Hva gjør jeg nå?

[hobbypsykologen1365380440]

Jeg har slitt med angst og depresjoner i flere år.Jeg har vært hos diverse psykologer og psykiatere, men det har vært dårlig med hjelp å få. Det er sikkert min feil det også. Sist gang jeg var i kontakt med psykiater, ble jeg kasta ut med beskjed om å ikke komme tilbake. Jeg sliter med søvnproblemer og jeg sitter bare her og ser på at livet mitt går mer og mer rake veien til helvete og jeg makter ikke å gjøre noe med det. Jeg skal liksom være student, har ikke vært på en eneste forelesning på et halvt år.... Jeg sitter bare her og løser alle andres problemer og er sååååå snill og god, mens studielånet bare vokser og vokser. I morgen begynner et nytt semester og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å komme meg på skolen. Tanken på at jeg skal stå opp hver morgen og gå bort til skolen hver dag i 4 mnd sliter meg helt ut. Jeg har etterhvert lært at mitt problem er mitt problem. Det er ingen som er interessert i å hjelpe uansett hvor mye jeg betaler. Jeg er vel ikke interessant nok. Alt har bare blitt så vanskelig... og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil så gjerne leve, jeg vil så gjerne gå på skolen, vise hva jeg er god for. Men jeg ser ingen hensikt lenger. Jeg ser bare et slit, et ork og masse vondt. Hvorfor er det ingen som bryr seg? Hvorfor er det ingen som tar tak i meg og legger meg inn? Er jeg ikke verd bryet?

[Gjest fgg]

Da spør jeg først og fremst: HVORFOR - ikke i flg dine meninger men i flg psykiaterens uttalte meninger - ble du hevet ut med beskjed om å ikke komme tilbake?

[hobbypsykologen1365380440]

Da spør jeg først og fremst: HVORFOR - ikke i flg dine meninger men i flg psykiaterens uttalte meninger - ble du hevet ut med beskjed om å ikke komme tilbake?

Jeg gikk dit med et enkelt problem, Jeg var først hos fastlegen min for å få hjelp, men hun følte at hun ikke hadde kompetanse til å hjelpe meg så hun sendte meg videre til psyk. Problemet var veldig enkelt mener jeg. Jeg går på seroxat, og de ødelegger søvnen min. Jeg ville derfor ha hjelp, enten til å bytte medisiner eller å få tilleggs medisiner slik at jeg kan få lov til å sove. Trenger ikke være mye søvn, bare jeg kan få lov til å sove, og føle meg noenlunde ok dagen etterpå. Denne "hyggelige" psykiateren mente at jeg heller burde kutte ut studiene fordi jeg jo ikke ville klare å ta eksamen, dermed ville jeg ikke få meg noen jobb, og heller ikke klare å betale tilbake studielånet mitt. Han var ikke interessert i å gi meg noen som helst medisinsk hjelp, for det var mitt valg at jeg gikk på seroxat. Jeg kunne jo bare slutte med dem. Jeg klarte omsider å grine meg til en resept på Tolvon. Hele 20 stk. Og fikk beskjed om å ikke komme tilbake dit, men å henvende meg til fastlegen min.

[frosken]

Det at "ingen tar tak i deg og legger deg inn" er vel fordi du har forutsetninger for i noe større grad å ta ansvar for deg selv enn det virker som om du gjør nå... Ingen av oss kan "legge oss ned" og regne med å bli reddet av omgivelsene.

Flere av de store lærestedene har gode tilbud til studenter mht. psykiatri. Foreslår at du gjør et nytt forsøk på å få noe kvalifisert hjelp - men tror nok at du må innse at du selv må ta mer ansvar for at du ikke en eneste dag klarer å surre deg på forelesning.