Ekspertsvar NHD - er det vanlig å ikke få informasjon om utredning?

[Gjest Føler meg lurt?]

I ca et års tid har jeg slitt med fysiske smerter etter en skade. (Har vært i full jobb tross konstante smerter.) Jeg har hatt store problemer med å bli trodd på sykehuset. Det har innimellom gjort meg frustrert og psykisk ute av balanse når jeg har vært på sykehuset.

Det siste som skjedde var at de ville sende meg til psykiater. Jeg ville ikke dette etter som jeg mener det grunnleggende problemet ikke er psykisk. De anbefalte meg sterk å gjøre det, etter som jeg der kunne få god veiledning på smertemestring.

Smertemestring høres ut som en fornuftig ting, så jeg takket ja. Da jeg kom til psykiateren ville han høre livshistorien min i detalj. Han var lite opptatt av det som plaget meg her og nå. Deretter ville han gjøre psykoanalyse. Det nektet jeg.

Da jeg spurte om råd angående smertemestring sa han at hans jobb kun var å utrede meg. Så smertemestring ble det ikke noe av.

Ingen hadde fortalt meg at jeg skulle utredes mhp eventuell psykisk lidelse. Er det jeg som er sær og vanskelig, eller har jeg grunn til å føle meg lurt?

Han skrev for øvrig i journalen at jeg ikke ville samarbeide...

Er dette den vanlige måten å gjøre det på?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Som følge av en henvisning vil det alltid skje en utredning. En kan jo ikke vite hva og hvordan en skal behandle om en ikke først utreder/diagnostiserer. Dette gjelder ikke bare i psykiatrien, men også i somatikken.

Om utredningen ble etterfulgt av et klokt behandlingsråd er en helt annen historie.....

[Gjest Føler meg lurt?]

Som følge av en henvisning vil det alltid skje en utredning. En kan jo ikke vite hva og hvordan en skal behandle om en ikke først utreder/diagnostiserer. Dette gjelder ikke bare i psykiatrien, men også i somatikken.

Om utredningen ble etterfulgt av et klokt behandlingsråd er en helt annen historie.....

Det jeg reagerte mest på er informasjonen jeg fikk på forhånd.

Ved somatiske undersøkelser har jeg fått vite på forhånd hva jeg gikk til. Hva som skulle skje og hvordan, hensikten og hva undersøkelsen kunne avdekke. Jeg har hatt en reell mulighet til å vurdere om jeg ønsker tilbudet. (Noe jeg alltid har takket ja til. Det har ikke vært så mange tilbud.)

Nå fikk jeg inntrykk av jeg skulle snakke med en psykiater om smertemestring. Altså et avgrenset område. Ikke at jeg skulle presses til å vrenge hele sjela og livshistorien, og nesten ikke snakke om det jeg trodde jeg kom for i det hele tatt. Jeg visste på forhånd ingen ting om hva en psykiatrisk utredning gikk ut på. Ingen hadde brukt det ordet for meg.

Det jeg lurer på er om det fra psykiaternes side er ønskelig at man skal vite minst mulig om hva som skal skje på forhånd. Blir det da lettere å lure opplysninger ut av pasienten?

Psykiateren jeg kom til er ikke ansvarilg for den infoen jeg fikk på forhånd. Men da jeg kom dit durte han bare i vei, uten å fortelle noe om hva som skulle skje. Han spurte heller ikke hva jeg ønsket å oppnå, eller hva jeg ønsket eller følte behov for. Han skjekket ikke hvilke forventninger jeg hadde da jeg kom dit.

Har ikke opplevd tilsvarende på en somatisk avdeling. Det virket som om mine synspunkter og ønsker var særdeles lite velkomne. Jeg skulle bare blottlegge meg ukritisk og gjøre akkurat som jeg fikk beskje om. Ikke stille spørsmål ved noe.

Er det slik at når man kommer til en psykiater er man moralsk forpliktet til å godta alt?

Det vil bety mye for meg om du kunne si litt om dette. Har sjelden følt meg så krenket.

