Sykdomsangst

[morinor]

Har siden jeg var liten vært redd for at jeg har feilet div. sykdommer. Særlig kreft. I perioder er jeg overbevist om at jeg har en alvorlig sykdom. Får jeg vondt et sted tenker jeg kreft først, siden at det kan være noe ufarlig.

Dette er svært slitsomt, og går ut over livskvaliteten i perioder. Har vært hos psykolog - som mente det var var å la "angsten brenne ut" ved å ikke gi næring til den. Har gått til psykiater over ett års tid - der fikk jeg hjelp til å tenke rasjonelt, prøve alternative tankemuligheter etc. Det hjalp vel litt, men dessverre er jeg fortsatt mye plaget.

Nå for tiden har jeg magesmerter, hodepine, kjenner meg rar i hodet, er av og til svimmel og litt kvalm og jeg kjenner en rar følelse i øynene. Tenker nå det verste. Blir veldig deprimert av dette.

Lurer på hvorfor jeg har blitt slik. Visstnok skal min far ha vært slik i yngre dager - kanskje er det arvelig:-) Ellers var jeg mye på sykehus som liten pga problemer i urinveiene. Jeg tror vel kanskje helst det er det som har ført til angsten.

Lurer på om det er flere som meg der ute i verden. Det hadde vært fint å prate med noen som hadde det som jeg. Mine nærmeste har gitt meg opp og tar aldri en frykt alvorlig lenger (naturlig nok). Det skumle er at jeg heller ikke greier å skille det farlige fra det ufarlige. Fordi jeg alltid tenker det verste og prøver å slutte med det, kan jeg jo overse noe som virkelig burde vært tatt alvorlig. Huff, ser ingen vei ut av dette nå, nå vil jeg bare grine.....

[Gjest hopykondrias]

Hvis det kan være noen trøst: jeg har det akkurat likedan. Jeg krisemaksimerer for den minste lille kvise. Av og til kan jeg ikke slå meg til ro med det legen sier og bruker masse penger på private leger eller maser meg til spesialisthenvisning. Har også gått i terapi uten at det hjalp så mye, men har hørt om en "hypokonderklinikk" i Bergen som visstnok skal ha gode resultater.

[Gjest angst-jenta]

Hei. Jeg har vært gjennom de fleste alvorlige sykdommer, fra aids til kreft, hjernesvulst, hjerteinfarkt, blodpropp...... You name it.

En liten rykning i en muskel eller en blåflekk som jeg ikke vet at jeg har fått er nok... Da utløses angstanfall som kan vare i timesvis.

Går til psykolog for tiden, der jeg liksom skal lære meg å tenke annerledes. Men syns det er svært vanskelig da jeg ikke styrer disse tankene selv... De bare kommer - og overtar all sunn fornuft jeg måtte eie.

Har også hørt om hypokonderklinikken i Bergen, og har vurdert å be om en henvisning dit. Jeg får se hvordan det går med psyken.