prøver de å bagatellisere psykiske lidelser?

[Gjest linka]

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article.jhtml?articleID=401404

prøvde samtaler i 1,5år før jeg prøvde medisiner som enedelig hjalp meg mot angsten etc jeg...liker ikke slike artikkeler...

lurer på når det kommer artikkeler som ber diabetikere styre unna insulin eller kreftpasienter styre unna cellegift.......

[Lyon]

Enig!!!

[Gjest Windsong]

Enig!!!

Jeg er enig!

Synes det blir å tenke for svart/hvitt. Har man angst eller depresjoner som ødelegger for normal livsførsel, må vel det være å regne som sykelig. Man er ikke frisk om man Må sjekke konfyren er slått av femti ganger etter et visst rituale for hver gang man har brukt den!

Jeg har hatt stadig tilbakevendende angstproblemer i fler år, noe som helt klart har gått ut over livskvaliteten og skolegangen min. I det lengste forsøkte jeg å få bukt med dette igjennom samtaleterapi, men det har ikke holdt i lengden. Jeg ble derfor enig med legen min om å forsøke SSRI (antidepressiva) for å se om det hjelper, samt at jeg skal ha en ny runde med psykolog etter hvert.

Jeg ser ikke på dette som noe ufornuftig valg for meg, men jeg synes ikke medisiner alene bør være den første løsningen man tyr til. Det bør alltid suppleres med samtaleterapi; forskning viser at denne kombinasjonen ofte er effektiv for mange.

Dessuten er det forskjell på å være vanlig nervøs og på å ha direkte angst. Dette har jeg ikke inntrykk av at artikkelforfatteren skiller mellom. Jeg tror nok mye av grunnen til at psykiatriske diagnoser og foreskriving av medisinsk behandling av dette er i økning fordi det er blitt mindre tabubelagt. Folk tør i større grad å oppsøke hjelp enn tidligere. Man hadde vel heller ikke så god medisinsk behandling mot angst og depresjon før heller. Det er vel ikke unaturlig at man tar i bruk en behandling som kan være god når den faktisk er tilgjengelig.

[Gjest Z@pvir]

Jeg er enig!

Synes det blir å tenke for svart/hvitt. Har man angst eller depresjoner som ødelegger for normal livsførsel, må vel det være å regne som sykelig. Man er ikke frisk om man Må sjekke konfyren er slått av femti ganger etter et visst rituale for hver gang man har brukt den!

Jeg har hatt stadig tilbakevendende angstproblemer i fler år, noe som helt klart har gått ut over livskvaliteten og skolegangen min. I det lengste forsøkte jeg å få bukt med dette igjennom samtaleterapi, men det har ikke holdt i lengden. Jeg ble derfor enig med legen min om å forsøke SSRI (antidepressiva) for å se om det hjelper, samt at jeg skal ha en ny runde med psykolog etter hvert.

Jeg ser ikke på dette som noe ufornuftig valg for meg, men jeg synes ikke medisiner alene bør være den første løsningen man tyr til. Det bør alltid suppleres med samtaleterapi; forskning viser at denne kombinasjonen ofte er effektiv for mange.

Dessuten er det forskjell på å være vanlig nervøs og på å ha direkte angst. Dette har jeg ikke inntrykk av at artikkelforfatteren skiller mellom. Jeg tror nok mye av grunnen til at psykiatriske diagnoser og foreskriving av medisinsk behandling av dette er i økning fordi det er blitt mindre tabubelagt. Folk tør i større grad å oppsøke hjelp enn tidligere. Man hadde vel heller ikke så god medisinsk behandling mot angst og depresjon før heller. Det er vel ikke unaturlig at man tar i bruk en behandling som kan være god når den faktisk er tilgjengelig.

Selv så føler jeg det betryggende at det faktisk finnes enkelte innen helsevesenet som i det hele tatt tenker slike tanker, og tør kringkaste dem!!

Dette for å nøytralisere alle de overivrige reseptskrivende helserådgiverne som finnes der ute.

Så kan vel vi som bruker lande et sted midt imellom?

[cosita]

Kjære deg

Jeg synes ikke denne artikkelen refererer til mennesker med psykiske lidelser, men til den økte bruken av piller i enhver sammenheng.

Noen problemer må man kunne takle uten - tror jeg artikkelforfatteren mener. Ikke et sted i denne artikkelen kritiseres mennesker som går på medisiner pga. presserende behov for det.

Det er mitt syn at man trenger mer debatt rundt overdiagnostisering og patologisering av det forfatteren kaller hverdagsproblemer og hverdagsangst for å rettferdiggjøre medisinering av mennesker som strengt tatt hadde klart seg uten. Det forekommer faktisk i stor grad. Og i så måte synes jeg artikkelen var god.

Hvordan denne artikkelen kan oppfattes som kritikk av mennesker med angst/dep som virkelig trenger medisin forstår jeg ikke!

Men kanskje noen kan forklare meg det?

No offence:-)

[Gjest linka]

Kjære deg

Jeg synes ikke denne artikkelen refererer til mennesker med psykiske lidelser, men til den økte bruken av piller i enhver sammenheng.

