Er jeg deprimert?

[en_nn]

Jeg lurer på om jeg er deprimert... Sikkert et tåpelig spørsmål men..

Jeg føler ingen spesiell glede ved noe som helst.. Jeg gleder meg tilsynelatende og overfladisk, men kjenner aldri noen ekte glede..

Ofte så misliker jeg meg selv sterkt, nærmest hater meg selv.. Og "hater" livet mitt.. Føler det er fullstendig innholdsløst og meningsløst..

Jeg studerer.. så når jeg er på universitetet har jeg det ganske bra. Jeg trives med faget. Men utenom faget har jeg ingenting.. Føler jeg ikke har noe liv..

Jente får jeg heller ikke.. Jeg møter aldri noen.. Vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å møte noen, og blant de jeg møter er det ingen som er interessert.. Jeg har gitt opp alt sammen.. Jeg er 24 år.. og jeg tror ikke lenger på at noen vil dukke opp noen gang.. Jeg har resignert.. Dessverre..

Jeg føler at alt er tomt og fortvilet.. Aller helst har jeg lyst til å reise vekk fra alt eller bare bli borte.. Samtidig som jeg vet at det ikke går.. eller ikke vil løse noe.. Jeg kan smile og le, men innerst inne føler jeg aldri noen glede..

Jeg har hatt et par samtaler med klinisk sosionom (tror jeg hun er) på psykososial tjeneste for studenter.. Men jeg klarer ikke å helt ærlig fortelle hvordan jeg har det når vi sitter ansikt til ansikt.. Da klarer jeg ikke å fortelle alt, eller jeg pynter på det.. Ellers så føler jeg at jeg bare er hypokonder.. For egentlig kan jeg ikke se hvorfor jeg ikke skal ha et godt liv.. Jeg har det jo materielt sett godt på alle måter..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er frustrert og fortvilet.. Føler jeg står på samme sted, og uansett hva jeg gjør kommer jeg ikke videre.. Og jeg misliker meg selv og livet mitt.. Det er ingenting som betyr noe.. Jeg er glad i familien min, men det er alt..

Hva skal jeg gjøre? Jeg føler meg så frustrert og fortvilet at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg...

Jeg har aldri tenkt seriøst på å ta mitt liv, men når alt stormer inn over meg.. så hender det at jeg blir redd for meg selv.. Selv om jeg ikke ønsker å ta mitt liv, så blir jeg innimellom likevel redd for meg selv og hva jeg kan finne på..

Jeg ønsker bare å ha det fint.. Hva skal jeg gjøre? Er jeg deprimert? Hva er galt med meg??

-fortvilet

[Gjest bebba]

Du ønsker å ha det fint, ta tak i det ønsket. Søk hjelp hos lege, psykolog eller hvem som helst. Stå på og fortell hvordan du har det. Dette er forbigående, men kan se svart ut nå. DET er ikke et nederlag å søke hjelp.

[TRISTIAN]

...Det ligner ihvertfall veldig på det man generelt sett kan kalle for en depresjon.

Men "bebba" har rett; ta tak i ønsket ditt om å ha det fint. Jo fortere , jo bedre.

Hvis du føler at du famler i blinde, og ikke kan finne noe/noen som kan gjøre deg lykkelig, er det mest sannsynlig at alle svarene du søker ligger hos deg selv....

Der er det vanskelig å lete...

Tro meg, jeg har prøvd nå i lang tid...

Jeg har selv strevd med depresjon og angst i lang tid..og har først nå nylig innsett at jeg trenger hjelp.

Etter mye om og men, kom jeg meg omsider til lege, og er nå i full gang med AD-kur, -som jeg håper skal virke etterhvert. (er på 10. dagen nå...)

Rent bortsett fra at jeg kanskje føler et positivt oppsving som følge av at jeg har "gått til angrep" på depresjonen/angsten - så føler jeg foreløpig ikke noen positive effekter av AD (AntiDepressiva)

Hvis jeg skal gi deg et ÆRLIG råd : Gå til legen ,og få henvisning til psykolog i første omgang. La psykologen avgjøre hvorvidt du trenger AD eller ikke. (tror de er bedre skikket til å avgjøre det enn de fleste leger)

Ventetiden kan være lang hos psykolog, men jeg vil råde deg til å prøve det FØRST, av den enkle grunn at AD er kompliserte greier som man ikke bare kan "kutte ut" tvert. Dessuten kan den også medføre div. bivirkninger ,både i oppstart og nedtrappingsfasen.

