Ekspertsvar Deprimert/angst og sykmeldt

[Gjest Hjemme_alene_er_best......]

Jeg har vært sykmeldt i snart 11 måneder p.g.a depresjon / angstproblemer og utbrenthet. Hva som kom først vet jeg ikke, men jeg er blitt ganske desperat nå. Jeg vet at om 1 måneds tid mister jeg sykepengene og går over på en annen stønad som bare er ca . halvparten av det jeg har i lønn. Må det være slik? Kan jeg søke om noe som gir meg mer tid? Alternativet er bare å spise Xanor og kjøre på til jeg "krasjer" igjen.

En annen stor del av problemet er at min angst/depresjon ikke vil gi seg. Jeg bruker Xanor mot angstproblemene og det gir en brukbar effekt, men depresjonen er sterkere og gir meg tanker som jeg aldri har hatt før. Jeg blir skremt over meg selv. Jeg "halvsover" mye og tenker mange rare tanker som : å flytte fra samboeren og barnet og til ett annet sted hvor jeg kan være alene hele tiden, til sånn halveis: er det så farlig at jeg bare forsvinner-tanker"... Nå er jeg ikke typen som kommer til å ta livet av meg tror jeg, men tankebanene er "strukket" mye lenger nå enn det de var før, og det skremmer meg....

Jeg har hatt angst og depresjoner hele livet i varierende grad, men ikke slik som nå. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette engang.... viser vel hvor desperat jeg er. Noen som kan gi meg noen ord angående sykepengene og gjerne noen radikale råd ang. depresjon/angstproblematikken min..... Bruker anti-depressiva, men det hjelper ikke. Har prøvd flere forskjellige typer....

[Gjest ooooooooops]

Sykemelding gjelder kun 1 år pr. gang.

Deretter er det som du sier attføring eller rehabilitering. Begge deler er ca 66% av vanlig lønn.

For å opparbeide nye sykepengerettigheter må du jobbe et visst antall uker. Tror det er 26, altså et halvt år. Da kan du ta, hvis legen støtter deg, ta ut et år med sykemelding igjen.

Dette er ihvertfall sann ca. korrekt.

Les mer på trygdeforum. Ta et søk. Der er det skrevet mye om det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I stedet for å fokusere på ytterligere sykemelding, bør du fokusere på intensiv terapi + medikasjon for å komme tilbake til arbeid.

Om folk er sykemeldt over et år, er sjansene minimale for at de noen gang kommer tilbake til arbeidslivet.

[Gjest Hjemme_alene_er_best.......]

I stedet for å fokusere på ytterligere sykemelding, bør du fokusere på intensiv terapi + medikasjon for å komme tilbake til arbeid.

Om folk er sykemeldt over et år, er sjansene minimale for at de noen gang kommer tilbake til arbeidslivet.

Det er vel snart 6 måneder siden jeg ba min fastlege om å sende meg til psykiater / psykolog, men det var da jeg Xanor av min fastlege, og ingen ytterligere behandling...

Så jeg vet da faen hva som skjer... Antar at mulighetene for re-introduksjon til arbeidslivet er mindre ettersom månedene går, men jeg MÅ tilbake til jobb. Trygd er ingen alternativ ettersom det vil føre til fattigdom.

Jeg har også kontaktet trygdekontoret og fortalt om min situasjon og tryglet om gode råd, men de kunne ikke gi meg noen, så det er som å være i en matbutikk, sulten men uten mulighet til å få noe mat... ingen kan, vil eller gidder å hjelpe meg....

Så det jeg trenger er råd om hva jeg kan gjøre på egen hånd... radikale råd, ettersom jeg allerede trener, går tur og strever med å holde meg ute av leiligheten mer enn en time hver dag... Prøver å gå så ofte jeg kan på handlesenteret i nærheten, men ingenting av dette hjelper....

