Kjenner "alle", men er ensom

[soløye]

Jeg er en sånn person som bestandig har vært sånn som kjenner "alle". Det høres sikkert ut som om jeg er en bortskjemt drittunge nå, men jeg har alltid likevel følt meg så ensom. Jeg kjenner masse folk overalt, men likevel har jeg ingen gode venner som jeg kan ringe til hvis det skjer noe vondt. Jeg har liksom alltid vært "populær" og fått masse oppmerksomhet av alle, og det har ført til at jeg har gått fra samtalen med den ene til den andre i friminutter, på jobb etc.uten å ha noen "faste" å stå sammen med, fordi det alltid var så mange å prate med, liksom. Fløy på en måte fra den ene gjengen til den andre gjennom alle skoleårene og på høyere utdanning, samtidig som jeg følte meg så desperat ensom, for jeg visste ikke hvem jeg skulle prate med når jeg hadde det vondt, og hadde ingen bestevenninne slik jeg misunte mange andre som hadde.

Men det var liksom ingen som ville være bestevenninne med meg, selv om jeg har prøvd hardt, prøvd med flere forskjellige jenter og fått god kontakt i starten, men så har de trukket seg unna meg etter en kort stund, akkurat som om jeg gjør noe feil. Har prøvd å være hyggelig og åpen mot dem, men det er liksom noe ved meg som gjør at de trekker seg unna fra å være bare bestevenner, så de blir bare en av mange "venner".

Lurer på hva jeg gjør feil? Skulle gjerne visst det, for etter så mange år med å kjenne "alle", kjenner jeg meg ensom. Jeg har alltid noen invistasjoner til fester e.l., så det er ikke synd på meg, men jeg savner å ha noen gode venner framfor mange overflatidske, og jeg er lut lei av å gå på fester der jeg kjenner folk halvveis.

Vet noen hva jeg gjør feil???? Vil veldig gjerne forandre meg og situasjonen, og håper inderlig dere har noen gode råd.... Sukk...

[Gjest Tussi18]

Har ikke noe svar å gi deg egentlig. Ville bare si at jeg føler med deg :-|

Vet hvordan det er å ha det sånn. Har det sånn selv. Ja, det var nesten som om det skulle vært meg som skrev innlegget.

Uansett, jeg håper du og evnt. vennene dine finner ut av det.

Lykke til!

*klem*

[Gjest ikke undertegnet]

Et forslag (behøver ikke være det selvfølgelig):

Når dere er iferd med å etablere bestevenninne-forholdet, så tenk over om du blir for ivrig. Kjenner ei jente som er slik, hun suger folk til seg med hud og hår, alt blir så intenst. Mange blir skremt av det. Når en er over fjortis-alderen, så liker de fleste litt tid sammen med andre enn bestevenninnen også.

Jeg har selkv litt av samme problemet på den måten at jeg har lett for å få kontakt. Blir godt likt. Men å utvikle vennskapet videre går tregt.

I mitt tilfelle tror jeg det er at jeg eg entlig er litt redd for å forplikte meg. Og kanskje litt at jeg egentlig ikke tør tro på at vedkommende liker meg godt nok. Derfor skal jeg liksom ha gode 'bevis' før jeg tar initiativ. Er jo ekkelt å be en bekjent hjem, ei du tror er ei potensiell venninne, og sp skjønner du at dama ikke har lyst. Jeg er nok litt for feig.

Du får tenke gjennom det. Har du ikke foreldre, søsken eller familie du kan snakke med det om heller? De kjenner deg vel godt. Da kandu jo vurdere noen timer hos en psykolog. Mange som har god nytte av noen få timer for å rydde opp i slike problemstillinger.