Sikkert ikke alle på dette forumet som setter pris på denne form for "skremselspropaganda" når det gjelder AD, fordi det er mange her som har hatt glede av antidepressiva, uten å ha noen form for bivirkninger i det hele tatt.

Det er dessuten viktig å huske at de som virkelig har hatt fullt utbytte av AD, som regel slutter å skrive innlegg på denne siden.

Så; da var dèt sagt...

Som sagt : Psykolog først, deretter evt. AD .

Dèt er mitt råd.

Kan hende svaret ligger nærmere enn du tror.....

Ønsker deg alt godt, og håper du finner det du søker..:-)

[en_nn]

...Det ligner ihvertfall veldig på det man generelt sett kan kalle for en depresjon.

Men "bebba" har rett; ta tak i ønsket ditt om å ha det fint. Jo fortere , jo bedre.

Hvis du føler at du famler i blinde, og ikke kan finne noe/noen som kan gjøre deg lykkelig, er det mest sannsynlig at alle svarene du søker ligger hos deg selv....

Der er det vanskelig å lete...

Tro meg, jeg har prøvd nå i lang tid...

Jeg har selv strevd med depresjon og angst i lang tid..og har først nå nylig innsett at jeg trenger hjelp.

Etter mye om og men, kom jeg meg omsider til lege, og er nå i full gang med AD-kur, -som jeg håper skal virke etterhvert. (er på 10. dagen nå...)

Rent bortsett fra at jeg kanskje føler et positivt oppsving som følge av at jeg har "gått til angrep" på depresjonen/angsten - så føler jeg foreløpig ikke noen positive effekter av AD (AntiDepressiva)

Hvis jeg skal gi deg et ÆRLIG råd : Gå til legen ,og få henvisning til psykolog i første omgang. La psykologen avgjøre hvorvidt du trenger AD eller ikke. (tror de er bedre skikket til å avgjøre det enn de fleste leger)

Ventetiden kan være lang hos psykolog, men jeg vil råde deg til å prøve det FØRST, av den enkle grunn at AD er kompliserte greier som man ikke bare kan "kutte ut" tvert. Dessuten kan den også medføre div. bivirkninger ,både i oppstart og nedtrappingsfasen.

Sikkert ikke alle på dette forumet som setter pris på denne form for "skremselspropaganda" når det gjelder AD, fordi det er mange her som har hatt glede av antidepressiva, uten å ha noen form for bivirkninger i det hele tatt.

Det er dessuten viktig å huske at de som virkelig har hatt fullt utbytte av AD, som regel slutter å skrive innlegg på denne siden.

Så; da var dèt sagt...

Som sagt : Psykolog først, deretter evt. AD .

Dèt er mitt råd.

Kan hende svaret ligger nærmere enn du tror.....

Ønsker deg alt godt, og håper du finner det du søker..:-)

Hei.

Takk for godt svar.. Jeg ser du stadig er innom og skriver her.. Så jeg regner med at du har litt erfaring..

Jeg er veldig skeptisk til all form for medikamentbehandling av depresjoner og psykiske problemer.. Så det skal utrolig mye til før jeg går dit..

Men jeg har i en 4-5 år forsøkt å finne løsningen i meg selv.. Men jo mer jo forsøker jo mørkere blir det.. Jeg blir rett og slett redd for meg selv..

Etter jobb idag skal jeg kjøre til sørlandet (jeg bor på Østlandet) for å besøke tante og onkel i nyttårshelgen.. Men jeg føler nærmest angst idag for å kjøre nedover.. Jeg er redd for meg selv når jeg skal kjøre. Men jeg kan ikke slutte å kjøre heller..

I påsken i år rullet jeg rundt med bilen og totalvraket.. Det var et uhell.. Og jeg kom fra det uten en eneste skramme.. Men jeg husker så godt den følelsen av å være fullstendig likegyldig til hvordan det gikk med meg selv.. Den skremmer meg ennå..

