En utblåsning (angst)

[Gjest Windsong]

NÅ ER jeg LEI!

Kroppen er i høyspøenn, og jeg bekymrer meg for alt det er mulig å bekymre seg for: Økonomi, framtida, familie, venner, sykdom, døden, krig i Irak, dommedag, å komme borti problemer med skolen, innbrudd, voldtekt, skulle fikse å bli selvstendig. Hver muskel dirrer, jeg skjelver, har press/smerter i brystet, får ikke nok luft. Så skal jeg være så forbannet standhaftig, ikke vise for folk at jeg føler meg som "crap." Er redd for å bekymre folk hvis jeg forteller hvordan jeg har det. Begynner også å bli mer redd for at det er noe fysisk galt med meg, selv om legen har forsikret meg om at det ikke er det (blodprøver, hjertesjekk osv.). Føler jeg mister forstanden. Problemer med å konsentrere meg.

Cipramilen, som jeg begynte med for 4 uker siden, ser ut til hjelpe mot panikkangsten jeg sliter med. Men den generelle angsten føler jeg bare blir værre. Enkelte dager har jeg vært nødt til å gå hjem fra skolen fordi jeg har vært helt ute av meg, ute av stand til å få med meg noe som helst og følt meg regelrett syk. Skjønner lite av det, for jeg trives på skolen. Fagene interesserer meg, og det er godt miljø i klassen.

Jeg har heldigvis fått time hos psykiater den 22 denne måneden. Tror det trengs, men selvsagt er ikke det heller uten bekymringer. Er sååå redd for ikke å bli tatt alvorlig, og for å bli avvist med at "vi har ikke kapasitet for øyeblikket."

Savner sårt en hånd å holde i. De vennene jeg føler jeg kan bry med problemene mine, bor på helt andre kanter av landet. Og å snakke på telefonen blir ikke det samme. Ringe krisetelefoner tør jeg ikke, for jeg har fobi mot å snakke med fremmede i telefonen. Det er et problem for meg i dagliglivet også. Her om dagen BETALTE jeg en regning på 200 kr, som jeg egentlig ikke skulle betalt, fordi jeg måtte ringe om jeg ville ordne opp i det.

Faen (unnskyld uttrykket), jeg er oppgitt over meg selv nå!!!

Takk til den som måtte ta seg tid til å lese dette.

[naiv]

Hei Windsong.

Jeg har lest noen av dine innlegg, og har merket meg at du er så flink til å uttrykke skiftelig.

Du skriver at du er engstelig for at psykiater ikke vil ta deg alvorlig, eller at du ikke får andledning til å komme frem med dine problemer.

Mitt råd til deg er å printe ut dette innlegget og la psykiater lese dette. Da forstår han hvilke problemer du sliter med, og du slipper å bli forbanna over at du ikke fikk fortalt psykiater hvordan du egentlig har det.

Jeg tror ikke dette er så uvanlig. I alle fall har jeg sett at Dols egen psykiater, Nils Håvard Dahl, fullt ut støttet denne fremgangsmåten.

Lykke til!

[Gjest Windsong]

Hei Windsong.

Jeg har lest noen av dine innlegg, og har merket meg at du er så flink til å uttrykke skiftelig.

Du skriver at du er engstelig for at psykiater ikke vil ta deg alvorlig, eller at du ikke får andledning til å komme frem med dine problemer.

Mitt råd til deg er å printe ut dette innlegget og la psykiater lese dette. Da forstår han hvilke problemer du sliter med, og du slipper å bli forbanna over at du ikke fikk fortalt psykiater hvordan du egentlig har det.

Jeg tror ikke dette er så uvanlig. I alle fall har jeg sett at Dols egen psykiater, Nils Håvard Dahl, fullt ut støttet denne fremgangsmåten.

Lykke til!

Takker for tipset

Skal gjøre det, kanskje supplere med noe fra dagboka mi.

Har gitt samme tips til andre selv. Typisk meg... Kommer glatt med gode råd til andre, men meg selv er jeg ikke flink til å ta vare på.

Også oppmuntrende å få positiv respons på det jeg skriver. Tenker lett (alt for mye) på hva folk tror om det jeg skriver, hva folk tror om meg også videre.