Jeg føler også at jeg på en måte har forrådt min samboer (vi har også en liten tulle på halvannet år).... Hun vil ha hus og god råd, mens jeg ser at dette bærer bare nedover....hun vet endel av problemene mine, men er ikke i stand til i innse hvor langt avsted jeg har kommet..... Så hva gjør jeg nå? Hva i hel**** gjør jeg nå.... jeg kjenner at jeg begynner å bli rimelig desperat....

[Gjest ikke undertegnet]

Det er vel snart 6 måneder siden jeg ba min fastlege om å sende meg til psykiater / psykolog, men det var da jeg Xanor av min fastlege, og ingen ytterligere behandling...

Så jeg vet da faen hva som skjer... Antar at mulighetene for re-introduksjon til arbeidslivet er mindre ettersom månedene går, men jeg MÅ tilbake til jobb. Trygd er ingen alternativ ettersom det vil føre til fattigdom.

Jeg har også kontaktet trygdekontoret og fortalt om min situasjon og tryglet om gode råd, men de kunne ikke gi meg noen, så det er som å være i en matbutikk, sulten men uten mulighet til å få noe mat... ingen kan, vil eller gidder å hjelpe meg....

Så det jeg trenger er råd om hva jeg kan gjøre på egen hånd... radikale råd, ettersom jeg allerede trener, går tur og strever med å holde meg ute av leiligheten mer enn en time hver dag... Prøver å gå så ofte jeg kan på handlesenteret i nærheten, men ingenting av dette hjelper....

Jeg føler også at jeg på en måte har forrådt min samboer (vi har også en liten tulle på halvannet år).... Hun vil ha hus og god råd, mens jeg ser at dette bærer bare nedover....hun vet endel av problemene mine, men er ikke i stand til i innse hvor langt avsted jeg har kommet..... Så hva gjør jeg nå? Hva i hel**** gjør jeg nå.... jeg kjenner at jeg begynner å bli rimelig desperat....

Du går til fastlegen og FORLANGER henvisning til psykolog/psykiater.

Er vedkommende ikke velvillig innstilt, bytter du fastlege, og kommer med samme anmodning til denne.

ETT sted må du jo begynne.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er vel snart 6 måneder siden jeg ba min fastlege om å sende meg til psykiater / psykolog, men det var da jeg Xanor av min fastlege, og ingen ytterligere behandling...

Så jeg vet da faen hva som skjer... Antar at mulighetene for re-introduksjon til arbeidslivet er mindre ettersom månedene går, men jeg MÅ tilbake til jobb. Trygd er ingen alternativ ettersom det vil føre til fattigdom.

Jeg har også kontaktet trygdekontoret og fortalt om min situasjon og tryglet om gode råd, men de kunne ikke gi meg noen, så det er som å være i en matbutikk, sulten men uten mulighet til å få noe mat... ingen kan, vil eller gidder å hjelpe meg....

Så det jeg trenger er råd om hva jeg kan gjøre på egen hånd... radikale råd, ettersom jeg allerede trener, går tur og strever med å holde meg ute av leiligheten mer enn en time hver dag... Prøver å gå så ofte jeg kan på handlesenteret i nærheten, men ingenting av dette hjelper....

Jeg føler også at jeg på en måte har forrådt min samboer (vi har også en liten tulle på halvannet år).... Hun vil ha hus og god råd, mens jeg ser at dette bærer bare nedover....hun vet endel av problemene mine, men er ikke i stand til i innse hvor langt avsted jeg har kommet..... Så hva gjør jeg nå? Hva i hel**** gjør jeg nå.... jeg kjenner at jeg begynner å bli rimelig desperat....

Jeg mener at du bør _forlange_ henvisning til en psykiatrisk poliklinikk. Du bør utredes og behandles av en psykiater eller en psykologspesialist.

Har legen din fortalt deg om hva Xanor er?

[Gjest Hjemme_alene_er_best........]

Jeg mener at du bør _forlange_ henvisning til en psykiatrisk poliklinikk. Du bør utredes og behandles av en psykiater eller en psykologspesialist.

Har legen din fortalt deg om hva Xanor er?