Jeg ønsker å få det bra og ha et godt liv.. men jeg klarer ikke å få det til.. Og jeg blir bare mer og mer redd meg selv..

[snufseguri]

Hei!

Nå er ikke jeg en psykolog, men utifra det du skriver så virker det som om du har en depresjon. Kjenner meg mye igjen i det du skriver. Du burde kanskje få time hos psykolog, og kanskje prøve AD. Går selv på AD, men etter et halvt års bruk så har jeg ikke merket noe særlig foskjell. Men det betyr ikke at ikke du kan ha nytte av det. Kanskje AD er det som skal til for å løfte humøret ditt litt?

Du skriver at du har vanskelig for å fortelle sosionomen hvordan du virkelig har det. Jeg anbefaler deg å skrive et brev e.l., som du kan ta med og gi henne neste gang du skal dit. Skriv akkurat det du føler, bli gjerne sint i brevet, la følelsene komme til syne i brevet. Eller kanskje du kan ta en utskrift av innlegget ditt her og gi henne?

[TRISTIAN]

Hei.

Takk for godt svar.. Jeg ser du stadig er innom og skriver her.. Så jeg regner med at du har litt erfaring..

Jeg er veldig skeptisk til all form for medikamentbehandling av depresjoner og psykiske problemer.. Så det skal utrolig mye til før jeg går dit..

Men jeg har i en 4-5 år forsøkt å finne løsningen i meg selv.. Men jo mer jo forsøker jo mørkere blir det.. Jeg blir rett og slett redd for meg selv..

Etter jobb idag skal jeg kjøre til sørlandet (jeg bor på Østlandet) for å besøke tante og onkel i nyttårshelgen.. Men jeg føler nærmest angst idag for å kjøre nedover.. Jeg er redd for meg selv når jeg skal kjøre. Men jeg kan ikke slutte å kjøre heller..

I påsken i år rullet jeg rundt med bilen og totalvraket.. Det var et uhell.. Og jeg kom fra det uten en eneste skramme.. Men jeg husker så godt den følelsen av å være fullstendig likegyldig til hvordan det gikk med meg selv.. Den skremmer meg ennå..

Jeg ønsker å få det bra og ha et godt liv.. men jeg klarer ikke å få det til.. Og jeg blir bare mer og mer redd meg selv..

Hei igjen...:-)

Erfaring ?

Skulle gjerne ha vært den foruten...:-)

Vet godt hva det er å grave i sine egne tanker og følelser etter svar..det ligger vel side opp og side ned her på forumet med mine "filosofier".

For det er dèt er, og dessverre ikke noe mer....jeg kan ha vært innom løsningen på alle problemene mine hundrevis av ganger uten å "kjenne den igjen"...hvis du skjønner hva jeg mener..?

Jeg antar det er slik at jeg (og også kanskje du) på en måte avskjærer oss selv, rent mentalt fra å bli kvitt depressive tanker og angst...

Vi kan jo "kjenne på" følelsen av trygghet og tilfredshet et kort øyeblikk nå og da..(ellers tror jeg ikke vi hadde vært istand til å lengte etter den...?) Vi vet bare ikke hvordan vi skal skape den i oss....

Akkurat som vi VET hva som er god musikk....det er likevel ikke sikkert vi klarer å lage den selv....skal vi få til noe må vi ha hjelp....

Jeg var i utgangspunktet også redd for AD, -og er vel det fremdeles. Delvis p.g.a. bivirkninger , og delvis frykten for at medikamentet skulle fungere så godt at jeg til slutt ikke klarer meg uten...Har lest mange "skrekkhistorier" her inne om folk som har større problemer etter avsluttet AD - kur enn det de hadde før de begynte....

Men det er dessverre slik at det er nettopp de MED problemer som er her....så signaleffekten her inne når det gjelder positive utfall er nok begrenset...dessverre.

...eh...grunnen til at jeg fremdeles er skeptisk til AD etter 10 dager ?

Jeg har hatt TINNITUS (øresus) i snart 8 år , denne fortoner seg som en sylskarp pipetone , noen ganger så skarp at det gjør rett og slett vondt. Jeg har, med masse trening klart å lære meg å takle den....men nå har jeg en gryende mistanke om at den kjemiske prosessen i hjernen min på en eller annen måte virker forverrende på øresusen....teknikkene mine fungerer ikke lenger.

