Ekspertsvar Rådløs mor

[mirel1365380449]

Jeg skriver på vegne av min sønn som er 16 år.

Han har et meget dårlig selvbilde og jeg tror han lider av en form for sosial angst/fobi.

Han skulle egentlig ha begynt på videregående skole i høst men valgte selv å ikke møte opp første dagen fordi han gruet seg så fært og mistet derfor plassen.

Tidligere har han hatt en del negative opplevelser fra ungdomsskolen.Han ble utsatt for utfrysning fra flere av klassekameratene og var mye alene i friminuttene. Resultatet av dette er at han nå murer seg inne på rommet sitt med låst dør.

Han liker ikke å treffe andre mennesker og kommer ikke ut av rommet sitt hvis vi får besøk.

Jeg tror han også er flau for å svare hvis de spør hva han driver med.

Han hadde tidligere en god kamerat, men jeg tror kameraten har gitt opp å prøve å få han med på ting.

Han lider også av store søvnproblemer og har alltid vært vanskelig å få i seng om kvelden og opp om morgenen (veldig sur og grinete). I det siste har han snudd døgnet flere ganger Kan dette skyldes forsinket søvnfasesyndrom?

Hvordan skal jeg klare å hjelpe min sønn?

Det blir mye kjefting og mas både fra han og meg. Han tåler ikke at jeg bryr meg.

Jeg mener han skulle vært hos en lege eller psykolog, men dette nekter han, så jeg kan jo ikke bære han med meg heller. Kan jeg legge fram problemene for en lege på vegne av ham, og få utskrevet medisiner mot sosial fobi da jeg ikke vet noen annen måte å hjelpe ham på.

Jeg håper noen kan hjelpe meg med svar da dette går utover hele familien.

[Gjest en annen mamma]

Sønnen min var også slik og det viste seg at han var blitt seksuelt misbrukt gjennom flere år. Dette fortalte han selv noen år senere. Det løsnet for ham da det var blitt sagt selv om han fremdeles ikke har vært hos psykolog. Men nå har han kamerater, har fritidsinteresser og går ut. Jeg sier ikke at det samme har skjedd med din sønn. Det kan like gjerne være noe annet galt. Prøv å snakk med ham og få han til å åpne seg.

[Gjest beenthere]

hei

jeg kjenner meg litt igjen i hvordan sønnen din har det kanskje. Når jeg var 16 var jeg veldig alene og hadde ikke særlig mange venner på skolen. Jeg følte meg utstøtt. Dette medførte til at jeg var svært mye hjemme og aldri på klassefester etc. Det som gjorde det verre var at jeg hadde en mor som hele tiden var bekymret og skulle ha meg med til psykolog etc - at jeg stadig fikk spørsmål om hvorfor jeg ikke deltok på ting og hvorfor det aldri var noen venner på besøk etc. Dette førte til at jeg følte meg ikke engang godtatt av mine egne foreldre og jeg følte at de så ned på meg fordi jeg ikke var så flink med det sosiale. Det er greit å selvsagt oppmuntre til at barnet skal delta i det sosialet. men det er mye viktigere å være foreldre som støtter , gir oppbakking , og betingelsesløs kjærlighet.

Dessuten er det svært lite foreldre kan gjøre med akkurat det. Og om du tror det er en magisk pille som hjelper mot sosial angst tror jeg du tar mektig feil. For det første kreves det at man innser at man har et problem. Og for det andre kreves det at man er klar for å jobbe med det. At en ikke bare tar på seg offerrollen. Det å mestre sosiale ting har tatt svært lang tid for meg og har vært en lang kamp. Det kreves kontinuerlig jobbing. Du må omprogrammere din egen hjerne. Noe som tar tid og må gjøres gang på gang på gang helt til endringene blir varige og de negative tankemønsterne borte..

dette var nå bare noen tanker..

jeg er ikke noen ekspert i det hele tatt...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette skal du ta alvorlig. Dette kan være alt fra alvorlig sosial fobi til depresjon eller begynnende schizofreni.