Han sa at Xanor ville hjelpe meg mot angsten. På pakken står det skrevet (i apotekfeltet) at det er vanedannende. Jeg føler litt at det er etter at jeg begynte med Xanor at depresjonen har blitt verre, men angsten har blitt bedre (den "sosiale" angsten), men det kan jo bare være tilfeldigheter...

Jeg føler dyp og ekte desperasjon etter en løsning på mine problemer. Det er skremmende for meg å være i denne situasjonen. Jeg føler meg ute av kontroll.... ikke sånn at jeg er farlig for andre, men kanskje for meg selv på en måte. Det er vanskelig å forklare dette for noen som ikke sitter i min stol, men jeg føler at stabiliteten og forutsigbarheten er totalt forsvunnet fra livet mitt. Det er liksom et stup foran meg hele tiden, og det er bare et tidsspørsmål før jeg detter utfor, selv om jeg ikke vil...

Det rare for meg er at når jeg leser mine egne innlegg ser det ut som jeg er full av angst???? Men ikke den som jeg "vanligvis" har... Jeg lurer på om jeg egentlig begynner å tørne....

[neuni]

I stedet for å fokusere på ytterligere sykemelding, bør du fokusere på intensiv terapi + medikasjon for å komme tilbake til arbeid.

Om folk er sykemeldt over et år, er sjansene minimale for at de noen gang kommer tilbake til arbeidslivet.

du seier at ved sjukmelding ut over eitt år er sjansene minimale for å komme tilbake til arbeidslivet. eg har vore av og på sjukmeldt i totalt 2 år no, er no på rehabiliteringspenger (har vært det i eit halvt år). finst det statistikk som underbygger det du seier? eg prøver å klamre meg til _håpet_ om å klare å finne noko meiningsfylt å gjere med tid og stunder, sjølv om _trua_ på det er svak...frata meg no ikkje håpet, kjære deg...fortell noko oppmuntrende, til meg og andre i samme situasjon!

[Gjest ikke undertegnet]

du seier at ved sjukmelding ut over eitt år er sjansene minimale for å komme tilbake til arbeidslivet. eg har vore av og på sjukmeldt i totalt 2 år no, er no på rehabiliteringspenger (har vært det i eit halvt år). finst det statistikk som underbygger det du seier? eg prøver å klamre meg til _håpet_ om å klare å finne noko meiningsfylt å gjere med tid og stunder, sjølv om _trua_ på det er svak...frata meg no ikkje håpet, kjære deg...fortell noko oppmuntrende, til meg og andre i samme situasjon!

Jeg kjenner flere som har vært langtidssykmeldt (utbrent bl.a.) og kommet tilbake i jobb. Er en sliten er det bare viktig at en ikke presser seg for tidlig.

Er en frisk er det jo ikke noe problem å jobbe. Hvis en ikke blir frisk derimot, men det er jo en annen skål.

Vi jenter er jo ellers flinke med slikav- og påjobbing, og også endring i stillingsstørrelse.

Tenk bare på de som er hjemme med barna og går tilbake til jobb uten problemer. Selvfølgelig er det noe annet når en er syk. Som sagt, ta hensyn til at du er frisk NOK før du presser deg, i for høy stillingsandel ihvertfall.

Selv så har jeg vært ett år sykmeldt og ett år på attføring. Dette ble for tøft (kunne jeg fortalt dem hvis de ville hørt på MEG), så nå er jeg på rehabiliteringspenger. Er i grunnen mye dårligere enn før attføringa. Å ikke klare ble et nederlag. Ble også presset til det ytterste før jeg fikk sykmelding første gangen. Tror ikke det er av det gode. Virket motsatt på meg iallefall. men dette også var legens redsel for at jeg skulle havne utenfor arbeidslivet ved å gå sykmeldt. Derfor ble jeg 'truet' til å jobbe selv om jeg var utslitt.

Dessverre må jeg innrømme at dette har gitt meg en 'faen heller-innstilling' til min situasjon. Nå slapper jeg av så godt jeg kan (psykologens forslag) og gir f... i når jeg er tilbake i arbeid. Den som lever får se. Jeg prøvde mot min vilje. Var så sliten at jeg gråt ved arbeidsdagens slutt.Det gjør jeg ikke en gang til.

