamp for å få endene til å møtes, har disse det ganske bekymmringsløst m.h.t. hva morgendagen bringer.

Det er bare å kreve sin rett.

Hei jeg føler med deg.

Jeg tror du hadde trengt å fått snakket ut om problemene dine.Oppsøk psykolog eller gruppeterapi.Det hjelper for utrolig mange.Vær sykemeldt til du klarer å komme deg på beina igjen.(du har ihvertfall ett år på deg)

Lykke til