Fikk du gave fra foreldrene dine?

[Gjest Ensomt alenebarn]

Fikk du julegave av dine foreldre?

Det fikk ikke jeg, og enn så smålig det må høres ut, så er jeg litt skuffet. De vet godt hva slags CD jeg kunne tenke meg, hvilken bok jeg planlegger å kjøpe og hvilket julehefte jeg til stadighet har glemt å kjøpe. En liten oppmerksomhet hadde jeg satt pris på.

Selv fant jeg en kjempefin gave til 1000 kroner "til huset" (den som de har snakket om å kjøpe). I tillegg kjøpte jeg et smykke til 500 kroner til min mor og turutstyr til 400 kroner til min far. Det var litt i overkant av hva en gave "trenger" å koste, men gavene passet så godt og jeg ble meget fornøyd med å gi dem disse gavene.

Jeg er hjemmeboende enebarn og i 20-åra. Ingen av oss har spesielt trang økonomi - men jeg aner plutselig ikke hvorfor vi bor sammen. Kanskje fordi vi ikke har noen andre?

Det er ikke spesielt dette med at jeg ikke fikk noen julegave fra mine foreldre i år som sårer meg litt, det er tanken om at de egentlig ikke er glad i meg. Bursdagen min pleier de å glemme - jeg kan ikke huske sist jeg fikk bursdagsgave.

Jeg er ikke så opptatt av selve gavene, men oppmerksomheten.

3 timer tok det før blikk og spydigheter ble utvekslet over kaffebordet. Foreldrene mine synes det er frastøtende å se en overvektig jente spise. Det vet jeg fra andre sammenhenger.

Utover kvelden slo det meg - dette er den ene kvelden i hele året at tre voksne mennesker er tvunget til å sitte sammen en hel kveld.

Synes dere at dette er godt nok grunnlag for å "melde" meg ut av familien?

Er det noen sjanse for at de blir gladere i meg dersom de ikke ser meg så ofte?

Hilsen

ei jente som har begynt å spare til syden-jul neste år.

[Gjest une petite fille]

Hei kjære deg!

Hørtes ikke ut som en altfor koselig julaften. Minner faktisk litt om min, uten at jeg skal gå i detaljer...

Vet du hva? Jeg tviler ikke ett sekund på at du er et mye bedre menneske enn foreldrene dine. Syntes det var fint av deg å kjøpe så fine gaver. Men til neste år håper jeg heller du kjøper noe FLOTT til deg selv, og ikke dem!

Juleklem fra

[Solsikke]

Selv om du virker veldig opptatt av prisen du ga for julegavene til dine foreldre, er det svært smålig av foreldre å "glemme" sitt barn. Selv om barnet er voksent. Har man dårlig råd eller mange barn finner en på billige alternativer.

Ja jeg synes foreldrene dine er smålig.

Håper du får en bedre romjul, enn julaften din har vært.

trøsteklem fra

[Gjest Ensomt alenebarn]

Hei kjære deg!

Hørtes ikke ut som en altfor koselig julaften. Minner faktisk litt om min, uten at jeg skal gå i detaljer...

Vet du hva? Jeg tviler ikke ett sekund på at du er et mye bedre menneske enn foreldrene dine. Syntes det var fint av deg å kjøpe så fine gaver. Men til neste år håper jeg heller du kjøper noe FLOTT til deg selv, og ikke dem!

Juleklem fra

Une petite fille:

Hm, føler med deg, siden du sier at min julaften minner om din.

Tenkte faktisk på å unne meg en sydentur til neste jul. Det er jo liksom greit å reise bort, for jeg vil jo ikke kaste vanære (hehe) på familien min med å feire jul alene eller alternativ julefeiring.

Jeg var veldig fornøyd med gavene i år, ja, men det må selvsagt sees bort fra prisen. De bare _passet_ og det er artig å kjøpe gaver som man er så fornøyd med.

Hva slags opplevelser hadde du på julaften?

[Gjest Ensomt alenebarn]

Selv om du virker veldig opptatt av prisen du ga for julegavene til dine foreldre, er det svært smålig av foreldre å "glemme" sitt barn. Selv om barnet er voksent. Har man dårlig råd eller mange barn finner en på billige alternativer.

Ja jeg synes foreldrene dine er smålig.