[neuni]

Jeg kjenner flere som har vært langtidssykmeldt (utbrent bl.a.) og kommet tilbake i jobb. Er en sliten er det bare viktig at en ikke presser seg for tidlig.

Er en frisk er det jo ikke noe problem å jobbe. Hvis en ikke blir frisk derimot, men det er jo en annen skål.

Vi jenter er jo ellers flinke med slikav- og påjobbing, og også endring i stillingsstørrelse.

Tenk bare på de som er hjemme med barna og går tilbake til jobb uten problemer. Selvfølgelig er det noe annet når en er syk. Som sagt, ta hensyn til at du er frisk NOK før du presser deg, i for høy stillingsandel ihvertfall.

Selv så har jeg vært ett år sykmeldt og ett år på attføring. Dette ble for tøft (kunne jeg fortalt dem hvis de ville hørt på MEG), så nå er jeg på rehabiliteringspenger. Er i grunnen mye dårligere enn før attføringa. Å ikke klare ble et nederlag. Ble også presset til det ytterste før jeg fikk sykmelding første gangen. Tror ikke det er av det gode. Virket motsatt på meg iallefall. men dette også var legens redsel for at jeg skulle havne utenfor arbeidslivet ved å gå sykmeldt. Derfor ble jeg 'truet' til å jobbe selv om jeg var utslitt.

Dessverre må jeg innrømme at dette har gitt meg en 'faen heller-innstilling' til min situasjon. Nå slapper jeg av så godt jeg kan (psykologens forslag) og gir f... i når jeg er tilbake i arbeid. Den som lever får se. Jeg prøvde mot min vilje. Var så sliten at jeg gråt ved arbeidsdagens slutt.Det gjør jeg ikke en gang til.

takk for svar! har nettopp vært på statistisk sentralbyrå sine sider, uten å bli noko klokere.

eg gjer omtrent som du no, gir faen og tar det med ro. men tanken om økonomi presser på, rehab.penger er ikkje stort, akkurat... og nettopp tanker rundt yrke/jobb/økonomi er noko av det som er med på å holde meg nede for tida.

eg er utdanna komponist og musiker, og utsiktene er ikkje bra. heile høsten har eg tatt det rolig og gjort små, kreative ting for meg sjølv innafor husets fire vegger. og det har eg lenge kost meg med, og - kanskje for første gang i livet - gledd meg til kvar dag (det har eg merka på viljen til å stå opp om morran *s*). men no begynner det å tære på kreftene. eg har ikkje lyst til å stå opp, eg ser ikkje vitsen med å gjere disse små, kreative tinga. i løpet av 2,5 år som sjuk (depresjon etc) har eg blitt gjeldsslave, og har problemer med å sjå løsningene - og ikkje minst, _vitsen_ med å sjå etter løsninger pga følelsen av at gode løsninger ikkje finst. trua på at det skal ordne seg er borte, men håpet er der - men når folk som nhd seier at håpet er minimalt.........*sukk*

på nokre nivåer ser eg fram til det nye året, og trur på at det finst gode ting på vei.

men på andre nivåer føler eg meg like sliten som før. og eg savner den grønne ungdomstidas naivitet som tillot meg å _tru_ på ei meining og eit mål.

eg veit ikkje kor eg skal hente krafta fra til å forsøke å finne ein vei til å kunne leve produktivt. med eit yrke der berre dei mest utholdende klarer seg...

eg har forsøkt meg i vanlig jobb - det gikk ei stund, eg følte meg i bedring ved å føle at eg gjorde noko for meg sjølv og min eigen situasjon. men så blei det berre destruktivt, det også - ingen intellektuell utfordring, ingen uttrykksmulighet, ikkje rom for kreativiteten som hodet mitt forlangte å få boble over av.

dei små, kreative syslene i høst trur eg slutta å glede meg da eg såg min eigen utilstrekkelighet - at eg ønska det skulle føre meg eit sted hen, men ikkje gjorde det.

eg som aldri har ønska meg barn, begynner å sjå koffor så mange får det - det gir i det minste livet ei viss meining, ved at nokon trenger deg.

