Jeg er så trøtt hele tiden

[Gjest baka]

Har vært sykemeldt i mange uker p.g.a. angst og depresjon. Fikk antidepressiva litt før jul, og går også i samtaleterapi hos psykolog. Skal bli omplassert og det jobbes med å finne en ny stilling til meg. Har blitt flinkere til å komme meg litt ut, og delta i sosiale sammenhenger. Jeg er bare så ubeskrivelig trøtt og sløv hele tiden. Jeg har slitt med søvnproblemer i noen år, ble skilt nylig etter mye problemer og vet at det er den grunnleggende årsaken i tillegg til turbulens på jobben. Har brukt forskjellige medisiner for søvnløshet. Nå sover jeg noen timer, for så å våkne opp grytidlig om morgenen. Da er jeg trøtt og uopplagt, og greier ingenting. Etter to-tre timer sovner jeg igjen, og sover da noen timer til. Det er midt på dagen da jeg kommer meg opp, for sent å gå ut føler jeg da ofte og dagene går.

Skal kjøre fra Oslo til Fredrikstad i morgen hvor jeg er invitert til en fest. Gruer meg allerede for å komme meg opp, ut å skrape bilen og kjøre nedover. Lurer på om jeg får sove når jeg ikke er hjemme, og hvordan det går å kjøre tilbake på søndag. Har vært mye irritabel og er redd for å støte fra meg de vennene jeg skal til, som har vært fantastiske denne tiden.

Engster meg en del for fremtiden, kommer jeg til å fungere i jobbsammenheng igjen f.eks. Kommer jeg til å få en jobb som passer osv.?

Jeg var et overskuddsmenneske før, og lengtes tilbake til den tiden nå. Greier å lese igjen, og har virkelig glede av det etter alle ukene hvor jeg bare satt og glodde ut i lufta. Har lyst å bruke tiden til å gå på utstillinger, gå tur, gå i svømmehallen osv., men greier det ikke.

[Gjest mno]

Søvnvansker og trøtthet kan selvsagt skyldes både depresjonen din, og evt. bivirkninger av medisiner du tar. Men trøttheten kan også skyldes helt andre ting, så som lav blodprosent, for lite vitaminer, feil kosthold, matintoleranse eller fysisk sykdom.

Dessverre er mange leger SVÆRT raske til å ikke undersøke skikkelig slike ting hvis man først er deprimert. Isteden legger legene lett all årsaksforklaring på det psykiske. Mange har gått årevis med feil diagnose når de egentlig feiler noe fysisk, - eller ihvertfall noe fysisk i tillegg (det trenger IKKE være noe farlig fysisk, altså, det kan være ting som nevnt ovenfor).

Hvis ikke legen din har tatt en hel rekke blodprøver på deg, bør han/hun gjøre det. Alternativt kan du bestille en time hos en ny og nøytral lege, som ikke kjenner din psykiske bakgrunn, for å be ham om en skikkelig fysisk undersøkelse

Som sagt, trøttheten KAN også skyldes "bare" det psykiske, men jeg syns det høres ut som det er kunne være andre ting du bør sjekke ut også.

[BettyBlue]

Angst og depresjon fører i seg selv med seg tretthet og søvnproblemer.

Her har du noen tips:

Får du nok vitaminer? Anbefaler f.eks Gerimax multivitamin m. ginseng. Har for øvrig hørt svært mye positivt om Noni Juice, som gir økt overskudd. Ta dette om morgenen, da det gjør deg våken.

Søvnrytmen din er som du selv skjønner ikke god. Forsøk å ligge i sengen selv om du sovner om morgenen. Les bok, hør på radioen eller løs kryssord på sengen.

Ikke legg deg midt på dagen, men hold ut til kl 22-23 om kvelden, slik at rytmen normaliseres.

Aktivitet er kjempeviktig for deg! Du mangler initiativ og krefter, men gå likevel mest mulig. F.eks tur i skogen! Tving deg til svømmehallen, og for all del - ta badstu og iskald dusj vekselvis (a'la tyrkisk bad). Det gjør underverker for kropp og sinn. Øker blodsrikulasjonen og styrker immunforsvaret, gjør deg gladere. Helt garantert.

Sunt & variert kosthold er også viktig, og unn deg noe godt innimellom.

Kjøp litt nye klær, nytt lekkert undertøy.

Gå og få aromaterapi eller hud/fotpleie.

Altså: Vær snill med deg selv!

Men du må selv gjøre noe for at hverdagen skal bli bedre - tross tiltaksløsheten.

Lykke til!

[Gjest balderine]

Les om dette. God hjelp er å få hos flere leger blandt annet på Balderklinikken i Oslo, men sikkert også hos andre.

http://home.online.no/~candida/pages/frameset.html

[neuni]

det som "mno" seier er viktig, få tatt blodprøver og sjekk alt mulig - hvis det ikkje allerede er gjort.

men ein heilt annan ting er at sjukdomsforløpet i angst/depresjon tar tid. du kjem til å få tilbake overskuddet ditt - men det er viktig at du lar det komme når kroppen og sinnet er klar for det, og det er du sikkert ikkje heilt enno. du seier du begynte på antidepressiva før jul - da har du ikkje gått på det lange tida, så vær tålmodig!

men det er veldig bra at du har LYST til alle disse tinga! da vil ikkje bedringa ta så lang tid, trur eg

eg har vært der du er, så eg veit litt...for meg tok det LANG tid, og eg driver på enno. eg begynte på antidep litt før jul 2000, og i februar 2001 var eg ikkje stort bedre enno, og hadde iallfall ikkje noko lyst til slike ting som du forteller om. så derfor trur eg at din bedring vil gå langt raskere enn min.