[frosken]

Hei windsong!

Når jeg leser ting du har skrevet så tenker jeg ofte at du grunnleggende sett er svært ambivalent... På den ene siden er du flink, ordentlig, pliktoppfyllende osv - men på den andre siden ser det også ut som om du har lyst til å gå til "totalstreik". Jeg har inntrykk av at du gang på gang presser deg så mye at du blir nødt til å stoppe opp - og at diverse fysiske symptomer forverres fordi du ikke finner en god balanse mellom stress og hvile...

Synes jeg kjenner igjen problematikken fra en del unge funksjonshemmede jeg har kjent. En del av det å bli voksen har for dem innebåret å lære å sette fornuftige grenser for seg selv - og å slutte å være avhengige av "flinkheten" sin for å føle seg ok.

[Gjest Windsong]

Hei windsong!

Når jeg leser ting du har skrevet så tenker jeg ofte at du grunnleggende sett er svært ambivalent... På den ene siden er du flink, ordentlig, pliktoppfyllende osv - men på den andre siden ser det også ut som om du har lyst til å gå til "totalstreik". Jeg har inntrykk av at du gang på gang presser deg så mye at du blir nødt til å stoppe opp - og at diverse fysiske symptomer forverres fordi du ikke finner en god balanse mellom stress og hvile...

Synes jeg kjenner igjen problematikken fra en del unge funksjonshemmede jeg har kjent. En del av det å bli voksen har for dem innebåret å lære å sette fornuftige grenser for seg selv - og å slutte å være avhengige av "flinkheten" sin for å føle seg ok.

Meg selv har jeg aldir vært spesielt pliktoppfyllende overfor. Leiligheten min er bomba, og jeg har ikke åpnet en skolebok på aldri så lenge. Faktisk har jeg satt grenser for meg selv, hoppet av ambisjonene om å bli akademiker, og begynte på hjelpepleien i stedet. Kan mye av stoffet fra før; det er derfor jeg gjorde det så bra før jul, ikke fordi jeg har vært så pliktoppfyllende. Vet at jeg har hjerne til mer enn hjelpepleien, men jeg takler dårlig press. Får helt hetta når jeg får utfordringer. Overfor andre derimot, er jeg svært pliktoppfyllende. Gidder jeg å lage en skikkelig middag, er det fordi jeg skal ha besøk, ikke fordi jeg ville gjort det for meg selv.

Har slitt mer og mindre med generell angst siden april-mai i fjor etter og ha vært ok et års tid, men det hele er blitt værre etter at jeg begynte å få tilbakevendende panikkanfall i september. Det blir vel lett til at jeg fokuserer for mye på det, og at jeg derfor er overbevisst på meg selv.

[frosken]

Meg selv har jeg aldir vært spesielt pliktoppfyllende overfor. Leiligheten min er bomba, og jeg har ikke åpnet en skolebok på aldri så lenge. Faktisk har jeg satt grenser for meg selv, hoppet av ambisjonene om å bli akademiker, og begynte på hjelpepleien i stedet. Kan mye av stoffet fra før; det er derfor jeg gjorde det så bra før jul, ikke fordi jeg har vært så pliktoppfyllende. Vet at jeg har hjerne til mer enn hjelpepleien, men jeg takler dårlig press. Får helt hetta når jeg får utfordringer. Overfor andre derimot, er jeg svært pliktoppfyllende. Gidder jeg å lage en skikkelig middag, er det fordi jeg skal ha besøk, ikke fordi jeg ville gjort det for meg selv.

Har slitt mer og mindre med generell angst siden april-mai i fjor etter og ha vært ok et års tid, men det hele er blitt værre etter at jeg begynte å få tilbakevendende panikkanfall i september. Det blir vel lett til at jeg fokuserer for mye på det, og at jeg derfor er overbevisst på meg selv.

Har du kontinuerlig kontakt med en terapeut, eller skal du begynne på nytt nå?

[Gjest Windsong]

Har du kontinuerlig kontakt med en terapeut, eller skal du begynne på nytt nå?

Jeg skal begynne på nytt nå, denne gangen hos en mannlig. Synes av en eller annen grunn det er lettere å kommunisere med menn.