Snakk med fastlegen til sønnen din. Forklar symptomene og be legen komme hjem til han i et sykebesøk for å vurdere han.

Om sønnen din forsatt ikke vil motta behandling, må du og fastlegen ta dette opp med ungdomspsykiatrisk avdeling for å få til en ordning. I siste instens kan det bli aktuelt med en tvangsinnleggelse for utredning.

En ting er i hvert fall sikkert: Det er utrolig liten sjanse for at det går over av seg selv.

[mirel1365380449]

Dette skal du ta alvorlig. Dette kan være alt fra alvorlig sosial fobi til depresjon eller begynnende schizofreni.

Snakk med fastlegen til sønnen din. Forklar symptomene og be legen komme hjem til han i et sykebesøk for å vurdere han.

Om sønnen din forsatt ikke vil motta behandling, må du og fastlegen ta dette opp med ungdomspsykiatrisk avdeling for å få til en ordning. I siste instens kan det bli aktuelt med en tvangsinnleggelse for utredning.

En ting er i hvert fall sikkert: Det er utrolig liten sjanse for at det går over av seg selv.

Takk for svar, selv om jeg må si at jeg fikk litt bakoversveis når jeg leste det. Så for meg folk som kom hjem til oss for å hente ham med tvangstrøye og hele pakka. Har han ikke vært gæern før så ville han ihvertfall ha blitt det da. Jeg ville aldri ha gått til en lege og lagt fram problemene hvis jeg viste at det var det som hadde blitt resultatet, kun hvis jeg viste at han var en fare for seg selv eller andre. Min fortrolighet til ham ville være tapt for resten av livet.

Han sier selv at han har det bra nå som han ikke går på skolen. Tror mye av problemene hans ligger i at han har skolefobi, han hater å gå på skolen. Dette tror jeg kan komme av at han har vært litt sent ute i utviklingen i forhold til mange av de andre elevene. Kom sent i stemmeskiftet, og har komplekser fordi han er litt liten av vekst osv. Dette er problemer som for andre synes ganske små, men for han er de store. Han hater f.eks. å ha gym, så jeg kan tenke meg at noen kanskje kan ha ertet han i dusjen. Har selv sagt at han kunne ha gått på skolen hvis han slapp gymtimene.

Ellers så liker han å sitte på datamaskinen og spille spill på nettet, så jeg tror at dette oppveier noe av det sosiale. Tror han har en haug med nettvenner. Han har også en bror på snart 14 år som han elsker og slåss med.

Søvnproblemene hans tror jeg skyldes noe som heter forsinket søvnfasesyndrom, jeg har lest litt om dette på nettet og det stemmer på en prikk. Følte at endelig gikk det opp for meg hva jeg har slitt med i alle år.

Håper at det er noen andre litt mindre drastiske tiltak jeg kan hjelpe ham med f.eks lykkepillem. Problemet er at selv ikke vil innrømme at han har noe problem, og derfor ikke vil gå til lege.

[Gjest ikke undertegnet]

Takk for svar, selv om jeg må si at jeg fikk litt bakoversveis når jeg leste det. Så for meg folk som kom hjem til oss for å hente ham med tvangstrøye og hele pakka. Har han ikke vært gæern før så ville han ihvertfall ha blitt det da. Jeg ville aldri ha gått til en lege og lagt fram problemene hvis jeg viste at det var det som hadde blitt resultatet, kun hvis jeg viste at han var en fare for seg selv eller andre. Min fortrolighet til ham ville være tapt for resten av livet.

