Jeg er slem...

[Gjest marissa]

Det sier ihvertfall mannen min. Vi har kommet helt på kollisjonskurs

Saken er at jeg har lidd av depresjon de siste par årene og spist medisin for dette. I tillegg har jeg og mannen min slitt i forholdet vårt. Han er ute i full jobb og jeg er hjemmeværende. Jeg har nylig blitt gravid (ufrivillig) og dette blir barn nr 5. Jeg har derfor måtte kutte medisinen og ergo er jeg blitt enda mere deppa. Det føles som om jeg har skylapper foran øynene. Jeg er enormt ensom og føler meg veldig isolert. Joda, døra er der men jeg kommer meg ikke ut av den. Mannen min sier at jeg har fått så kort lunte. JOda den er nok blitt kortere, men det betyr ikke at jeg er oppfarende fordet. Men jeg tåler mindre av både mann og barn iforhold til roting hjemme og deres manglende innsats for å hjelpe til. Og jeg kan gi uttrykk for min irritasjon.

Samtidig så sliter jeg med kvalme og tretthet og da blir likskom allting så tungt. Min selvtillitt er helt på bånn og jeg "tør" nesten ikke gå ut av huset. og ikke har jeg noen plass å dra heller... har ikke noe sosialt nettverk rundt meg.

Min fastlege har henvist meg til psykolog men det er jo ventetid...

Her om dagen så ble jeg sur for en for meg spydig kommentar som mannen min kom med, og da fortalte han meg at han synes at jeg er blitt slem.

ja ja... det er jo veldig oppløftende å høre fordi jeg prøver så godt jeg kan ifh til den situasjonen jeg er i...

Jeg tenker mye på døden, og at familien får det bedre uten meg...

det hjelper jo ikke å få høre at en er slem. For jeg tror ikke jeg er det...

eller kanskje jeg er det?

stakkars mannen min og barna mine som bor sammen med slemme meg

[neuni]

kjære vene.....du er ikkje slem!!

det er lett å føle seg slem dersom man stiller krav til omgivelsene - og særlig dersom krava ikkje blir møtt med forståelse.

eg veit ikkje korleis kommunikasjonen mellom deg og mannen din er. men la han få vite litt om åssen du har det. og da tenker eg ikkje primært på det fysiske og rot i huset og svangerskapsproblemer etc, men på det reint psykiske - det følelsesmessige. kva veit han om tankene dine når du har det som tyngst? prøv å huske åssen det er å ha det tungt på ein litt bedre dag, og fortell han litt om det da. (det er lettere å fortelle om sånt når man er litt meir oppegående, synes iallfall eg). det kan gjere det litt lettere for han å forstå kva som egentlig foregår inni deg, og hjelpe han til å hjelpe deg. dersom du synes ungene dine er store nok til å ta litt ansvar for enkelte ting, så la dei gjere det. sei du er sjuk og trenger litt hjelp. mange unger liker å være til hjelp for dei voksne, det får dei til å føle seg nyttige og verdifulle. vær ikkje redd for å be om det du trenger! eg lurer forresten jaggu på om det ikkje er litt sånn med menn også - at dei liker å bli bedt om hjelp, fordi det får dei til å føle seg nyttige...problemet er jo at det å be om hjelp får -oss- til å føle oss svake, men det er ein ting som vi sjølv må lære oss å mestre.

du er i ein situasjon der du trenger hjelp og støtte. aksepter det, og venn deg til å be om det du trenger. lær deg til at det ikkje gjer deg svak, men sterk - det å få hjelp gir deg styrke til å mestre situasjonen din. om du ikkje føler deg så svak når du ber om noko, vil du kanskje ikkje føle deg så slem, heller?

lykke til!

[Gjest godt ment]

kjære vene.....du er ikkje slem!!

det er lett å føle seg slem dersom man stiller krav til omgivelsene - og særlig dersom krava ikkje blir møtt med forståelse.

eg veit ikkje korleis kommunikasjonen mellom deg og mannen din er. men la han få vite litt om åssen du har det. og da tenker eg ikkje primært på det fysiske og rot i huset og svangerskapsproblemer etc, men på det reint psykiske - det følelsesmessige. kva veit han om tankene dine når du har det som tyngst? prøv å huske åssen det er å ha det tungt på ein litt bedre dag, og fortell han litt om det da. (det er lettere å fortelle om sånt når man er litt meir oppegående, synes iallfall eg). det kan gjere det litt lettere for han å forstå kva som egentlig foregår inni deg, og hjelpe han til å hjelpe deg. dersom du synes ungene dine er store nok til å ta litt ansvar for enkelte ting, så la dei gjere det. sei du er sjuk og trenger litt hjelp. mange unger liker å være til hjelp for dei voksne, det får dei til å føle seg nyttige og verdifulle. vær ikkje redd for å be om det du trenger! eg lurer forresten jaggu på om det ikkje er litt sånn med menn også - at dei liker å bli bedt om hjelp, fordi det får dei til å føle seg nyttige...problemet er jo at det å be om hjelp får -oss- til å føle oss svake, men det er ein ting som vi sjølv må lære oss å mestre.

du er i ein situasjon der du trenger hjelp og støtte. aksepter det, og venn deg til å be om det du trenger. lær deg til at det ikkje gjer deg svak, men sterk - det å få hjelp gir deg styrke til å mestre situasjonen din. om du ikkje føler deg så svak når du ber om noko, vil du kanskje ikkje føle deg så slem, heller?

lykke til!

Hvis du bruker store bokstaver etter punktum blir det lettere å lese det du skriver...

[Gjest ikke undertegnet]

Kan tenke meg at du er en person som i alle år har jobbet og slitt for andres ve og vel.

Når en slik person begynner å si ifra om skjevheter og kanskje attpåtil stille krav, så reagerer gjerne omgivelsene (les mann og barn) på den måten du forteller.

Du er kanskje for sliten til å ta opp kampen nå, men du må nok gjøre noe med det etterhvert. Sånt er slitsomt å få snudd og det tar tid. Da kan psykologen være til god hjelp.

Enn så lenge så snakk med jordmor eller den legen du har til svangerskapskontroll. Kanskje de kan ordne med noe hjelp i huset til deg.

Ta deg et svangerskapskurs (selv om du vel har erfaring nok!) siden det er lurt å bli kjent med mødre som har barn på samme alder. Disse vil du jo møte igjen i barnehage, på helsestasjonen, i skolen osv

. Det ville vært veldig fint for deg å få en venninne.