Iflg. "pilledagboken" min oppsto problemet etter tre dager på Remeron.....?

Tilfeldighet ? Jeg tror dessverre ikke det....(?)

Bortsett fra litt trøtthet(som jeg trengte) - og litt svimmelhet de første dagene , har jeg ellers ingen påtaglige bivirkninger av Remeron....

Dessverre ingen virkninger heller..må jeg si....:-(

Ble mye skriving , dette (igjen)....men jeg er enig med deg....utsett AD i det lengste -det beste er hvis du kan klare deg uten.

Mas på legen din, få time hos psykolog så fort som mulig..

Hold deg aktiv i mellomtiden, la ikke angsten og sorgen ta "innersvingen" på deg...bit tennene sammen og stå på...en vakker dag skal du se at det "løsner".....

Beste ønsker fra

[TRISTIAN]

Hei igjen...:-)

Erfaring ?

Skulle gjerne ha vært den foruten...:-)

Vet godt hva det er å grave i sine egne tanker og følelser etter svar..det ligger vel side opp og side ned her på forumet med mine "filosofier".

For det er dèt er, og dessverre ikke noe mer....jeg kan ha vært innom løsningen på alle problemene mine hundrevis av ganger uten å "kjenne den igjen"...hvis du skjønner hva jeg mener..?

Jeg antar det er slik at jeg (og også kanskje du) på en måte avskjærer oss selv, rent mentalt fra å bli kvitt depressive tanker og angst...

Vi kan jo "kjenne på" følelsen av trygghet og tilfredshet et kort øyeblikk nå og da..(ellers tror jeg ikke vi hadde vært istand til å lengte etter den...?) Vi vet bare ikke hvordan vi skal skape den i oss....

Akkurat som vi VET hva som er god musikk....det er likevel ikke sikkert vi klarer å lage den selv....skal vi få til noe må vi ha hjelp....

Jeg var i utgangspunktet også redd for AD, -og er vel det fremdeles. Delvis p.g.a. bivirkninger , og delvis frykten for at medikamentet skulle fungere så godt at jeg til slutt ikke klarer meg uten...Har lest mange "skrekkhistorier" her inne om folk som har større problemer etter avsluttet AD - kur enn det de hadde før de begynte....

Men det er dessverre slik at det er nettopp de MED problemer som er her....så signaleffekten her inne når det gjelder positive utfall er nok begrenset...dessverre.

...eh...grunnen til at jeg fremdeles er skeptisk til AD etter 10 dager ?

Jeg har hatt TINNITUS (øresus) i snart 8 år , denne fortoner seg som en sylskarp pipetone , noen ganger så skarp at det gjør rett og slett vondt. Jeg har, med masse trening klart å lære meg å takle den....men nå har jeg en gryende mistanke om at den kjemiske prosessen i hjernen min på en eller annen måte virker forverrende på øresusen....teknikkene mine fungerer ikke lenger.

Iflg. "pilledagboken" min oppsto problemet etter tre dager på Remeron.....?

Tilfeldighet ? Jeg tror dessverre ikke det....(?)

Bortsett fra litt trøtthet(som jeg trengte) - og litt svimmelhet de første dagene , har jeg ellers ingen påtaglige bivirkninger av Remeron....

Dessverre ingen virkninger heller..må jeg si....:-(

Ble mye skriving , dette (igjen)....men jeg er enig med deg....utsett AD i det lengste -det beste er hvis du kan klare deg uten.

Mas på legen din, få time hos psykolog så fort som mulig..

Hold deg aktiv i mellomtiden, la ikke angsten og sorgen ta "innersvingen" på deg...bit tennene sammen og stå på...en vakker dag skal du se at det "løsner".....

Beste ønsker fra

...fire korte ord som sier mye....!

[TRISTIAN]

...fire korte ord som sier mye....!

http://home.c2i.net/kognitiv_terapi/medepr.htm

[Gjest ikke undertegnet]

Hei igjen...:-)

Erfaring ?

Skulle gjerne ha vært den foruten...:-)

Vet godt hva det er å grave i sine egne tanker og følelser etter svar..det ligger vel side opp og side ned her på forumet med mine "filosofier".