Noen problemer må man kunne takle uten - tror jeg artikkelforfatteren mener. Ikke et sted i denne artikkelen kritiseres mennesker som går på medisiner pga. presserende behov for det.

Det er mitt syn at man trenger mer debatt rundt overdiagnostisering og patologisering av det forfatteren kaller hverdagsproblemer og hverdagsangst for å rettferdiggjøre medisinering av mennesker som strengt tatt hadde klart seg uten. Det forekommer faktisk i stor grad. Og i så måte synes jeg artikkelen var god.

Hvordan denne artikkelen kan oppfattes som kritikk av mennesker med angst/dep som virkelig trenger medisin forstår jeg ikke!

Men kanskje noen kan forklare meg det?

No offence:-)

hvorfor skulle noen med "hverdagsbekymringer" gidde å ha i seg piller? folk med angsttendenser er uansett ofte så redd for piller og bivirkninger at de ikke tørr ha i seg piller heller, før det er tvingende nødvendig.

[Gjest Z@pvir]

Kjære deg

Jeg synes ikke denne artikkelen refererer til mennesker med psykiske lidelser, men til den økte bruken av piller i enhver sammenheng.

Noen problemer må man kunne takle uten - tror jeg artikkelforfatteren mener. Ikke et sted i denne artikkelen kritiseres mennesker som går på medisiner pga. presserende behov for det.

Det er mitt syn at man trenger mer debatt rundt overdiagnostisering og patologisering av det forfatteren kaller hverdagsproblemer og hverdagsangst for å rettferdiggjøre medisinering av mennesker som strengt tatt hadde klart seg uten. Det forekommer faktisk i stor grad. Og i så måte synes jeg artikkelen var god.

Hvordan denne artikkelen kan oppfattes som kritikk av mennesker med angst/dep som virkelig trenger medisin forstår jeg ikke!

Men kanskje noen kan forklare meg det?

No offence:-)

Helt enig!

Selv så fikk jeg ikke lov å sørge ifred etter tap av flere familiemedlemmer. Med 'få lov' mener jeg at jeg da ville trengt å være mindre produktiv - dvs lite samfunnsnyttig.

Det ble ansett som bedre (for samfunnet da går jeg ut ifra) at jeg fikk lykkepiller. Sorgen ble kapslet inn, men jeg greide jobben sånn halveis.

Det er vel dette fyren mente noe om. Skal det ikke være normalt å ikke prestere normalt en periode når en er i sorg av forskjellige årsaker. Sorge er en normal situasjon for et følende menneske. Enten det er pga dødsfall, skilsmisse, tap av helse, konkurse. You name it.

Det er DET jeg (og forfatteren) synes er galt. Å gi piller for slike ting som alle opplever en eller annen gang i livet. Det MÅ vi jo bare trene på å takle, ikke sant. Dope det ned med piller blir bare dumt.

OK, de fikk meg i jobb der og da. Men NÅ,, flere år etter, har sorgen innhentet meg. Jeg er arbeidsudyktig. Forskjellen er at nå er det mye vanskeligere å bearbeide årsaken.

Var DET samfunnsnyttig da?

En ny uføretrygda kanskje. Istendenfor et halvt års sykmeldig til å komme seg på beina i fred og ro.

Hadde ikke sorgen min gitt seg på normal måte, så kunne medisiner vurderes. Men slik det ble behandlet fikk det aldri noen sjanse til å utvikle seg på normal måte.

Tror det er sunt at legene tenker over slike problemstillinger.

Det er normalt med problemer når en er i puberteten, i overgangsalderen, før mensen, ves skilsmisser, dødsfall osv osv. BEARBEID følelsene da for pokker. Ikke undertrykk dem med piller. Ikke rart folk får problemer. Bli medisinert for at en gjennomgår helt normale livskriser.

Piller er for unormale reaksjoner og sykdommer.

[Gjest Z@pvir]

Diabetikere skal ikke styre unna insulin og dypt deprimert og angstpasienter skal ikke styre unna SSRI.

De som tror de har unormalt blodsukker og et par symtomer på diabetes skal ikke få insulin uten nøye undersøkelser.

De som har normale, livsbetingede nervøse, engstlige eller depressive reaksjoner skal heller ikke ha medsin uten den samme nøye vurdering. Mener jeg. Og heldigvis flere.

DET er problemstillingen, SSRi blir skrevet ut ofte etter fem minutters samtale. Det er virkelig skremmende.

[Gjest trrrish]

Helt enig!

Selv så fikk jeg ikke lov å sørge ifred etter tap av flere familiemedlemmer. Med 'få lov' mener jeg at jeg da ville trengt å være mindre produktiv - dvs lite samfunnsnyttig.

Det ble ansett som bedre (for samfunnet da går jeg ut ifra) at jeg fikk lykkepiller. Sorgen ble kapslet inn, men jeg greide jobben sånn halveis.

Det er vel dette fyren mente noe om. Skal det ikke være normalt å ikke prestere normalt en periode når en er i sorg av forskjellige årsaker. Sorge er en normal situasjon for et følende menneske. Enten det er pga dødsfall, skilsmisse, tap av helse, konkurse. You name it.