Håper du får en bedre romjul, enn julaften din har vært.

trøsteklem fra

Solsikke:

Tusen takk. :-)

Jeg nevnte prisen på gavene jeg kjøpte ettersom jeg selv ikke går av veien for å kjøpe noe som er litt dyrere enn det jeg tenkte i utgangspunktet. Da jeg fant de "riktige" gavene som jeg vet at mine foreldre ville like, gjorde det ikke noe for meg at de var litt dyrere.

Jeg tenkte også på at noen kanskje trodde at vi hadde dårlig råd. Det har vi altså ikke, men vi er likevel veldig bevisste på å kjøpe "de riktige" gavene - altså ikke de som koster mest eller minst, men de som passer til mottakeren.

Dessuten må jeg innrømme at kvelden nå stikker litt i hjertet mitt - som barndommens juler da jeg pleide å få akkurat den samme gaven som mine kusiner. Det vanket ikke "noe ekstra" fra mine foreldre, slik som mine venninner (og kusiner) alltid fikk av sine egne foreldre. Og det var heller ikke gaver som akkurat passet for jenter i den alderen (jeg er 8 år eldre enn kusinene mine).

Jeg nevnte i det første innlegget mitt at jeg har snakket om en spesiell CD som nettopp er gitt ut, som jeg ville ha. Den selges bare et sted her vi bor,så den hadde ikke vært vanskelig å finne. Jeg hadde blitt kjempeglad for denne CDen. I tillegg er det to hefter jeg gjerne skulle hatt. De koster tilsammen max 100 kroner, så det er fortsatt ikke pengene eller julestresset det kommer an på. Vi har hatt alt "i rute" og bare tatt det med ro med hensyn til jula, så det hadde vært nok av tid og anledning for mine foreldre å oppfatte hva jeg faktisk ønsket meg (og at det ikke var noe dyrt eller avansert).

Jeg får vel bare registrere at mine foreldre ikke ønsket å gi noen oppmerksomhet til sitt eneste barn på julaften 2002.

[Gjest Ensomt alenebarn]

Solsikke:

Tusen takk. :-)

Jeg nevnte prisen på gavene jeg kjøpte ettersom jeg selv ikke går av veien for å kjøpe noe som er litt dyrere enn det jeg tenkte i utgangspunktet. Da jeg fant de "riktige" gavene som jeg vet at mine foreldre ville like, gjorde det ikke noe for meg at de var litt dyrere.

Jeg tenkte også på at noen kanskje trodde at vi hadde dårlig råd. Det har vi altså ikke, men vi er likevel veldig bevisste på å kjøpe "de riktige" gavene - altså ikke de som koster mest eller minst, men de som passer til mottakeren.

Dessuten må jeg innrømme at kvelden nå stikker litt i hjertet mitt - som barndommens juler da jeg pleide å få akkurat den samme gaven som mine kusiner. Det vanket ikke "noe ekstra" fra mine foreldre, slik som mine venninner (og kusiner) alltid fikk av sine egne foreldre. Og det var heller ikke gaver som akkurat passet for jenter i den alderen (jeg er 8 år eldre enn kusinene mine).

Jeg nevnte i det første innlegget mitt at jeg har snakket om en spesiell CD som nettopp er gitt ut, som jeg ville ha. Den selges bare et sted her vi bor,så den hadde ikke vært vanskelig å finne. Jeg hadde blitt kjempeglad for denne CDen. I tillegg er det to hefter jeg gjerne skulle hatt. De koster tilsammen max 100 kroner, så det er fortsatt ikke pengene eller julestresset det kommer an på. Vi har hatt alt "i rute" og bare tatt det med ro med hensyn til jula, så det hadde vært nok av tid og anledning for mine foreldre å oppfatte hva jeg faktisk ønsket meg (og at det ikke var noe dyrt eller avansert).

Jeg får vel bare registrere at mine foreldre ikke ønsket å gi noen oppmerksomhet til sitt eneste barn på julaften 2002.

Solsikke igjen:

Jeg glemte å si at de to heftene jeg ønsket at foreldrene mine skulle gi meg siden jeg har snakket så mye om dem (kostet vel 80-100 kroner), kjøpte jeg "i hemmelighet" lillejulaften.

Jeg har ikke sagt noe til foreldrene mine om at jeg skulle/hadde tenkt å kjøpe dem selv, for jeg ville jo nettopp gi dem anledningen til å gi heftene til meg i julegave.

Så nå skal jeg gå og kose meg med heftene.

De fineste julegavene er dem man gir seg selv.

