Det vokser et tre....

[Gjest Liza i London]

i parken rundt barndomshjemmet til mannen min.

Vi plantet det i fjor.

Vi strødde asken hans, det han ble, rundt treet for å nære det. Slik han self har gitt næring til oss.

Ennå er treet lite og pjuskete, med en tynn og bøyelig stamme.

Det ligner mer på meg enn på ham.

Hver gang vi er her, hos svigerforeldrene mine, går jeg til treet. I dag var det vakkert. Hvite og stillferdige snøklokker rundt roten, rabiate krokus som fikk meg til å smile. Og påskeliljene er sprunget ut, markene er gule tepper.

Ungene hadde med seg små ting de hadde laget til Daddy. Og minstejenten, som er rundt fire år, tok av seg ene flettebåndet og bandt det på den laveste grenen, "so that you're sure to find your way back, Daddy, when you've been out soulflying"

Skikkene er annerledes her enn i Norge....

I morgen formiddag skal det være minnesamling for ham.

Jeg vil ikke!!!

Det gjør ham så en-dimensjonal.

Kanskje lager jeg skandale og reiser meg og forteller hvordan jeg i blant lurte på hvordan jeg kunne gifte meg med en sånn idiot. Sta var han også.

Han var et helt menneske. Ikke en helgen. Og jeg elsket ham.

Treet er så tynt og sårbart.

Slik jeg er.

Slik livet er.

[Gjest Rusle]

Du skriver alltid så bra, Liza.

En dag, om mange år, vil treet ha vokst seg stort og flott. Ingen vind kan bøye hverken det eller deg.

Klem

[thinkerbell]

Man skal være rimelig modig for å være så i live som det du er akkurat nå..

..Lysene brenner... stille.. sterke.

varme og trygge tanker til en hudløs og redd sjel...

[tiliti]

*klem*

[Solsikke]

Jeg har vel egentlig ikke så mye å si jeg Liza.

Men ville bare klemme deg litt

*cyberklem* fra meg