Hva lever jeg egentlig for?

[Drømmefangeren]

Jeg er en gutt på snart 22 år som har opplevd mye vondt under oppveksten. Alt fra vold til alkoholmisbruk i familien har under barndomen har preget meg sterkt. I de siste årene har jeg ikke klart å være sammen med venner av frykt for å føle meg uønsket eller annerledes. All tid jeg har utenom jobb bruker jeg alltid alene, og forsåvidt trives jeg i mitt eget selskap. Problemet er bare det at jeg føler meg ofte veldig trist og "bortkastet" som menneske. Noen ganger har jeg lyst til å oppsøke de vennene jeg ikke har sett på flere år, men det er liksom noe inne i meg som stopper meg. Jeg har inngått en slags "pakt" med meg selv om at jeg aldri skal komme i nærheten av fester og steder hvor alkohol kan forekomme. Vet ikke hvorfor dette har blitt så slik, men det er veldig viktig for meg at dette ikke skjer. Også firmaturer på jobben har jeg takket nei til fordi jeg vet denne situasjonen vil dukke opp. Hvorfor har jeg blitt slik?? Hva er galt med meg?

Ofte kan jeg ligge våken i sengen og rett og slett "bryte sammen" i gråt fordi jeg føler meg så utrolig verdiløs og bortkastet. Kan tenkes at jeg også er det, men finnes det noen måter å kvitte seg med disse smertene? Det er så utrolig vondt å føle det slik.

Har alltid trodd at jeg skulle klare meg selv på egenhånd, men da jeg begynner å få følelsene av at tankene rundt det å "forlate verden" føles som gode og befriende er jeg redd jeg kanskje ikke klarer byrden alene lenger. Hva skal jeg egentlig gjøre?? :'(

Har noen et råd?

[Gjest ikke undertegnet]

Hei kjære deg, har du lyst å sende meg en mail, kjenner meg veldig igjen på det du skriver om hær.... Kanskje vi kan være hverandre til hjelp?

(jente på 20)

min mailadr er: [email protected]

[Utafor]

Virket kjent.. jeg innså selv at jeg ikke klarte å håntere mitt eget liv helt for ett par år siden. Etter mye om og men ble det til at jeg tok kontakt med min fastlege. Det endte opp med timer hos en psykiatrer hvor jeg fikk stilt "diagonosen" sosial angst og depresjon. Går fortsatt i terapi en gang i uka ca.. det hjelper vel.. men går veldig tregt.. poenget er iallefall.. for meg var det vanskelig å svelge "nederlaget" med å søke hjelp.. det å ikke klare seg selv.. men innså tilslutt at det ikke var noen vei utenom. Håper du også kanskje innser at du trenger noen å snakke med om hva som plager deg.. Lykke til iallefall..

Mvh