Sosial angst - og de som ikke vet

[Ambrosia]

Det har først i voksen alder gått opp for meg hva jeg sliter med i hverdagen: en form for sosial angst.

Mitt spørsmål er: Hvordan bør jeg forholde meg overfor omgivelsene, de som ikke vet og bare ser en "sær" oppførsel fra meg til tider?

I yngre dager trodde jeg bare det var naturlig generthet og "hvem er jeg"-perioden som mange må gjennom.

Men nå ser jeg at det er mer enn som så. Jeg takler rett og slett ikke enkelte sosiale sammenhenger. Spesielt større selskaper fulle av folk jeg kjenner - eller å møte kjente i kassakøen på Rimi, for den saks skyld.

Jeg blir sett på som en ressurssterk kvinne som reiser mye, har såkalt "sunne" fritidsinteresser og bra jobb. Har få, men gode venner.Så hva er jeg redd for egentlig? I don't get it...

Det er ulogisk for meg, men samtidig så ser jeg at denne redselen for "noe" er så sterk i meg at jeg er nødt til å forholde meg til det på et vis.

Et resultat er at jeg bevisst unngår de situasjonene som fører mest ubehag med seg. Normalt så presser jeg meg selv til å bryte grenser, men disse "worst cases" klarer jeg bare ikke. Spesielt familiesamlinger og selskaper går det ut over.

Dette er fryktelig vanskelig overfor omgivelsene. Venner og kolleger forstår ikke hvorfor jeg unngår det som for dem er gøy - og jeg står der uten å ha en gyldig unnskylding. For man kan jo ikke være syk eller bortreist bestandig heller?

Hva gjør jeg? Har liten lyst til å gå til legen, for da er dette plutselig et virkelig problem for meg (prøver jo å fortrenge det). Dessuten har jeg liten lyst til å bruke medikamenter.

Uff. Er det så enkelt å bare hoppe i det?

[Gjest ikke undertegnet]

Alle mennesker har ting de er redd for, såkalte fobier.

Mange har sosial fobi (eller kall det angst) av liten eller mer alvorlig grad. Andre tør ikke kjøre i tunneller eller i heis. Noen tør ikke fly. Andre ikke bade i sjøen. Noen må bestandig sitte ytterst på raden på kino, ellers må de gå ut av salen. osv osv osv

Saken er bare om det som har blitt din plage, plager deg så mye at du ønsker å gjøre noe med det, dvs prøve å bli kvitt 'sperren'.

Kan du leve med det, så fortell dine venner om 'plagen'. Bare at det er offentlig, kan gjøre det lettere å leve med.

Ødelegger angsten/fobien _for_ mye av din livskvalitet, har du valget om å gå til psykolog feks.

Valget er ditt....

[frosken]

For meg virker det opplagt at det er fornuftig å drøfte dette med legen din...