Hva betyr alt dette? Tror jeg trenger hjelp..

[Tyr 81]

Hei..

Vet ikke helt hvor dette innlegget hører hjemme, men jeg prøver her.. må vel være noe psykisk med meg?

Jeg er ei jente på 21 år, har vært samboer med en gutt i 5 år nå. Og jeg vet ikke helt hva som skjer med meg eller hvor problemet ligger. Flere ting som plager meg, Aner ikke hva som er "hoved-tingen".

Jeg føler meg vel rett og slett sliten. Gruer meg til å dra på jobb, veldig sliten når jeg kommer hjem, hvor det også alltid er noe å gjøre.(kles-vask og mat-laging, dagligdagse ting).

Jeg hakker på typen min hele tida, ingenting stemmer der heller. Føler at vi ikke lever i samme verden lenger, vi har ingen felles interesser, sex-livet halter, og jeg irriterer meg så grusomt over han for tida!! På den annen side er det jo litt sent å finne ut at vi ikke passer sammen? Men jeg vil ikke ta noen pause før jeg finner ut hva som egentlig "feiler" meg.

Har også stadig dårlig samvittighet overfor våre to hunder som trenger lange turer hver dag, men ikke alltid får det. Har ikke overskudd til noe, ikke til å være sammen med venner eller familie engang. Tror også jeg har litt "støv på hjernen", og støvsuger gjerne 3 ganger i uka, orker ikke å ha det skittent rundt meg, og samboeren blir selvsagt gal av hysteriet mitt.. må gjøre ting med en gang, for blir det for mye jeg må gjøre som samler seg opp blir jeg for oppgitt til å få begynt, og det ender ofte i depresjon (hvis det blir riktig å kalle det det da).

Jeg vet ikke om jeg trenger ny type, ny jobb, eller bare nytt syn på livet. Alt er like vanskelig å få til. Hadde jeg hatt råd til en ferie fra jobben hadde jo det vært en mulighet, men det har vi dessverre ikke økonomi til.

Har en mistanke om at jeg gråter og er lei meg oftere enn vanlig, og er fryktelig langt nede...før jeg plutselig kan se lysere på livet...

Does any of this make any sense? Jeg er hvertfall veldig forvirra, og vet ikke helt hva jeg skal begynne med eller gjøre i det hele tatt... Noen tips? Jeg vil hvertfall ikke ha det som jeg har det mer, men hvordan kan egentlig en utenforstående vite hvorfor jeg er så misfornøyd....? Kanskje ikke mulig nei...

[Gjest psykosomata]

Du ble sammen med samboeren din som veldig ung. Du er ikke sikker på om du vil fortsette å være sammen med ham.

Kan du ikke ta en "ferie" fra samboerforholdet og flytte hjem til foreldrene eller ei venninne for en måned eller noe slikt? Da vil du fort merke om du savner ham nok til at forholdet er verdt å bli i.

[Gjest ikke undertegnet]

Å ha ansvaret for eget hushold fra en er 16, i tillegg til å ha samboer, er alt for tidlig.

Det er nok en reaksjon på det. En ting er å binde seg (ha følge) fra en er 16, men å bo sammen er mer 'alvorlig'.

Ubevisst så kanskje du føler du har gått glipp av den ansvarsløse ungdomstida sammen med venner. Kanskje var ditt valg det beste for deg. Men siden en aldri får svar på slikt, så er det vanlig med en reaksjon når en har bundet seg så ung.

Men du er 21, det er jo bare jentungen. Du har årevis på å finne en annen som kan være 'den rette' hvis du vil prøve en pause nå og det medfører brudd.

[Tyr 81]

Å ha ansvaret for eget hushold fra en er 16, i tillegg til å ha samboer, er alt for tidlig.

Det er nok en reaksjon på det. En ting er å binde seg (ha følge) fra en er 16, men å bo sammen er mer 'alvorlig'.

Ubevisst så kanskje du føler du har gått glipp av den ansvarsløse ungdomstida sammen med venner. Kanskje var ditt valg det beste for deg. Men siden en aldri får svar på slikt, så er det vanlig med en reaksjon når en har bundet seg så ung.

Men du er 21, det er jo bare jentungen. Du har årevis på å finne en annen som kan være 'den rette' hvis du vil prøve en pause nå og det medfører brudd.

Mener dere virkelig at det er der det ligger? Jeg har selvsagt tenkt på dette mange ganger, og også prøvd å gjøre det slutt 1 gang, men jeg er ikke sterk nok tror jeg. Forresten så har vi det jo ikke så verst, trygt og godt og glad i hverandre. Vet ikke helt om jeg tror så mye på om det finnes noen "rette"... Har prøvd å innstille meg på at det viktigste er å finne noen som det rett og slett går an å leve med, bare man er glad i hverandre og passer på hverandre.. vet ikke hva jeg skulle gjort uten samboeren min, har vel blitt litt avhengig..