likevel er det viktig å forstå kva tidsaspektet kan gjere, og å lytte til kroppen. når kroppen seier at den ikkje orker, så er det ein grunn til det, og den skal få lov til å få ro.

du gjer alle dei riktige tinga - samtaleterapi, antidep, endring av jobb - så du er på god vei! etterkvart kjem du til å sjå at du lærer utrolig mykje av denne tida, så la ting få ta den tida det trenger - sett ned tempoet, slapp av og vær i det som skjer med deg.

det er bra du er opptatt av å ta vare på vennene dine. det er lett å miste dei i ein slik periode. men husk at det er bedre å møte dei i ein liten halvtime enn ikkje i det heile tatt. dra og møt dei, men blir du for sliten, så forteller du det og legger deg nedpå/drar heim/slumrer i stolen/whatever litt. vennene dine vil ikkje ha noko imot at du veksler litt mellom tilstedeværenhet og sløving, så lenge dei veit koffor det er slik. ein del liker å leike hønemor, har du nokon slike, så la dei få leike ) det gjer godt for både deg og dei

lykke til, ta livet med ro, vær ved godt mot. alt kjem til å bli riktig så bra, i sin egen tid

[Gjest baka]

det som "mno" seier er viktig, få tatt blodprøver og sjekk alt mulig - hvis det ikkje allerede er gjort.

men ein heilt annan ting er at sjukdomsforløpet i angst/depresjon tar tid. du kjem til å få tilbake overskuddet ditt - men det er viktig at du lar det komme når kroppen og sinnet er klar for det, og det er du sikkert ikkje heilt enno. du seier du begynte på antidepressiva før jul - da har du ikkje gått på det lange tida, så vær tålmodig!

men det er veldig bra at du har LYST til alle disse tinga! da vil ikkje bedringa ta så lang tid, trur eg

eg har vært der du er, så eg veit litt...for meg tok det LANG tid, og eg driver på enno. eg begynte på antidep litt før jul 2000, og i februar 2001 var eg ikkje stort bedre enno, og hadde iallfall ikkje noko lyst til slike ting som du forteller om. så derfor trur eg at din bedring vil gå langt raskere enn min.

likevel er det viktig å forstå kva tidsaspektet kan gjere, og å lytte til kroppen. når kroppen seier at den ikkje orker, så er det ein grunn til det, og den skal få lov til å få ro.

du gjer alle dei riktige tinga - samtaleterapi, antidep, endring av jobb - så du er på god vei! etterkvart kjem du til å sjå at du lærer utrolig mykje av denne tida, så la ting få ta den tida det trenger - sett ned tempoet, slapp av og vær i det som skjer med deg.

det er bra du er opptatt av å ta vare på vennene dine. det er lett å miste dei i ein slik periode. men husk at det er bedre å møte dei i ein liten halvtime enn ikkje i det heile tatt. dra og møt dei, men blir du for sliten, så forteller du det og legger deg nedpå/drar heim/slumrer i stolen/whatever litt. vennene dine vil ikkje ha noko imot at du veksler litt mellom tilstedeværenhet og sløving, så lenge dei veit koffor det er slik. ein del liker å leike hønemor, har du nokon slike, så la dei få leike ) det gjer godt for både deg og dei

lykke til, ta livet med ro, vær ved godt mot. alt kjem til å bli riktig så bra, i sin egen tid

Jeg har vært sykemeldt i tre måneder nå og det skremmer meg. Har hatt en liten ekstrajobb og har fått lov til å fortsette med den, og så prøver jeg å studere litt på universitetet. Noe er jeg i gang med, så jeg håper at langtidssykemelding ikke gjør for store skader.

Bør sikkert ta flere prøver, men har vært så sikker på at dette var psykisk, har hatt alle typiske symptomer på depresjon og angst.

Jeg vet at jeg har sterk vilje som hjelper meg hver gang til å komme meg opp, jeg vet at jeg er heldig som har lyst til så mye positivt og får gjort noe av det.

Jeg vet at jeg er heldig som fortsatt har en del gode venner, selvom mange har forsvunnet som jeg trodde før at var venner (det gjør vondt).

Min fars kusine var barnepike for meg da jeg var liten, hun var ti år eldre enn meg. For ni år siden tok hun livet av seg etter å ha vært mye psykisk syk i noen år, da var hun på min alder. Jeg har i de tyngste stundene ikke hatt lyst å leve lenger, det eneste som har virkelig holdt igjen er barna mine. For henne var det ikke nok å ha opplevd det fantastiske å bli mor da hun var førti, hun døde noen år senere.Jeg tenker mye på henne.

Jeg kan aldri dra tilbake til arbeidsstedet mitt, det kan ta tid før jeg finner noe annet. Prosessen er igang med å omplassere meg innenfor Oslo kommune. Jeg har nektet omskolering og vet at jeg vil fortsette med det jeg er utdannet til (har høyere utdanning). Synes det ville vært bortkastet etter alt strevet, tvilen gnager hele tiden. Gjør jeg det riktige, undervurderer jeg min sykdomstilstand, jeg har slitt i noen år men jobbet stort sett. Har aldri sett på dette som varig tilstand, alltid vært sikker på at jeg vil komme meg når turbulensen i privatliv og jobb har roet seg. Plages bare hele tiden med tanker om jeg virkelig er gal og får noen ganger nesten følelsen av å måtte tvangsinnlegges.