Deppa eller bare tynget av nederlag?

[thomas_70]

Jeg har hatt et rimelig bra liv, men har i løpet av det siste halvannet årene møtt veggen. Jeg mistet en attraktiv og god jobb på grunn av nedskjæringer siden markedet kollapset - forhold som jeg ikke hadde kontroll over.

Jeg var tidlig i gang med å søke nye jobber og koblet meg som freelancer til et selskap. Jeg har vært svært nære på å lykkes mange ganger, enten med å få meg ny jobb eller skaffe langvarige oppdrag, men det ender alltid til slutt med et nei. Det å hele tiden få nei har medført at jeg har blitt mer og mer skeptisk til egne evner og muligheter fremover - selv om jeg proklamerer til meg selv at det er markedet som er problemet - ikke deg.

Dette har også fått konsekvenser på andre livsområder - jeg har vært singel i snart et år og har problemer med å få ordentlig kontakt med det motsatte kjønn selv om jeg vet jeg i utgangspunktet er attraktiv, intelligent og hyggelig. Jeg føler at jeg ikke er interessant som partner og er skuddredd når det gjelder nederlag...

Mine nærmeste venner er blitt mer opptatt på andre områder (tilleggsstudier i utlandet, familieforøkelser etc) og jeg ser ikke så mye til dem som jeg gjorde tidligere, vi sklir fra hverandre - slik at jeg føler meg i et vakum som jeg ikke kommer ut av.

Det hjelper ikke at begge mine foreldre har pådratt seg alvorlige sykdommer og jeg har måttet relatere meg til deres dødelighet og at de ikke kommer til å være her for evig.

Motgangen blir vanskeligere og vanskeligere å takle, nederlagene blir tyngre og det er vanskeligere å bite tennene sammen og forsøke en gang til. Jeg føler at min selvtillit skrumper for hver dag som går og at veien tilbake til "solskinnet" blir lengre og lengre. Jeg føler meg mer og mer ensom og betydningsløs. Jeg er redd for å kollapse totalt og gi opp den siste rest av håp om bedring.

Så er jeg på vei over stupet og inn i en massiv depresjon, eller kun sutrete over at livet går meg i mot så jeg må riste av meg de negative tankene og komme meg videre? Det siste aner jeg faktisk ikke hvordan jeg skal få til...

[Gjest ikke undertegnet]

Høres ut som du er i en vanskelig periode i livet. Tro meg mange har blitt alvorlig deprimert av mindre...

Du har en helt naturlig reaksjon på det som skjer rundt deg. Å takle så mange personlige og nære ting på en gang kan dra teppet under føttene på enhver av oss. Det er garantert mange her inne som forstår hvor du kommer fra.

Man må ta slike tegn på depresjon alvorlig, og det virker som du har oppfattet signalene. Hvem kan du vende deg til? Gode venner eller søsken? Hva med legen din?

Det er viktig å snakke med andre om problemene du sliter med. Deler man de med andre vil byrden bli mindre og man ser lettere løsninger eller lysere tider.

Prøv å fokuser på alt det positive som er i livet ditt, gjør ting som gleder deg og hold deg fast! Det kommer bedre tider!

Føler med deg.