[Cavatina]

Ja, det er godt julaften er overstått. Det var ikke så hyggelig her heller. Jeg er også enebarn som på en måte bor hjemme fortsatt, dvs. jeg har egen leilighet i samme hus som mine foreldre og er enslig (noe eldre enn deg da, er 34). Jeg er også overvektig og har i mange år tidligere fått høre fra dem at ingen kan bli glad i meg slik jeg ser ut, "hadde du bare vært normal du, så hadde du hatt både mann og barn, ja, egen familie du nå!" Med det mener de at jeg ikke kan få meg noen kjæreste så lenge jeg er overvektig.

Det er noen år siden de sa dette sist, det har virket på meg som om de skjønte hvor mye det sårer. Men igår var det på'n igjen. Riktignok ikke med hele leksa, men nok til at jeg ble såret og skuffet. Måtte gå ned til meg selv og være alene en stund igår, fordi jeg begynte å gråte. Jeg gråt meg i søvn også, det er det lenge siden jeg har gjort. De er jo overvektige selv, så de burde jo skjønne hvor mye slike kommentarer sårer.

Kunne de ikke heller ha sagt at jeg ser godt ut nå, at jeg ser friskere ut? Det gjør jeg nemlig. Jeg har vært flink og gått ned flere kilo også i det siste, noe andre folk har lagt merke til og gitt meg hyggelige komplimenter for. Men foreldrene mine? Niks, ingenting fra den kanten.

Beklager at jeg ikke har noen råd å gi. Men du er ihvertfall ikke alene om å ha foreldre som kommer med sårende kommentarer.

[Gjest ikke undertegnet]

Å ikke kjøpe julegave til sitt eneste barn, som en attpåtil feirer julaften sammen med, men samtidig ta imot gave, er høyst unormalt.

Hva sa de når du pakket opp gavene fra deg da? Takket de ikke engang? De måtte jo gjøre seg tanker om at DU ikke hadde fått noe.

Hadde faktisk ikke funnet meg i slik nedlatende behandling!

Hadde sagt at hvis ikke de kan kjøpe en liten gave som vanlige folk (ren høflighet og normal folkeskikk) og kutte ut ekle kommentarer om folks tykkelse på julaften, så ville jeg valgt å feire jul alene, sammen med andre enslige venner, på et hotell eller i syden.

Jeg ville også prøvd å komme meg vekk fra dem rent fysisk. Flytt vekk. Jo fortere, jo bedre.

[Gjest autodidakt]

Et spørsmål: Betaler du for deg hjemme? Eller snylter du på dine foreldre?

[Anki]

Ja, det er godt julaften er overstått. Det var ikke så hyggelig her heller. Jeg er også enebarn som på en måte bor hjemme fortsatt, dvs. jeg har egen leilighet i samme hus som mine foreldre og er enslig (noe eldre enn deg da, er 34). Jeg er også overvektig og har i mange år tidligere fått høre fra dem at ingen kan bli glad i meg slik jeg ser ut, "hadde du bare vært normal du, så hadde du hatt både mann og barn, ja, egen familie du nå!" Med det mener de at jeg ikke kan få meg noen kjæreste så lenge jeg er overvektig.

Det er noen år siden de sa dette sist, det har virket på meg som om de skjønte hvor mye det sårer. Men igår var det på'n igjen. Riktignok ikke med hele leksa, men nok til at jeg ble såret og skuffet. Måtte gå ned til meg selv og være alene en stund igår, fordi jeg begynte å gråte. Jeg gråt meg i søvn også, det er det lenge siden jeg har gjort. De er jo overvektige selv, så de burde jo skjønne hvor mye slike kommentarer sårer.

Kunne de ikke heller ha sagt at jeg ser godt ut nå, at jeg ser friskere ut? Det gjør jeg nemlig. Jeg har vært flink og gått ned flere kilo også i det siste, noe andre folk har lagt merke til og gitt meg hyggelige komplimenter for. Men foreldrene mine? Niks, ingenting fra den kanten.

Beklager at jeg ikke har noen råd å gi. Men du er ihvertfall ikke alene om å ha foreldre som kommer med sårende kommentarer.

Hæ?!? Er det virkelig mulig?? Noe så jævlig gjort å si sånt!

Å bli glad i noen er noe man blir av helt andre grunner enn vekt. Håper virkelig du vil få oppleve det.