[Gjest ikke undertegnet]

takk for svar! har nettopp vært på statistisk sentralbyrå sine sider, uten å bli noko klokere.

eg gjer omtrent som du no, gir faen og tar det med ro. men tanken om økonomi presser på, rehab.penger er ikkje stort, akkurat... og nettopp tanker rundt yrke/jobb/økonomi er noko av det som er med på å holde meg nede for tida.

eg er utdanna komponist og musiker, og utsiktene er ikkje bra. heile høsten har eg tatt det rolig og gjort små, kreative ting for meg sjølv innafor husets fire vegger. og det har eg lenge kost meg med, og - kanskje for første gang i livet - gledd meg til kvar dag (det har eg merka på viljen til å stå opp om morran *s*). men no begynner det å tære på kreftene. eg har ikkje lyst til å stå opp, eg ser ikkje vitsen med å gjere disse små, kreative tinga. i løpet av 2,5 år som sjuk (depresjon etc) har eg blitt gjeldsslave, og har problemer med å sjå løsningene - og ikkje minst, _vitsen_ med å sjå etter løsninger pga følelsen av at gode løsninger ikkje finst. trua på at det skal ordne seg er borte, men håpet er der - men når folk som nhd seier at håpet er minimalt.........*sukk*

på nokre nivåer ser eg fram til det nye året, og trur på at det finst gode ting på vei.

men på andre nivåer føler eg meg like sliten som før. og eg savner den grønne ungdomstidas naivitet som tillot meg å _tru_ på ei meining og eit mål.

eg veit ikkje kor eg skal hente krafta fra til å forsøke å finne ein vei til å kunne leve produktivt. med eit yrke der berre dei mest utholdende klarer seg...

eg har forsøkt meg i vanlig jobb - det gikk ei stund, eg følte meg i bedring ved å føle at eg gjorde noko for meg sjølv og min eigen situasjon. men så blei det berre destruktivt, det også - ingen intellektuell utfordring, ingen uttrykksmulighet, ikkje rom for kreativiteten som hodet mitt forlangte å få boble over av.

dei små, kreative syslene i høst trur eg slutta å glede meg da eg såg min eigen utilstrekkelighet - at eg ønska det skulle føre meg eit sted hen, men ikkje gjorde det.

eg som aldri har ønska meg barn, begynner å sjå koffor så mange får det - det gir i det minste livet ei viss meining, ved at nokon trenger deg.

Det med at barn gir livet mening er sant nok. Men i tillegg gir det deg et lass med livslange bekymringer og dørkig samvittighet. Særlig for slike som meg som er litt sårbare i utgangspunktet.

Høres spennende ut med et kunstneryrke. Får håpe dufinner tilbake. Jo yngre en er jo lettere er det tror jeg. Selv så nærmer jeg meg femti, og da er vel sjansene vesentlig lavere enn når en er tretti.

Jeg er priviligert på den måten at jeg ikke MÅ jobbe. Selv om jeg alltid har jobbbet full tid. Men nettopp det har vel gjort at vi har nedbetalt hus blant annet. Så jeg kan heldigvis ta det litt med ro. Tenker med gru på hvordan jeg hadde hatt det hvis jeg hadde vært alene med barna. De problemene slipper jo jeg. Problemet er bare å greie å holde på gubben når en er så trasig. Hehe. Hadde vært kjedelig om han stakk av med ei ung, veldreid ei.

Lykke til videre!

[neuni]

Det med at barn gir livet mening er sant nok. Men i tillegg gir det deg et lass med livslange bekymringer og dørkig samvittighet. Særlig for slike som meg som er litt sårbare i utgangspunktet.

Høres spennende ut med et kunstneryrke. Får håpe dufinner tilbake. Jo yngre en er jo lettere er det tror jeg. Selv så nærmer jeg meg femti, og da er vel sjansene vesentlig lavere enn når en er tretti.