For det er dèt er, og dessverre ikke noe mer....jeg kan ha vært innom løsningen på alle problemene mine hundrevis av ganger uten å "kjenne den igjen"...hvis du skjønner hva jeg mener..?

Jeg antar det er slik at jeg (og også kanskje du) på en måte avskjærer oss selv, rent mentalt fra å bli kvitt depressive tanker og angst...

Vi kan jo "kjenne på" følelsen av trygghet og tilfredshet et kort øyeblikk nå og da..(ellers tror jeg ikke vi hadde vært istand til å lengte etter den...?) Vi vet bare ikke hvordan vi skal skape den i oss....

Akkurat som vi VET hva som er god musikk....det er likevel ikke sikkert vi klarer å lage den selv....skal vi få til noe må vi ha hjelp....

Jeg var i utgangspunktet også redd for AD, -og er vel det fremdeles. Delvis p.g.a. bivirkninger , og delvis frykten for at medikamentet skulle fungere så godt at jeg til slutt ikke klarer meg uten...Har lest mange "skrekkhistorier" her inne om folk som har større problemer etter avsluttet AD - kur enn det de hadde før de begynte....

Men det er dessverre slik at det er nettopp de MED problemer som er her....så signaleffekten her inne når det gjelder positive utfall er nok begrenset...dessverre.

...eh...grunnen til at jeg fremdeles er skeptisk til AD etter 10 dager ?

Jeg har hatt TINNITUS (øresus) i snart 8 år , denne fortoner seg som en sylskarp pipetone , noen ganger så skarp at det gjør rett og slett vondt. Jeg har, med masse trening klart å lære meg å takle den....men nå har jeg en gryende mistanke om at den kjemiske prosessen i hjernen min på en eller annen måte virker forverrende på øresusen....teknikkene mine fungerer ikke lenger.

Iflg. "pilledagboken" min oppsto problemet etter tre dager på Remeron.....?

Tilfeldighet ? Jeg tror dessverre ikke det....(?)

Bortsett fra litt trøtthet(som jeg trengte) - og litt svimmelhet de første dagene , har jeg ellers ingen påtaglige bivirkninger av Remeron....

Dessverre ingen virkninger heller..må jeg si....:-(

Ble mye skriving , dette (igjen)....men jeg er enig med deg....utsett AD i det lengste -det beste er hvis du kan klare deg uten.

Mas på legen din, få time hos psykolog så fort som mulig..

Hold deg aktiv i mellomtiden, la ikke angsten og sorgen ta "innersvingen" på deg...bit tennene sammen og stå på...en vakker dag skal du se at det "løsner".....

Beste ønsker fra

Det du nevnte med skrekkhistorier etter avlutting av AD....

Følte meg litt truffet. Siden jeg har skrevet om mine problemer etter seponering av Efexor.

Må bare understreke at disse problemene jeg har hatt ikke virker til å være permanente. Det var jævlig den første tida, og så har det gått letterer og lettere.

Slik jeg ser det kan det hende jeg hadde nytte av dem totalt sett. Til tross for plagene i ettertid. Men svar på slike ting får en jo aldri. Tror det blir litt tilfeldig hvem som havner på piller og ikke. Jo mer jeg leser, jo mer usikker blir jeg. Men hver og en er jo den som ihvertfall best kjenner hvordan pillene virker på egen kropp.

[en_nn]

Hei!

Nå er ikke jeg en psykolog, men utifra det du skriver så virker det som om du har en depresjon. Kjenner meg mye igjen i det du skriver. Du burde kanskje få time hos psykolog, og kanskje prøve AD. Går selv på AD, men etter et halvt års bruk så har jeg ikke merket noe særlig foskjell. Men det betyr ikke at ikke du kan ha nytte av det. Kanskje AD er det som skal til for å løfte humøret ditt litt?

Du skriver at du har vanskelig for å fortelle sosionomen hvordan du virkelig har det. Jeg anbefaler deg å skrive et brev e.l., som du kan ta med og gi henne neste gang du skal dit. Skriv akkurat det du føler, bli gjerne sint i brevet, la følelsene komme til syne i brevet. Eller kanskje du kan ta en utskrift av innlegget ditt her og gi henne?

Hei.