Dette skjedde for noen mndr. siden. Har i mellomtiden byttet sykehus og håper at ting kan gå bedre mhp behandling av smertene når jeg begynner med blanke ark et annet sted.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det jeg reagerte mest på er informasjonen jeg fikk på forhånd.

Ved somatiske undersøkelser har jeg fått vite på forhånd hva jeg gikk til. Hva som skulle skje og hvordan, hensikten og hva undersøkelsen kunne avdekke. Jeg har hatt en reell mulighet til å vurdere om jeg ønsker tilbudet. (Noe jeg alltid har takket ja til. Det har ikke vært så mange tilbud.)

Nå fikk jeg inntrykk av jeg skulle snakke med en psykiater om smertemestring. Altså et avgrenset område. Ikke at jeg skulle presses til å vrenge hele sjela og livshistorien, og nesten ikke snakke om det jeg trodde jeg kom for i det hele tatt. Jeg visste på forhånd ingen ting om hva en psykiatrisk utredning gikk ut på. Ingen hadde brukt det ordet for meg.

Det jeg lurer på er om det fra psykiaternes side er ønskelig at man skal vite minst mulig om hva som skal skje på forhånd. Blir det da lettere å lure opplysninger ut av pasienten?

Psykiateren jeg kom til er ikke ansvarilg for den infoen jeg fikk på forhånd. Men da jeg kom dit durte han bare i vei, uten å fortelle noe om hva som skulle skje. Han spurte heller ikke hva jeg ønsket å oppnå, eller hva jeg ønsket eller følte behov for. Han skjekket ikke hvilke forventninger jeg hadde da jeg kom dit.

Har ikke opplevd tilsvarende på en somatisk avdeling. Det virket som om mine synspunkter og ønsker var særdeles lite velkomne. Jeg skulle bare blottlegge meg ukritisk og gjøre akkurat som jeg fikk beskje om. Ikke stille spørsmål ved noe.

Er det slik at når man kommer til en psykiater er man moralsk forpliktet til å godta alt?

Det vil bety mye for meg om du kunne si litt om dette. Har sjelden følt meg så krenket.

Dette skjedde for noen mndr. siden. Har i mellomtiden byttet sykehus og håper at ting kan gå bedre mhp behandling av smertene når jeg begynner med blanke ark et annet sted.

Det jeg lurer på er om det fra psykiaternes side er ønskelig at man skal vite minst mulig om hva som skal skje på forhånd. Blir det da lettere å lure opplysninger ut av pasienten?

S: Nei, tvert imot. Vi sender ut brev på forhånd med stikkord og ber pasienten forberede seg best mulig.

Er det slik at når man kommer til en psykiater er man moralsk forpliktet til å godta alt?

S: Nei, selvsagt ikke. Psykitaren er en del av helsevesenet, og felles for oss skal være at vi er der _for_ pasienten.

Jeg tror du kom til feil psykiater med gammeldags og foreldet sykdoms (og pasient-)forståelse.

[Gjest Føler meg lurt?]

Det jeg lurer på er om det fra psykiaternes side er ønskelig at man skal vite minst mulig om hva som skal skje på forhånd. Blir det da lettere å lure opplysninger ut av pasienten?

S: Nei, tvert imot. Vi sender ut brev på forhånd med stikkord og ber pasienten forberede seg best mulig.

Er det slik at når man kommer til en psykiater er man moralsk forpliktet til å godta alt?

S: Nei, selvsagt ikke. Psykitaren er en del av helsevesenet, og felles for oss skal være at vi er der _for_ pasienten.

Jeg tror du kom til feil psykiater med gammeldags og foreldet sykdoms (og pasient-)forståelse.

Litt mer betryggende å høre.

Fyren var for øvrig ung...

Er det mulig å få veiledning i å takle smerter bedre, uten å måtte gjennomgå en full psykiatrisk utredning? Føler at det blir som å måtte kle av seg på hele kroppen for å få undersøkt underarmen.

mvh