Det er DET jeg (og forfatteren) synes er galt. Å gi piller for slike ting som alle opplever en eller annen gang i livet. Det MÅ vi jo bare trene på å takle, ikke sant. Dope det ned med piller blir bare dumt.

OK, de fikk meg i jobb der og da. Men NÅ,, flere år etter, har sorgen innhentet meg. Jeg er arbeidsudyktig. Forskjellen er at nå er det mye vanskeligere å bearbeide årsaken.

Var DET samfunnsnyttig da?

En ny uføretrygda kanskje. Istendenfor et halvt års sykmeldig til å komme seg på beina i fred og ro.

Hadde ikke sorgen min gitt seg på normal måte, så kunne medisiner vurderes. Men slik det ble behandlet fikk det aldri noen sjanse til å utvikle seg på normal måte.

Tror det er sunt at legene tenker over slike problemstillinger.

Det er normalt med problemer når en er i puberteten, i overgangsalderen, før mensen, ves skilsmisser, dødsfall osv osv. BEARBEID følelsene da for pokker. Ikke undertrykk dem med piller. Ikke rart folk får problemer. Bli medisinert for at en gjennomgår helt normale livskriser.

Piller er for unormale reaksjoner og sykdommer.

hvordan kan sorg bli kapslet inn med ssri? jeg får ssri (etter å ha tryglet og bedt om det i et år, så det slett ikke alle som får det etter fem minutter nei). men jeg klarer da vitterlig å sørge over mamma og bestemor og bestefar for det..jaja folk er vel forskjellige.

[cosita]

hvorfor skulle noen med "hverdagsbekymringer" gidde å ha i seg piller? folk med angsttendenser er uansett ofte så redd for piller og bivirkninger at de ikke tørr ha i seg piller heller, før det er tvingende nødvendig.

Godt spørsmål! Og det kan man sannelig lure på...

Jeg tror det har noe å gjøre med samfunnets holdning til effektivitet og lettkjøpte løsninger.

Folk som tidligere ikke har vært i kontakt med psykiatrien, eller hatt et psykisk betinget problem, innehar ikke den samme informasjon om f.eks. antidepressiva. Så går de "på en smell", kommer til legen og blir foreskrevet medisin "for å gjøre hverdagen lettere". Man har ikke tid til å være sykmeldt, må vite. Joda, pakningsvedlegget forteller om bivirkninger, men det gjør jo alle medisiner.

Alle ønsker å stole på at legen vet hva han driver med...

"Hverdagsproblemer" kan virkelig føles alvorlige når man blir fullstendig utslitt. Mange mennesker ønsker medisin for å komme seg på bena fortere, og mange leger skriver ut medisin med løs penn.

I noen ekstreme tilfeller gis SSRI til mennesker for at de skal kunne yte sitt fulle potensiale eller gjøre hverdagen lettere. Folk tar det mot sjenanse - diagnostisert med "sosial angst", mot PMS, utbrenthet, kjærlighetssorg, etc.

Urovekkende mange i min bekjentskapskrets har fått problemer - og tilbud om medisin. Vi befinner oss i etableringsfaser med innledende karrierer og familieliv - ikke alle takler det like bra. Og det kan være vondt.

I andre tilfeller, og dette tror jeg mye av debatten i innleggene til Moxnes og Brøgger handler om, diagnostiseres "vanskelige barn" med ADHD uten hensyn til livssituasjon, og settes på Ritalin. Ungdommer som blir sjenerte eller utagerende i puberteten foreskrives SSRI.

Jeg tror ikke (ønsker ikke å tro) at dette er vanlig praksis, men det forekommer. Nettopp derfor trenger vi denne debatten.

Det er ille at du skal føle deg truffet og at du må forsvare deg hver gang en slik debatt dukker opp.

Jeg kan bare vise til Moxnes konklusjon på innlegget, og håper du ser at hans intensjoner er gode og på ingen måte dreier seg om mennesker som har reelle behov for og nytte av medisin.

Peace&love

[Gjest Z@pvir]

hvordan kan sorg bli kapslet inn med ssri? jeg får ssri (etter å ha tryglet og bedt om det i et år, så det slett ikke alle som får det etter fem minutter nei). men jeg klarer da vitterlig å sørge over mamma og bestemor og bestefar for det..jaja folk er vel forskjellige.

Ja, vi reagerer jo forskjellig alle sammen!

Jeg reagererte på SSRI med en forflatning i følelseslivet. Det var kanskje det som gjorde at jeg ikke greide bearbeide sorgen. Følelsene mine var 'neddopa' føltes det som. Hadde verken veldig glade eller veldig triste følelser, bare midt imellom. Der var det ikek nok 'action' for meg iallefall til at jeg fikk sorgen ut.

Har lest om slik reaksjon hos andre enn meg, så uvanlig er det ikke.

Hele saken var vel kanskje den at jeg var ikke SYK, jeg var bare i sorg, derfor skulle jeg ikke hatt SSRI.

Hadde jeg vært syk i tillegg til å være isorg, så hadde vel pillene avhjulpet sykdommen og dermed virket til at jeg fikk sørge. Kanskje.