En annen side av saken er at ingen av oss klarer oss på egen hånd, han studerer mens jeg jobber, han mister leiligheten, osv osv..

Og han kommer til å bli KNUST... selv om jeg greier å flytte fra han kommer vi helt sikkert til å bli sammen igjen, klarer ikke å såre noen så, og hva er vel jeg uten han...? *sukk*

*I`m lost*

[Gjest Cherios]

Du ble sammen med samboeren din som veldig ung. Du er ikke sikker på om du vil fortsette å være sammen med ham.

Kan du ikke ta en "ferie" fra samboerforholdet og flytte hjem til foreldrene eller ei venninne for en måned eller noe slikt? Da vil du fort merke om du savner ham nok til at forholdet er verdt å bli i.

Jeg tror du må ta mer vare på deg selv. Det er faktisk ikke forholdet i seg selv du må jobbe med, men ditt forhol til deg selv. Gå med venninner på cafe, gå på kino alene og se en film som vil gjøre intrykk på deg, tren osv.

Vet at det ikke alltid er at økonomien strekker til, men dette er bare tips.

Kom deg ut av hverdagsrutinene så mye det lar seg gjøre.

Sannsynligvis vil du oppleve at du forsatt elsker ham, men kanskje trenger å holde ham på en litt mer armlengs avstand, men visst ikke bør du gå i fra ham, hvor tungt det enn blir.

Å bli samboer når du er 16 er selvfølgelig alt for tidlig, men det kan "work out fine".

Tipsene jeg gir deg er tips til meg selv samtidig, siden jeg ble samboer som 18 åring!

Lykke til.

PS! Alle blir drit lei hverdagen avogtil!

[Gjest ikke undertegnet]

Mener dere virkelig at det er der det ligger? Jeg har selvsagt tenkt på dette mange ganger, og også prøvd å gjøre det slutt 1 gang, men jeg er ikke sterk nok tror jeg. Forresten så har vi det jo ikke så verst, trygt og godt og glad i hverandre. Vet ikke helt om jeg tror så mye på om det finnes noen "rette"... Har prøvd å innstille meg på at det viktigste er å finne noen som det rett og slett går an å leve med, bare man er glad i hverandre og passer på hverandre.. vet ikke hva jeg skulle gjort uten samboeren min, har vel blitt litt avhengig..

En annen side av saken er at ingen av oss klarer oss på egen hånd, han studerer mens jeg jobber, han mister leiligheten, osv osv..

Og han kommer til å bli KNUST... selv om jeg greier å flytte fra han kommer vi helt sikkert til å bli sammen igjen, klarer ikke å såre noen så, og hva er vel jeg uten han...? *sukk*

*I`m lost*

VI kan jo ikke vite om det er dette som er årsaken. Det var bare et forslag. Siden det er alment kjent at en ved å binde seg tidlig gjerne får problemer senere i livet, tanker om at en gikk glipp av noe o.l. Det er ganske vanlig.

Men du må jo ikke gjøre det slutt pga hva som er vanlig for andre. Det er de som er sammen fra de er fjorten og lever et langt og lykkelig liv sammen.

Men det er verdt å tenke igjennom. Du er så ung at du har tid til å prøve ut forholdet hvis du er i tvil. Slike ting er verre å gjøre hvis en føler at 'toget har gått' pga høy alder.

Lykke til! Ikke forhast deg med bestemmelsen kanskje?

Har dere det greit, så er det kanskje greit. Kan jo være andre grunner til dine problemer. Men du burde jo lete etter årsaker samme hva som skulle være grunnen.

[Tyr 81]

VI kan jo ikke vite om det er dette som er årsaken. Det var bare et forslag. Siden det er alment kjent at en ved å binde seg tidlig gjerne får problemer senere i livet, tanker om at en gikk glipp av noe o.l. Det er ganske vanlig.

Men du må jo ikke gjøre det slutt pga hva som er vanlig for andre. Det er de som er sammen fra de er fjorten og lever et langt og lykkelig liv sammen.

Men det er verdt å tenke igjennom. Du er så ung at du har tid til å prøve ut forholdet hvis du er i tvil. Slike ting er verre å gjøre hvis en føler at 'toget har gått' pga høy alder.

Lykke til! Ikke forhast deg med bestemmelsen kanskje?

Har dere det greit, så er det kanskje greit. Kan jo være andre grunner til dine problemer. Men du burde jo lete etter årsaker samme hva som skulle være grunnen.

Takk for svar... får gi det her litt mer tid, og se hva som skjer..

Føler meg litt bedre nå, har snakka med sambo om noe av alt dette.. det ordner seg til slutt, selv om jeg ikke vet når enda.

vennlig hilse

[Gjest lille venn]

Litt sent å finne ut at dere ikke passer sammen?? I den tiden dere har vært sammen har du utviklet deg fra nesten et barn til en ungdom som skal begynne på voksenlivet sitt.

Synes du kanskje bør forsøke å trå isen litt alene for å finne ut at den bærer, og at du klarer det uten hjelp.