Jeg er priviligert på den måten at jeg ikke MÅ jobbe. Selv om jeg alltid har jobbbet full tid. Men nettopp det har vel gjort at vi har nedbetalt hus blant annet. Så jeg kan heldigvis ta det litt med ro. Tenker med gru på hvordan jeg hadde hatt det hvis jeg hadde vært alene med barna. De problemene slipper jo jeg. Problemet er bare å greie å holde på gubben når en er så trasig. Hehe. Hadde vært kjedelig om han stakk av med ei ung, veldreid ei.

Lykke til videre!

du er heldig som ikkje _må_ jobbe! håper du forstår -kor- heldig du er..

sånn for å sette dagens "syting" litt i perspektiv, så er eg mykje bedre psykisk enn på lenge no og bekyrmingene eg gjer meg kjem vel kanskje nettopp av det, at bedringa fører med seg tanker på veien videre, ut fra leiligheten og inn i verden igjen.

eg håper også at eg vil finne tilbake igjen, at eitt eller anna "skjer"...enten inni meg eller rundt meg...som legger ting bedre til rette for det.

skal eg sjå positivt på det (og det skal man jo visstnok ) så er det jo eit spennende år eg går i møte

vel, det vil vise seg.

lykke til videre, du også! og takk for at du har svart meg

[Gjest Liza i London]

du seier at ved sjukmelding ut over eitt år er sjansene minimale for å komme tilbake til arbeidslivet. eg har vore av og på sjukmeldt i totalt 2 år no, er no på rehabiliteringspenger (har vært det i eit halvt år). finst det statistikk som underbygger det du seier? eg prøver å klamre meg til _håpet_ om å klare å finne noko meiningsfylt å gjere med tid og stunder, sjølv om _trua_ på det er svak...frata meg no ikkje håpet, kjære deg...fortell noko oppmuntrende, til meg og andre i samme situasjon!

Ikke skrik, neuni!

Offisiell statistikk har jeg ikke, men mer enn nok av erfaring med sykemeldinger og tilbakeføring til arbeidslivet.

Som en "tommelfinger regel" - bygget på erfaring, vil jeg hevde at de mennesker som bruker sykemeldingsperioden konstruktivt, dvs jobber med seg selv, tar vare på seg selv - enten de nå går i terapi eller ikke, de kommer tilbake i arbeid.

De som derimot passivt spiser medisiner og "venter på at det går over" mens de lever i pasientrollen, de har mindre sjanse for å lykkes med tilbakeføring.

Det er dette med motivasjon...og en hel del andre ting som jeg lett kunne skrevet et altfor langt innlegg om.

Men livskriser, som en psykisk sykdom er, innbærer en unik mulighet for vekst...og slik jeg "kjenner" deg, så tror jeg du er villig til å vokse...og til å komme sterkere tilbake.

*nyttårsklem*

[Gjest lykke til]

Det går an å komme tilbake, har selv vært langtidssykmeldt pga depresjoner, i over ett år. Det jeg lærte er at det ikke nytter å sitte ned og vente på at det skal gå over, det kreves egeninnsats. Startet med små turer i skog og mark, det gjør godt for kropp og sjel. La om kostholdet mitt, leste diverse bøker om alternative løsninger, jobbet masse med mine egne tanker, de måtte snus.

I dag er jeg i fullt arbeid, og en av de største optimistene som går rundt i to sko. Jeg har lært meg å fokusere på alt det positive rundt meg, depresjonstankene kommer av og til men de blir fort byttet ut med hyggeligere ting.

En annen ting som er litt feil er at å gå så lenge sykemeldt gjør at lysten til å gå tilbake til arbeid, troen på at en makter det, den synker for hver dag. Be om å få prøve deg i aktiv sykemelding, du vil kanskje som jeg oppleve at kontakten med livet der ute og kollegene gjør så mye mer enn all verdens kjemikaier legene tilbyr oss.