Uff, kjenner jeg får vondt når jeg tenker på hva du har fått høre. Sånne folk hadde fått passet sitt påskrevet av meg i hvert fall...

Sender deg mange gode tanker og en forsiktig klem.

[Anki]

Noe så trist... syns det er vanvittig smålig av dine foreldre.. ikke skjønner jeg at de har klart å ta i mot gave av deg når de ikke har kjøpt noe som helst til deg ...

Mange gode tanker til deg.

[Sofline]

Ja, jeg fikk gave av foreldrene mine. OG steforeldre, besteforeldre, stebesteforeldre, tanter og onkler.

En jeg derimot ikke fikk gave av var broren min (han er 17 år), som ikke gidder og kjøpe gaver men blir kjempesint hvis han ikke får noen.

Flere voksne i min familie kjøper ikke til de andre voksne i familien. Men de avtaler på forhånd at de ikke skal kjøpe noe, og jeg får alltid fordi jeg gir gaver til dem.

[Sofline]

Ja, det er godt julaften er overstått. Det var ikke så hyggelig her heller. Jeg er også enebarn som på en måte bor hjemme fortsatt, dvs. jeg har egen leilighet i samme hus som mine foreldre og er enslig (noe eldre enn deg da, er 34). Jeg er også overvektig og har i mange år tidligere fått høre fra dem at ingen kan bli glad i meg slik jeg ser ut, "hadde du bare vært normal du, så hadde du hatt både mann og barn, ja, egen familie du nå!" Med det mener de at jeg ikke kan få meg noen kjæreste så lenge jeg er overvektig.

Det er noen år siden de sa dette sist, det har virket på meg som om de skjønte hvor mye det sårer. Men igår var det på'n igjen. Riktignok ikke med hele leksa, men nok til at jeg ble såret og skuffet. Måtte gå ned til meg selv og være alene en stund igår, fordi jeg begynte å gråte. Jeg gråt meg i søvn også, det er det lenge siden jeg har gjort. De er jo overvektige selv, så de burde jo skjønne hvor mye slike kommentarer sårer.

Kunne de ikke heller ha sagt at jeg ser godt ut nå, at jeg ser friskere ut? Det gjør jeg nemlig. Jeg har vært flink og gått ned flere kilo også i det siste, noe andre folk har lagt merke til og gitt meg hyggelige komplimenter for. Men foreldrene mine? Niks, ingenting fra den kanten.

Beklager at jeg ikke har noen råd å gi. Men du er ihvertfall ikke alene om å ha foreldre som kommer med sårende kommentarer.

Huff, dette var virkelig trist lesning. Jeg har også fått høre litt av hvert fra moren min. Da jeg kom hjem til Norge etter 5 måneder i utlandet, var det første hun sa da hun så meg: "I all verden så tykk du har blitt, du har vel tenkt til å slanke deg". At jeg var nesten sykelig tynn før og slett ikke er tykk nå heller, brydde hun seg ikke med. At det meste av det jeg hadde lagt på meg (7-8 kg) var muskler tenkte hun heller ikke over. Fryktelig sårende!

Men bare så du vet det: Det er aldri for sent å finne seg en å dele livet med. Tanta mi var 36 år da hun traff sitt livs store kjærlighet, etter å ha vært singel i over 10 år.

[Gjest klamydia]

Du burde sørge for å flytte for deg sjøl istedenfor å spare til sydentur. Jeg skal love deg at hvis mine barn er i 20-åra og fremdeles ikke drar seg ut av barndomshjemmet, så kommer jeg til å bli så lei dem at jeg ikke vil kjøpe gaver til dem også!

Betaler du noe husleie hjemme? Eller kanskje dette er grunnen til at de føler at du har fått din del allerede før gaveutdelingen...?

[Gjest Forduftet]

Du burde sørge for å flytte for deg sjøl istedenfor å spare til sydentur. Jeg skal love deg at hvis mine barn er i 20-åra og fremdeles ikke drar seg ut av barndomshjemmet, så kommer jeg til å bli så lei dem at jeg ikke vil kjøpe gaver til dem også!

Betaler du noe husleie hjemme? Eller kanskje dette er grunnen til at de føler at du har fått din del allerede før gaveutdelingen...?

Du har helt klart ikke barn selv...

[Gjest Aina E]

Da jeg har et meget godt forhold til mine foreldre og er vant til å kose meg i jula, vil jeg ikke utdype dette nærmere...