Takk for rådet.. Har tenkt litt på det.. Bare redd for å angre etterpå på at jeg "blotter" meg helt.. Men ingen kan vel hjelpe meg uten at jeg "blotter" helt hvordan jeg har det..

Jeg bør kanskje skrive..

Takk.

[en_nn]

Hei igjen...:-)

Erfaring ?

Skulle gjerne ha vært den foruten...:-)

Vet godt hva det er å grave i sine egne tanker og følelser etter svar..det ligger vel side opp og side ned her på forumet med mine "filosofier".

For det er dèt er, og dessverre ikke noe mer....jeg kan ha vært innom løsningen på alle problemene mine hundrevis av ganger uten å "kjenne den igjen"...hvis du skjønner hva jeg mener..?

Jeg antar det er slik at jeg (og også kanskje du) på en måte avskjærer oss selv, rent mentalt fra å bli kvitt depressive tanker og angst...

Vi kan jo "kjenne på" følelsen av trygghet og tilfredshet et kort øyeblikk nå og da..(ellers tror jeg ikke vi hadde vært istand til å lengte etter den...?) Vi vet bare ikke hvordan vi skal skape den i oss....

Akkurat som vi VET hva som er god musikk....det er likevel ikke sikkert vi klarer å lage den selv....skal vi få til noe må vi ha hjelp....

Jeg var i utgangspunktet også redd for AD, -og er vel det fremdeles. Delvis p.g.a. bivirkninger , og delvis frykten for at medikamentet skulle fungere så godt at jeg til slutt ikke klarer meg uten...Har lest mange "skrekkhistorier" her inne om folk som har større problemer etter avsluttet AD - kur enn det de hadde før de begynte....

Men det er dessverre slik at det er nettopp de MED problemer som er her....så signaleffekten her inne når det gjelder positive utfall er nok begrenset...dessverre.

...eh...grunnen til at jeg fremdeles er skeptisk til AD etter 10 dager ?

Jeg har hatt TINNITUS (øresus) i snart 8 år , denne fortoner seg som en sylskarp pipetone , noen ganger så skarp at det gjør rett og slett vondt. Jeg har, med masse trening klart å lære meg å takle den....men nå har jeg en gryende mistanke om at den kjemiske prosessen i hjernen min på en eller annen måte virker forverrende på øresusen....teknikkene mine fungerer ikke lenger.

Iflg. "pilledagboken" min oppsto problemet etter tre dager på Remeron.....?

Tilfeldighet ? Jeg tror dessverre ikke det....(?)

Bortsett fra litt trøtthet(som jeg trengte) - og litt svimmelhet de første dagene , har jeg ellers ingen påtaglige bivirkninger av Remeron....

Dessverre ingen virkninger heller..må jeg si....:-(

Ble mye skriving , dette (igjen)....men jeg er enig med deg....utsett AD i det lengste -det beste er hvis du kan klare deg uten.

Mas på legen din, få time hos psykolog så fort som mulig..

Hold deg aktiv i mellomtiden, la ikke angsten og sorgen ta "innersvingen" på deg...bit tennene sammen og stå på...en vakker dag skal du se at det "løsner".....

Beste ønsker fra

Hei igjen.

Jeg forstår at du gjerne skulle vært erfaringene uten..

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver.. Jeg kan jo stille meg til dels utenfor meg selv, og se meg selv og mine problemer utenfra.. Men likevel klarer jeg ikke gjøre noe med det.. Jeg vet hvordan jeg ikke vil ha det. men ikke helt hvordan jeg vil ha det..

Jeg holder meg mye i aktivitet for å slippe å grave meg ned i meg selv. Men det er ikke alltid så lett å unngå.. Problemet da er at jeg ofte jobber og studerer så mye at jeg sliter ut meg selv.. Jeg har ikke hatt ferie siden jeg hadde fri i 14 dager sommeren 2001.. Begynner å bli utslitt også...

Ønsker deg et godt nytt år forresten! Jeg er sammen med tante, onkel og de to ungene dems ikveld.. Vi var ute og akte i dag også.. hehe.. Godt med litt "fri" fra meg selv..

Selv om jeg vet det er kortvarig.. Hadde skikkelig angstanfall og slikt på morgenen idag.. og jeg vet det kommer igjen..

Ha det fint så lenge..