Hmm

[Gjest Ikke nå i dag]

Livet. Hva er egentlig det?

Etter en tøff høst og også noen tøffe år før det, så får det en til å tenke. Tenke masse... Hvordan vi holder fast ved livet med nebb og klør når det ser ut til å skulle bli tatt bort fra oss, eller noen vi er glad i.

Man blir sentimantal og rørt, selv over den minste lille ting. Kanskje en sang på radioen, eller noe som banalt som en gammel film.

Tankene på om man har utnyttet livet slik man helst ville, og hva man skulle ha gjort. Fikk vi nok tid sammen, hva skulle vi gjort annerledes. Og hvor mye tid har vi igjen?...

Det er de små ting man tenker på når man sitter slik. Fisketurer, morgenstunder, månen, vår og sommer. Skiturer med appelsin og latter. Båtturene våre da du lærte oss å fiske. Å sløye fisken og hive restene til måsene, det var morro!

Vi danset også. Masse. Og vi spillte kort. Du lager verdens beste kjøttkaker og brød.

Når noe skal fikses er det til deg vi går. Og om vi trenger skyss noe sted.

Jeg vet ikke om jeg orker å miste deg. Du er umistelig for oss alle..!

Av og til tenker jeg på hvordan livet vil bli når du blir borte. Jeg ser for meg døden, begravelsen og tiden etterpå. At jeg aldri, aldri noensinne skal se deg igjen. Aldri....

Jeg gråter ofte for tiden. Ungene spør om mamma er lei seg, og det er jeg jo. Hvordan forklarer man et lite barn at bestefar er død? Bestefar som de er så glade i og som alltid har tid til å leke og kose. At han aldri skal komme tilbake...

Alt blir snudd på hodet når noen i familien blir alvorlig syk. Noe selvfølgelig til det bedre også. Man blir veldig oppmerksom på hva som faktisk er viktig i livet. Man er takknemlig for hver dag man har sammen.

Nå er håpet at vi skal få mest mulig tid sammen. At alt det vi er så redde for er langt borte.

Døden er så endelig.

Men håpet er der uansett, og håpet må man ta vare på!

Glad i deg pappa'n min!