Men en ting jeg kan huske jeg gjorde (som en slags protest) en jul, det var den jula vi feiret som skilsmissebarn for første gang.

Jeg ville ikke velge part og tok med meg ei venninne (som hadde en alkoholisert mor) og feiret julen med henne.

Vi hadde det så moro.

Koste oss med steik og vin. Utover kvelden ble vi i godt humør og begynte å pakke opp presangene. Det ble mye latter og når vi var ferdige pyntet vi oss og gikk på bar. Det var meget vellykket.

Nå har jeg derimot barn og forsøker å gjøre jula til for dem. For meg betyr jula mer for dem enn for meg selv og jeg synes det er rart ikke alle foreldre tenker sånn, selv om barna deres blir voksne.

Håper du får en fin romjul og nyttårsaften. Kanskje du bør vurdere å feire nyttår et annet sted enn med dine foreldre?

Mvh.

[Gjest klamydia]

Du har helt klart ikke barn selv...

Jo! Men jeg forventer at de står på egne ben når de er "i tyveårene". Det er riktig både for meg og dem.

[Gjest Ensomt alenebarn]

Da jeg har et meget godt forhold til mine foreldre og er vant til å kose meg i jula, vil jeg ikke utdype dette nærmere...

Men en ting jeg kan huske jeg gjorde (som en slags protest) en jul, det var den jula vi feiret som skilsmissebarn for første gang.

Jeg ville ikke velge part og tok med meg ei venninne (som hadde en alkoholisert mor) og feiret julen med henne.

Vi hadde det så moro.

Koste oss med steik og vin. Utover kvelden ble vi i godt humør og begynte å pakke opp presangene. Det ble mye latter og når vi var ferdige pyntet vi oss og gikk på bar. Det var meget vellykket.

Nå har jeg derimot barn og forsøker å gjøre jula til for dem. For meg betyr jula mer for dem enn for meg selv og jeg synes det er rart ikke alle foreldre tenker sånn, selv om barna deres blir voksne.

Håper du får en fin romjul og nyttårsaften. Kanskje du bør vurdere å feire nyttår et annet sted enn med dine foreldre?

Mvh.

Aina E:

Tusen takk for innlegget ditt. Jeg skal nok ha en "alternativ" jul neste år, forhåpentligvis med noen i "samme" situasjon - dvs. at man "mangler" litt ordentlig familie rundt seg. Jeg ser for meg at det kan bli koselig!

Sydenferie i jula har jeg for så vidt gjort før, så det kan også være en god idé!

Nyttårsaften - jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre den dagen, men en venninne har invitert meg til henne. Hun bor i utlandet, så det er ikke sikkert jeg får tak i billett (tog, fly), men jeg satser på at jeg drar til henne :-)

Tenk å feire en "høytid" sammen med noen som virkelig setter pris på en.

[Gjest Ensomt alenebarn]

Du burde sørge for å flytte for deg sjøl istedenfor å spare til sydentur. Jeg skal love deg at hvis mine barn er i 20-åra og fremdeles ikke drar seg ut av barndomshjemmet, så kommer jeg til å bli så lei dem at jeg ikke vil kjøpe gaver til dem også!

Betaler du noe husleie hjemme? Eller kanskje dette er grunnen til at de føler at du har fått din del allerede før gaveutdelingen...?

Klamydia:

Jeg skjønner at du ikke har barn selv - det har forsåvidt ikke jeg heller.

Mine foreldre setter stor pris på at jeg bor "hjemme" (det er et stort hus og jeg har praktisk talt egen leilighet i huset). Ingen sak er svart-hvit, og jeg må vel nyansere litt. Jeg får andre signaler om at foreldrene mine setter pris på meg, og foreldrene mine er ålreite og ressurssterke mennesker.

Det var de som overtalte meg til å flytte "hjem".

Og ja, jeg betaler husleie og min del av maten. Jeg må vel også poengtere at jeg ikke bor hjemme for å spare til sydentur. Det har jeg råd til uansett hvor jeg bor. Det er ikke det økonomiske aspektet som er konflikten her - det er det følelsesmessige.

[Gjest Ensomt alenebarn]

Jo! Men jeg forventer at de står på egne ben når de er "i tyveårene". Det er riktig både for meg og dem.

Klamydia igjen:

Jeg står på egne ben, selv om jeg er i tyveårene. Det var mine foreldre som ba meg flytte "hjem", og det ligger ingen økonomisk årsak bak -verken hos dem eller meg.