Sosialangst er noe herk!

[pratsom1365380443]

Hei!

Godt nyttår forresten.Har samboer og to små barn. Gode venner og egentlig mye og glede meg over i livet. Til nå har jeg gått på attføring i fire år. Dette fordi jeg ble mobbet på skolen som ungdom. Pluss at også i denne tiden var turbulente forhold hjemme. Pappa og jeg kranglet stort sett, og han drev med psykisk terror. Fortalt i meget korte trekk er det dette som i dag har gitt meg denne angsten. Den er ikke så hemmede som den var før, men den styrer meg enda. Jeg stoler bare ikke på meg selv. Det jeg står for er liksom bare negativt. Lite skal til før jeg knekker sammen. Bare det at naboen ikke orket å komme til oss igår, da vi inviterte dem, betyr at de egentlig ikke vil ha noe med oss å gjøre.Enda vi har vært ute og spist sammen,vi satt sammen og pratet en hel natt, ...osv... Hvorfor er jeg så innmari ute etter bekreftelser på den jeg er. Hvorfor skal det så lite til...

Hvis ikke vi er førstevalget en dag, så tror jeg det er fordi vi ikke er likt lenger..

At de bare er høflige, fordi vi er naboer..Jeg lurer fælt.. Er det jeg som er paranoid?

Eller er dette en del av livet.

Fra mitt eget ståsted så er det de rundt som er viktigst ikke meg selv, Jeg føyer meg hele tiden..

Lei av å ha det sånn!

De fleste syns at jeg er ei likandes jente..I løpet av det siste året har jeg fått et par venninner...Og jeg har mange venner fra før... Samboern min er godt likt...Nei jeg vet ikke hva jeg tuller med..

Hvorfor skal jeg på død og liv ha vennskap med de som distanserer seg, som ikke går inn for det selv? Er det for å opprettholde det svake selvbildet mitt, slik at jeg får enda et nederlag? Det å være lykkelig skremmer meg..Jeg har vært det, men jeg tør ikke glede meg over det jeg faktisk har..En mann som er glad i meg, to deilige barn...Livet er ikke enkelt,,

[Gjest mia-veronica]

Jeg tenker på det du sier om at du føyer deg hele tiden............ og at du virker veldig styrt av behovet for bekreftelse. Det høres ikke godt ut! Er det noe du kunne jobbet med, sammen med en psykolog/psykiater?

Jeg tror det er veldig viktig å kunne sette grenser! Det er noe jeg har slitt med selv. Det er så lett å la andre lede en, vanskelig å si nei. Men det føles veldig godt, når man er "på lag" med seg selv og ikke føler seg utnyttet av andre.

Kanskje du er "ytre styrt"? Styrt av at andre anerkjenner deg, styrt av hva andre mener og tror? Det er noe som du kan jobbe med.

Kanskje du kunne tenke på andre som usikre, like redd for ikke å bli likt, som det du er? Ofte lager vi oss forestillninger om at andre er så mye bedre enn oss selv, men stemmer det? Er de andre så ovenpå hele tiden? Hva med deres angst og bekymringer?

Hva mener du om mine betraktninger?

[pratsom1365380443]

Jeg tenker på det du sier om at du føyer deg hele tiden............ og at du virker veldig styrt av behovet for bekreftelse. Det høres ikke godt ut! Er det noe du kunne jobbet med, sammen med en psykolog/psykiater?

Jeg tror det er veldig viktig å kunne sette grenser! Det er noe jeg har slitt med selv. Det er så lett å la andre lede en, vanskelig å si nei. Men det føles veldig godt, når man er "på lag" med seg selv og ikke føler seg utnyttet av andre.

Kanskje du er "ytre styrt"? Styrt av at andre anerkjenner deg, styrt av hva andre mener og tror? Det er noe som du kan jobbe med.

Kanskje du kunne tenke på andre som usikre, like redd for ikke å bli likt, som det du er? Ofte lager vi oss forestillninger om at andre er så mye bedre enn oss selv, men stemmer det? Er de andre så ovenpå hele tiden? Hva med deres angst og bekymringer?

Hva mener du om mine betraktninger?

hei!

Jeg går jevnlig til behandling hos psykolog. og vi jobber med dette her, og tro meg vi har kommet langt. Men det fortsatt mye og ta tak i. Som psykologen min sier" Du er ei feiende flott jente, ingen kan se på deg at du har problemer" Jeg tror likevel det, ja at folk kan se tvers igjennom meg, som en åpen bok.

Utad virker visst jeg sterk? innad er jeg så motsatt som det går ann. det er som om jeg balanserer på en line og holder på å ramle utenfor konstant.

Jeg vil så gjerne være noen!Jeg er noen! Feilen er at jeg ikke ser selv at denne noen er et ok menneske som mange er glad i og liker.

Det er noe som driver meg. Et ønske om noe mer tror jeg. Ytrestyrt ja, jeg er det. Flau for å si det..Oppsøker folk som er mye bedre enn meg selv, utdanningsmessig og alt. for å bli enda mindre selv. De naboene har høy utdannelse begge to.Så hva er det jeg driver med??

At folk kan være like usikre som meg? Jo, jeg vet det. Men oppi en angstsituasjon tenker du ikke sånn. Det er enten eller..

Livet er vanskelig!

Fine tanker du har forresten!

Og absolutt aktuelle.