Enda et innlegg om jul...

[Gjest Windsong]

Så står nok en gang julen snart for tur...

Vil ikke si jeg gleder meg spesielt mye, er sååå latterlig redd for å avsløre for halve slekta hva jeg sliter med. Tenk om jeg får panikk under julemiddagen, eller i det hele tatt så noen andre enn m11"ine aller nærmeste ser det!!!

Katastrofetanker... Bekymrer meg hele tida, og er i spenn. Måtte rømme under frokosten i dag fordi jeg fikk et anfall (besteforeldrene mine er på besøk). Har bare latt som ingenting, men jeg bekymrer meg veldig for hva de tror om meg. Jeg vil ikke at de skal vite at jeg har dette problemet av diverse grunner jeg ikke orker å gå i detaljer om her.

Det verste er at jeg vet at jo mer jeg bekymrer meg for å få et angstanfall der det ikke passer (det gjør det jo forsåvidt aldri forresten), jo større blir risikoen for å få nettopp det. Jeg føler meg så dum!

Holder meg mest inne i min egen leilighet (leier i huset til foreldrene mine), og skulle ønske at jeg klarte å være mer sosial.

Får håpe en reddende engel ligger på lur i boksen med Cipramil, og at den kommer fram snart.

Ellers får jeg besøk av en meget god og nær venninne den 29. Hun sliter med det same som meg, og forstår dermed hva det handler om. Det er godt å ha noe å se fram til.

[TRISTIAN]

Jepp, det er ille....

Her skal man legge alle fobier og negative tanker til side i et forsøk på være "normal" og sosial som alle andre...det er ikke lett...

Gruer meg selv til Julemiddagen med 8-9 mennesker rundt bordet...det er igrunnen rart at man ikke kan være ærlig, si ting som det er, -spesielt overfor nærmeste familie....?

Hvis noen skulle kunne akseptere det , så må det jo være dem..? Hva ellers har man familie til?

Glass og ramme på veggen?

Kanskje....nok om det, tenkte egentlig dette som et svar på min tråd om dagbok (ville ikke ødelegge "kontinuiteten" på innlegget ved å svare der)

men jeg tenkte jo evt. å legge ut en "redigert" utgave hvor alle de mest "følsomme" detaljene er "sensurert".(hvis det er noen..?)

Jeg var selv så spent på utviklingen at jeg prøvde å følge med på div. innlegg fra folk jeg visste nylig var igang med AD, for å se om man kunne spore endringer/motsetninger i holdninger og humør der...men det var ikke lett å holde oversikten.... tenkte derfor det kunne være av interesse for "nyankomne" som ikke greier å "bestemme seg...."

Var bare det jeg ville si...

Ønsker deg (tross alt) en riktig God Jul..

[Gjest Windsong]

Jepp, det er ille....

Her skal man legge alle fobier og negative tanker til side i et forsøk på være "normal" og sosial som alle andre...det er ikke lett...

Gruer meg selv til Julemiddagen med 8-9 mennesker rundt bordet...det er igrunnen rart at man ikke kan være ærlig, si ting som det er, -spesielt overfor nærmeste familie....?

Hvis noen skulle kunne akseptere det , så må det jo være dem..? Hva ellers har man familie til?

Glass og ramme på veggen?

Kanskje....nok om det, tenkte egentlig dette som et svar på min tråd om dagbok (ville ikke ødelegge "kontinuiteten" på innlegget ved å svare der)

men jeg tenkte jo evt. å legge ut en "redigert" utgave hvor alle de mest "følsomme" detaljene er "sensurert".(hvis det er noen..?)

Jeg var selv så spent på utviklingen at jeg prøvde å følge med på div. innlegg fra folk jeg visste nylig var igang med AD, for å se om man kunne spore endringer/motsetninger i holdninger og humør der...men det var ikke lett å holde oversikten.... tenkte derfor det kunne være av interesse for "nyankomne" som ikke greier å "bestemme seg...."

Var bare det jeg ville si...

Ønsker deg (tross alt) en riktig God Jul..

Godt å vite at man ikke er aleine, men det er jo ikke hyggelig at andre sliter heller.

Du har rett i at det burde være et unødvendig problem at familien ikke bør vite hva man strever med. En del av grunnen til at jeg ikke vil ut med det, er at jeg rett og slett ikke orker allskens såkalt velmenende råd, og jeg liker ikke at folk synes synd på meg eller stakarsliggjør meg- noe som garantert vil skje. Finner folk ut at jeg bruker "lykkepillen," blir det i alle fall månelyst! Bare foreldrene mine vet det, de forholder seg til meg på en grei måte takk og pris.

Når det gjelder min oppstart med AD (Cipramil), har jeg ennå ikke merket noe forbedring av angsten min, men jeg har bare brukt det i litt over en uke så det får nok få en del mer tid på seg. *tålmodighetsprøve*. Det jeg imidlertid merker etter å ha begynt på antidepp, er at jeg ikke har så store problemer med å våkne om morgenen. Vekkerklokka ringer, jeg drar meg i 5-10 minutter og STÅR OPP! Dette har tidligere vært et kjempeproblem for meg. Har glatt sovet over fire vekkerklokker på en gang, og dermed ikke kommet meg på skolen. Har hatt mange dager i det siste, hvor jeg bare har gått i hi under dyna. Ligget og hørt på lydbøker, uten ork til å forholde meg til det jeg burde - realiteten og alle pliktene man har. Dette er nå noe som ser ut til å avta. Synes humøret har vært litt bedre de siste dagene. Eneste er denne angsten... Blir av og til så fysisk uvel av det at jeg ikke orker noe særlig, og det er en frustrerende situasjon. Men jeg SKAL ta knekken på det, koste hva det koste vil. Jeg er en sta person, og med bedre humør blir det litt lettere å ta opp kampen.

Jeg får bare krysse fingrene for at det går bra i jula, selv om jeg gruer meg som bare f..n.

Tenker på alle dere andre som også gruer dere til jul, og sender en medfølende klem!