Han sier selv at han har det bra nå som han ikke går på skolen. Tror mye av problemene hans ligger i at han har skolefobi, han hater å gå på skolen. Dette tror jeg kan komme av at han har vært litt sent ute i utviklingen i forhold til mange av de andre elevene. Kom sent i stemmeskiftet, og har komplekser fordi han er litt liten av vekst osv. Dette er problemer som for andre synes ganske små, men for han er de store. Han hater f.eks. å ha gym, så jeg kan tenke meg at noen kanskje kan ha ertet han i dusjen. Har selv sagt at han kunne ha gått på skolen hvis han slapp gymtimene.

Ellers så liker han å sitte på datamaskinen og spille spill på nettet, så jeg tror at dette oppveier noe av det sosiale. Tror han har en haug med nettvenner. Han har også en bror på snart 14 år som han elsker og slåss med.

Søvnproblemene hans tror jeg skyldes noe som heter forsinket søvnfasesyndrom, jeg har lest litt om dette på nettet og det stemmer på en prikk. Følte at endelig gikk det opp for meg hva jeg har slitt med i alle år.

Håper at det er noen andre litt mindre drastiske tiltak jeg kan hjelpe ham med f.eks lykkepillem. Problemet er at selv ikke vil innrømme at han har noe problem, og derfor ikke vil gå til lege.

Vil bare si at jeg også reagerte med forundring på NHD's svar. Synes han tok hardt i der.

Har selv en sønn som er på grensa til sosial angst. Vurderinga er om du lager mer problemer enn gutten har ved å rote for mye opp i det. Det er en balansegang.

Leste et sted i en av trådene her om en ungdom som slet med slike problemer i pubertet og ungdom. Hadde kommet seg gjennom det uten psykolog. Denne personen sa at det verste fra den vonde tiden var morens engstelse og at hun maste og maste om hva ungdommen burde gjøre. Det fikk vedk. til å føle at heller ikek foreldrene godtok han/henne.

_Den_ traff meg ihvertfall. Tror nok sønnen min hadde hatt det bedre hvis jeg styrte uroen min bedre.

Ikke nok at en ikke klarer omgås jevnaldrende, men en får ikke støtte hjemme heller.

Min vurdering er derfor at så lenge han er i godt humør, det går bra på skolen og han er med på et dataparty av og til, så gjør jeg ikke noe. har også tenkt på psykolog. Men det ville jo være å psykeliggjøre han. Ville gjøre vondt verre hvis han bare rett og slett har en slik personlighet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vil bare si at jeg også reagerte med forundring på NHD's svar. Synes han tok hardt i der.

Har selv en sønn som er på grensa til sosial angst. Vurderinga er om du lager mer problemer enn gutten har ved å rote for mye opp i det. Det er en balansegang.

Leste et sted i en av trådene her om en ungdom som slet med slike problemer i pubertet og ungdom. Hadde kommet seg gjennom det uten psykolog. Denne personen sa at det verste fra den vonde tiden var morens engstelse og at hun maste og maste om hva ungdommen burde gjøre. Det fikk vedk. til å føle at heller ikek foreldrene godtok han/henne.

_Den_ traff meg ihvertfall. Tror nok sønnen min hadde hatt det bedre hvis jeg styrte uroen min bedre.

Ikke nok at en ikke klarer omgås jevnaldrende, men en får ikke støtte hjemme heller.

Min vurdering er derfor at så lenge han er i godt humør, det går bra på skolen og han er med på et dataparty av og til, så gjør jeg ikke noe. har også tenkt på psykolog. Men det ville jo være å psykeliggjøre han. Ville gjøre vondt verre hvis han bare rett og slett har en slik personlighet.

Det er en ekstrem forskjell på din sønn og den andre som beskrives:

Din sønn går på skolen. Det gjør ikke den andre.

[vivi79]

Dette er noe du burde ta på alvor. har selv er søster som er schizofren. skal ikke skremme deg og jeg sier ikke at det er det som er galt. men en ting er sikkert. HVIS det er noe galt er sjansene for å bli bra mye større jo tidligere man tar tak i det. er det depresjon pga. miljø så hjelper det ikke og bare gi piller. en psykolog må til.

men kan hende det bare er en fase og.