Når sorgen skifter farge....

[Gjest Liza i London]

Denne helgen er det ett år siden mannen jeg elsker døde.

I nettene og ukene etter var det her på DOL jeg "gjemte" meg...klarte ikke å ha mennesker for nært innpå meg i RL.

Og nå søker jeg tilbake...nesten tvangsmessig.

Jeg vil egentlig også fysisk tilbake til byen og fortauet der han døde.

Sorgen flammer opp nå.

Slik den har gjort det ved alle merkerdager gjennom dette året.

Det er vel slik det skal og må være....Nå er savnet og fortvilelsen like sterkt som i begynnelsen, den dype lilla fargen som er så ugjennomtrengelig.

Men det har skiftet gjennom året. Det har vært mange, mange glade dager. Mange svarte...og noen grå.

Jeg er gjennom det verste nå.

Jeg vet det.

Jeg har lest det i så mange bøker...et sørgeår.

Jeg har selv forsøkt å fortelle så mange andre sørgende mennesker det.

Et sørgeår.

Så går livet videre.

Jeg _vet_ det.

Men akkurat nå tror jeg det ikke.

[tigertrollet]

*en varm tanke sendes Liza i London i en tung tid*

[Gemini]

Hei Liza!

Jeg har selv mistet en av mine nærmeste, en bror som døde for snart 11 år siden. Sorgen var nok kanskje sterkest det første året, alle merkedagene uten ham... Men det betyr jo ikke at sorgen forsvinner tvert når et år er gått, men gradvis blir mindre fremtredende, men blusser opp innimellom... Selv 11 år etter kan jeg av og til savne broren min noe aldeles forferdelig, men mest er det de gode minnene jeg tar fram...

Det jeg egentlig ville si, er at du ikke må feste deg med begrepet sørgeår, men la sorgen ta den tiden og formen som den tar.

Håper i alle fall at du får flest glade, gode dager framover, selv om noen er mer farget av sorgen fra tid til annen...

Lykke til!

[Gjest Liza i London]

*en varm tanke sendes Liza i London i en tung tid*

Tak, begge to!

[leenie]

Liza, du er fremdeles et av de modigste og mest beundringsverdige menneskene jeg kjenner. Jeg har savnet deg, og det gjør godt å _se_ deg igjen. Du minner meg på det viktigste; å aldri gi opp, men fortsette, selv når ting er som mørkest. Jeg er glad for at det finnes mennesker som deg. Tenker på deg og barna dine.

[Gjest Liza i London]

Liza, du er fremdeles et av de modigste og mest beundringsverdige menneskene jeg kjenner. Jeg har savnet deg, og det gjør godt å _se_ deg igjen. Du minner meg på det viktigste; å aldri gi opp, men fortsette, selv når ting er som mørkest. Jeg er glad for at det finnes mennesker som deg. Tenker på deg og barna dine.

*klemmer leenie*

Du er selv et av de flotteste mennesker jeg kjenner,leenie!

Og langt tøffere enn meg...

[shandy]

Sender over en klem, litt styrke, og noen varme tanker jeg også.

[Gjest Liza i London]

Sender over en klem, litt styrke, og noen varme tanker jeg også.

:-)

Takk,shandy.

det er underlig dette med DOL, at vi kan bli så mye medmennesker for hverandre.........

[leenie]

*klemmer leenie*

Du er selv et av de flotteste mennesker jeg kjenner,leenie!

Og langt tøffere enn meg...

Ingen er tøffere enn deg... Du har mistet en du elsker...

[Gjest drittungen]

Jeg har ventet på deg i natt og tent et lys for deg...jeg håpet av hele mitt hjerte du skulle orke å skrive noen ord. Takk for at du gjorde det..Takk for at du klarte.

Jeg ser smerten, redslen og fortvilelsen din.. Og vil gjerne gi deg all den trygghet og varme du trenger akkurat nå... desverre er alt jeg kan tilby ..ord.

Alle kjenner vi til begrepet "sørgeår", det vanskelige året hvor man skal skape "sørge riktig" skape nye tradisjoner, ta vare på sine barn, og ikke minst overleve sjokket og tapet av sin aller,aller, kjæreste. -Jeg vil gjerne si deg en ting kjære Liza... om du så mye som våger å kalle deg dårlig mor... da kverker jeg deg. jeg lover! Ingen har vel noensinne vært der så mye for sine barn som det du har i denne vanskelige tiden.

Du har et rom av smerte inne i deg.. i motsetning til de aller fleste våger du å sette døren på gløtt for oss. Igjen takker jeg deg. Jeg vil gjerne fortelle deg at "livet går videre..bedre dager vil komme...osv osv.." Men jeg tror disse latterlige frasene vil bare gjøre ødeleggelsen større. Stormen du har vært og er inne i må,desverre, få rive

og slite..Den må få endevende ditt landskap. Jeg vil gi deg tid.. og rom.. Og jeg vil følge deg på veien.

Du er i tankene mine hele tiden.

[Gjest Liza i London]

Ingen er tøffere enn deg... Du har mistet en du elsker...

men jeg har fått lov å elske ham, leve sammen med ham...få barna hans...krangle med ham...slik er jeg heldig.

Er ikke den aller største sorgen å aldri få oppleve dette?

[Gjest Liza i London]

Jeg har ventet på deg i natt og tent et lys for deg...jeg håpet av hele mitt hjerte du skulle orke å skrive noen ord. Takk for at du gjorde det..Takk for at du klarte.

Jeg ser smerten, redslen og fortvilelsen din.. Og vil gjerne gi deg all den trygghet og varme du trenger akkurat nå... desverre er alt jeg kan tilby ..ord.

