21 år og lei av livet

[trøtt sjel]

eg er så tafatt og lei av livet no for tida , somme gong har eg berrelyst å kutte ut alt. Tankane surrar , og er forvirra ,men eg føler eg ikkje har nokon å snakke med.Vil helst ikkje bry andre med det eg tenkjer på, kjennes ut som eg blir gal, det er så mykje oppgaver som skal gjerast og eg veit ikkje om eg klarer dei, noko som igjen gjer at eg blir stressa og nedfor ,klarer tilslutt ikkje gjere noko av det eg skal gjere..... Eg syns det er så tungt alt ihop.Eg vil berre vekk frå alt.... Fins det noko håp egentlig..

[tnr]

Det er nesten skummelt å lese. Er også 21, og har det på nøyaktig samme måten. Bare det å skulle vaske klær er en nærmest uoverkommelig oppgave, og ting som før betydde mye for meg betyr ingenting lenger. Jeg føler ikke at jeg duger til noen ting, og tankene er så sorte at det skremmer selv meg sjøl. Foreldrene mine vet ingenting. Jeg vil ikke si noe til dem, de har nok å slite med som det er, og det er ikke akkurat verken lett eller morsomt å spille ovenfor dem.

Jeg tenkte på å sette opp ei liste over hvilke ting jeg duger til, og hvilke ting jeg kan få til med litt arbeid, men jeg forkasta det hele. Jeg turte ikke. Var redd for at den lista skulle bli stående blank, eller i beste fall med et par-tre trivielle ting på.

Nå høres jeg jo ikke videre oppløftende ut. Men poenget mitt er likevel at det faktisk ER håp. Det jeg tror du må prøve å få til (som jeg prøver på) er:

- få en bedre døgnrytme (om døgnrytmen din ikke er som den skal være). Søvn som hovedregel fra 11-12 om kvelden til 7-8 om morran om det lar seg gjøre.

- bedre kostholdet (om det er dårlig. Som i mitt tilfelle: mye fett, mye sukker, mye fastfood generelt [man er da tross alt student]). Dette kan gi deg mer "piff".

- reduser mengden med gjøremål. Om det er mange ting som virker "påtrengende", så kan du gjøre noe for å få en del av dem litt på avstand. Forsøk å få orden og rutiner på ting. Bare det å ha det ryddig rundt seg (inne, hjemme) hjelper.

- kom deg over "kneika". Jeg har erfart at det er mange ting jeg kvier meg for å gjøre, og da blir jeg bare sittende der og tenke på at jeg burde ha gjort det. De få gangene jeg faktisk får gjort noe, oppdager jeg fort at jøss - det var jo "bare" å gjøre.

Det er sikkert mange flere punkt som kunne legges til den lista. Men det viktigste er at du tør å tro på deg sjøl, for det er bare du som kan gjøre noe med det (desverre:).

Og sist, men ikke uviktig: hvis du føler at du på ingen måte kan håndtere situasjonen lenger - søk hjelp! Gå til lege eller psyk. eller for den del en slektning eller venn som du tror kan hjelpe deg videre på veien. Jeg håper jeg kommer noen vei med mitt prosjekt, og ønsker deg lykke til med ditt.

[trøtt sjel]

Det er nesten skummelt å lese. Er også 21, og har det på nøyaktig samme måten. Bare det å skulle vaske klær er en nærmest uoverkommelig oppgave, og ting som før betydde mye for meg betyr ingenting lenger. Jeg føler ikke at jeg duger til noen ting, og tankene er så sorte at det skremmer selv meg sjøl. Foreldrene mine vet ingenting. Jeg vil ikke si noe til dem, de har nok å slite med som det er, og det er ikke akkurat verken lett eller morsomt å spille ovenfor dem.

Jeg tenkte på å sette opp ei liste over hvilke ting jeg duger til, og hvilke ting jeg kan få til med litt arbeid, men jeg forkasta det hele. Jeg turte ikke. Var redd for at den lista skulle bli stående blank, eller i beste fall med et par-tre trivielle ting på.

Nå høres jeg jo ikke videre oppløftende ut. Men poenget mitt er likevel at det faktisk ER håp. Det jeg tror du må prøve å få til (som jeg prøver på) er:

- få en bedre døgnrytme (om døgnrytmen din ikke er som den skal være). Søvn som hovedregel fra 11-12 om kvelden til 7-8 om morran om det lar seg gjøre.

- bedre kostholdet (om det er dårlig. Som i mitt tilfelle: mye fett, mye sukker, mye fastfood generelt [man er da tross alt student]). Dette kan gi deg mer "piff".

- reduser mengden med gjøremål. Om det er mange ting som virker "påtrengende", så kan du gjøre noe for å få en del av dem litt på avstand. Forsøk å få orden og rutiner på ting. Bare det å ha det ryddig rundt seg (inne, hjemme) hjelper.

- kom deg over "kneika". Jeg har erfart at det er mange ting jeg kvier meg for å gjøre, og da blir jeg bare sittende der og tenke på at jeg burde ha gjort det. De få gangene jeg faktisk får gjort noe, oppdager jeg fort at jøss - det var jo "bare" å gjøre.

Det er sikkert mange flere punkt som kunne legges til den lista. Men det viktigste er at du tør å tro på deg sjøl, for det er bare du som kan gjøre noe med det (desverre:).

Og sist, men ikke uviktig: hvis du føler at du på ingen måte kan håndtere situasjonen lenger - søk hjelp! Gå til lege eller psyk. eller for den del en slektning eller venn som du tror kan hjelpe deg videre på veien. Jeg håper jeg kommer noen vei med mitt prosjekt, og ønsker deg lykke til med ditt.

Takk for at du gje meg råd ,og at du har det på samme måten ,for somme gong føles det som om det berre er eg som har det slik og da bli det ihvertfall svart...Skal prøve å følge nokre av råda og sjå korleis det går...

[Gjest peeL]

Takk for at du gje meg råd ,og at du har det på samme måten ,for somme gong føles det som om det berre er eg som har det slik og da bli det ihvertfall svart...Skal prøve å følge nokre av råda og sjå korleis det går...

Er 2 år yngre enn deg jeg da, men jeg tror jeg vet hvordan det er. Nå blit det for deg å tro på meg når jeg sier: Det kommer bedre dager... Det gjør faktisk det. Har hatt det svart leeenge, men det lysner litt på=) Det kommer det til å gjøre for deg og, bare vent å se...=)

Synes selv at det står meget smarte ting i det innlegget jeg skrev for litt siden som heter "tenk på dette. Det funker for meg.

*nattaklem fra en trøtt peeL*