Alle kjenner vi til begrepet "sørgeår", det vanskelige året hvor man skal skape "sørge riktig" skape nye tradisjoner, ta vare på sine barn, og ikke minst overleve sjokket og tapet av sin aller,aller, kjæreste. -Jeg vil gjerne si deg en ting kjære Liza... om du så mye som våger å kalle deg dårlig mor... da kverker jeg deg. jeg lover! Ingen har vel noensinne vært der så mye for sine barn som det du har i denne vanskelige tiden.

Du har et rom av smerte inne i deg.. i motsetning til de aller fleste våger du å sette døren på gløtt for oss. Igjen takker jeg deg. Jeg vil gjerne fortelle deg at "livet går videre..bedre dager vil komme...osv osv.." Men jeg tror disse latterlige frasene vil bare gjøre ødeleggelsen større. Stormen du har vært og er inne i må,desverre, få rive

og slite..Den må få endevende ditt landskap. Jeg vil gi deg tid.. og rom.. Og jeg vil følge deg på veien.

Du er i tankene mine hele tiden.

*klemmer drittungen min flat og lugger henne*.....

og

..tørker noen tårer

[leenie]

men jeg har fått lov å elske ham, leve sammen med ham...få barna hans...krangle med ham...slik er jeg heldig.

Er ikke den aller største sorgen å aldri få oppleve dette?

Jeg vet ikke... Men jeg antar at i valget mellom å få elske, men oppleve sorg, og aldri elske og aldri oppleve sorg, så er det første alternativet å foretrekke... Hva er vel livet uten kjærlighet...

[Gjest Liza i London]

Jeg har ventet på deg i natt og tent et lys for deg...jeg håpet av hele mitt hjerte du skulle orke å skrive noen ord. Takk for at du gjorde det..Takk for at du klarte.

Jeg ser smerten, redslen og fortvilelsen din.. Og vil gjerne gi deg all den trygghet og varme du trenger akkurat nå... desverre er alt jeg kan tilby ..ord.

Alle kjenner vi til begrepet "sørgeår", det vanskelige året hvor man skal skape "sørge riktig" skape nye tradisjoner, ta vare på sine barn, og ikke minst overleve sjokket og tapet av sin aller,aller, kjæreste. -Jeg vil gjerne si deg en ting kjære Liza... om du så mye som våger å kalle deg dårlig mor... da kverker jeg deg. jeg lover! Ingen har vel noensinne vært der så mye for sine barn som det du har i denne vanskelige tiden.

Du har et rom av smerte inne i deg.. i motsetning til de aller fleste våger du å sette døren på gløtt for oss. Igjen takker jeg deg. Jeg vil gjerne fortelle deg at "livet går videre..bedre dager vil komme...osv osv.." Men jeg tror disse latterlige frasene vil bare gjøre ødeleggelsen større. Stormen du har vært og er inne i må,desverre, få rive

og slite..Den må få endevende ditt landskap. Jeg vil gi deg tid.. og rom.. Og jeg vil følge deg på veien.

Du er i tankene mine hele tiden.

Kan du være så snill å tenne et lys for ham også?

[thinkerbell]

Kan du være så snill å tenne et lys for ham også?

ja det vil jeg, kjære. Men jeg synes de søte små også fortjener hver sitt.

Hils dem fra meg.. og si til peter at jeg vinker til ham...

[frosken]

Hei Liza...

Det at du valgte å fortelle om sorgen din her - om forberedelsene til begravelsen - om barna dine - tror jeg mange flere enn jeg satte pris på.

Mesteparten av det man leser og skriver på dol er ting som er glemt etter kort tid - men så innimellom berøres man sterkt av den åpenhet og ærlighet som nettet også kan innby til. For meg som har en ganske syk mann, gjorde din åpenhet godt.

Håper det går bra med barna dine!

[Gjest Liza i London]

ja det vil jeg, kjære. Men jeg synes de søte små også fortjener hver sitt.

Hils dem fra meg.. og si til peter at jeg vinker til ham...

Ja, de fortjener det.De har det tøft akkurat nå, de også...bortsettfra lille Plutt

kanskje verst for Peter..

[Gjest Liza i London]

Hei Liza...

Det at du valgte å fortelle om sorgen din her - om forberedelsene til begravelsen - om barna dine - tror jeg mange flere enn jeg satte pris på.

Mesteparten av det man leser og skriver på dol er ting som er glemt etter kort tid - men så innimellom berøres man sterkt av den åpenhet og ærlighet som nettet også kan innby til. For meg som har en ganske syk mann, gjorde din åpenhet godt.

Håper det går bra med barna dine!

Jeg tenker ganske mye på deg og mannen din, frosken. Det er en sjebne som jeg ikke tror jeg ville mestret...

Og, det gjør så inderlig godt når vi kan være såpass åpne for hverandre her, synes du ikke?

[thinkerbell]

Ja, de fortjener det.De har det tøft akkurat nå, de også...bortsettfra lille Plutt

kanskje verst for Peter..

Ja.. det _er_ vondt for dem.. de verden beste pappa. Men kan du være så snill å tenke litt på deg selv også kjære venn?

Din familie... hans foreldre.. deres venner.. hans kolleger.... ALLE..har mistet.

DU har også mistet Liza... tenk nå for en gangs skyld litt på deg selv.

Ingen hensyn til andre i natt.. Ingen "jammen"... Ingen "det er jo ikke bare jeg". For i natt er det _deg_ ..ene og alene, livredd og trist.

[frosken]

Jeg tenker ganske mye på deg og mannen din, frosken. Det er en sjebne som jeg ikke tror jeg ville mestret...

Og, det gjør så inderlig godt når vi kan være såpass åpne for hverandre her, synes du ikke?

Jo, det er rart med dette fellesskapet med mennesker man aldri har møtt...