Jeg hopper av nok en gang (utdanning)

[Gjest Windsong]

Så har jeg dummet meg ut igjen. Fikk fullført grunnkurs helse og susial før vinterferien med ok karakterer, men nå som jeg har begynt på VK1 går det ikke mer (går komprimert løp, derfor nytt klassetrinn på denne tiden av året.) VK1 begynner med en seks ukers praksisperiode, og det takler jeg rett og slett ikke nå. Hadde første dag i praksis i går, og ble helt dårlig bare av å oppholde meg på sykehjemmet. Talte minutter til jeg kunne gå, og brøt (endelig) sammen da jeg kom hjem. Kan ikke jobbe med andre mennesker når jeg gnages slik innvendig; det går bare ikke. Grensa er nådd. Jeg hopper av skolen igjen, får kontaktet Aetat og ordnet med noe annet. Om uføretrygd er mitt eneste alternativ får det heller være! Jeg takler virkelig ikke livet slik det er nå. Når jeg slutter med en utdannelse for andre gang, melder det seg en drøss med nye bekymringer.

Hva vil familien min si? Hva vil vennene mine tro om meg? Jeg har dummet meg ut nå!? Tenk om jeg har rotet det helt til for meg selv nå, og Aetat begynner å motarbeide meg så jeg ikke kommer noen vei i livet?! Tenk om jeg ender med å miste forstanden helt! Hva om jeg ender med å bli stående på bar bakke uten penger? Tenk om jeg ikke finner noe å gjøre eller takler noen som helst jobb?! Jeg kan ikke bli gående hjemme dag ut og dag inn, for det vil jeg i hvert fall ikke takle. Det vil medføre at jeg rømmer inn i Internett- eller bokverdenen, glemmer å spise og at jeg snur døgnet på hodet. Trenger noe å fylle dagene med. Om jeg havner på uføretrygd vil jeg vel ende opp med å bli gående hjemme?

Det jeg tenker å gjøre er å få ordnet en lett, tilrettelagt jobb mens jeg samtidig tar skolefag i et svæææært saaaakte tempo. En vakker dag vil jeg forhåpentligvis ha fått generell studiekompetanse. Nå som jeg har så mye å rydde opp i føler jeg at jeg ikke er i stand til å skulle forholde meg til så mange situasjoner hvor det blir forventet mye av meg. Det er et nederlag å måtte si stopp, men egentlig føler jeg ikke helt at jeg passer som hjelpepleier. Er og blir en teoretiker, selv om jeg for tiden har et kjempeproblem med å konsentrere meg om lesing.

Selv om jeg skjønner innerst inne at jeg har tatt en fornuftig avgjørelse vet jeg ikke om jeg får til å sette den ut i livet. Nå føler jeg meg bare totalt nedkjørt, har til og med hatt lyst til å skade meg selv for å døyve den psykiske smerten. Lenge siden jeg har hatt slike tanker. Føler jeg balanserer på kanten av et barberblad, og at det skal svært lite til før jeg mister grepet nå. Det er tre uker til neste time hos psykiateren min, noe som jeg vet er for lenge å vente, men jeg synes det er så vanskelig å snakke med han. Kommer ikke på hva jeg skal si i timene, og å sette seg ned å skrive koster en hel del fordi det fremkaller angst. Nå sitter jeg her og skjelver, og jeg er så klam i hendene at jeg må tørke av tastaturet. Er så utrolig LEI og vet snart ikke hvor jeg skal gjøre av meg! Gruer meg dessuten til helga, for da blir jeg helt aleine i huset. Foreldrene mine skal på fjelltur med noen venner, og bror+samboer har planer både fredag og lørdag. Er redd for å være alene i fall jeg skulle bli dårlig eller noe slikt. Tenk om jeg for eksempel skulle miste besinnelsen og skade meg selv??!!!! Jeg bir syyyyk av alle disse tankene, og jeg føler meg så utrolig patetisk. Vil jo ikke synes synd på meg selv egentlig.

Nå skal jeg ringe skolen og meddele dem at jeg slutter, før jeg så ringer Aetat og ordner avtale med saksbehandleren. Håper det går bra, for jeg liker ikke å snakke i telefonen.

Dere for ha meg unskyldt, men det hjalp å skrive ned hva jeg føler nå. Det er så kaotisk om dagen. Skal skrive ut innlegged og vise det til pskykiateren min.

[hershel1365380410]

Kunne du ikke gi utdanningen din en sjanse til og se om du virkelig vil slutte? Hvis du slutter synes jeg du bør få hjelp av en rådgiver eller sosionom som kan finne ut hva som er det rette for deg. Du må finne på noe lurt å gjøre. Å gå hjemme er ingen løsning (jeg snakker av erfaring...). Når du går hjemme alene uten å ha noe å gjøre får man bare masse ekle tanker som begynner å svirre oppe i hodet. Det kan bli veldig meningsløst å ikke ha et mål eller noe å gjøre. Dagene flyter i ett og livet blir etterhvert ganske grått. Og i tillegg kommer alt det du sliter med fra før.

Du bør, som du sier, finne noe som ikke krever for mye. En enkel jobb hvor du kan være i kontakt med andre mennesker uten å slite for mye burde kunne være fint. Og når du begynner å føle deg bedre kan du finne ut hva slags utdannelse som er den rette. Ikke plag deg selv med at du er dum som måtte avbryte eller at du kommer til å skuffe andre. Men ikke gi opp for lett. Det hjelper deg ikke. Kanskje kan du lese/ta kurs innimellom terapien? Gjør ting når du har bedre dager. Kanskje kan du skrive ned noen lure tips til deg selv når du har overskudd. De lure tipsene er som regel forsvunnet når de dårlige dagene kommer snikende!

[frosken]

Windsong:-)

Nå må du prøve å ha litt is i maven!!! Ikke slutte med en gang, først drøfte med aetat og skolen alternative løsninger.

Hvor mange dager var det du hadde forsøkt deg i praksis...?

Kom igjen, windsong! Du kommer ikke til å bli noe mer fornøyd av å slippe krav - du må heller forhandle deg frem til en mengde krav du kan mestre.

[Gjest ikke undertegnet]

Føler med deg, Windsong! Samtidig som jeg kjenner meg igjen.

Det blir lett slik når en vil mer enn en orker!

Går selv på rehabiliteringspenger nå, etter å ha avbrutt et attføringsløp. Jeg har også tatt utdannelse innen helsefag, og skulle nå begynne på praksisen. Jeg greier heller ikke jobbe med syke og eldre når jeg er så sliten som nå.

Men det er noe dritt å gå hjemme. Jeg har fått meg et nytt kontaktnett som er helt annerledes enn det jeg hadde. Det består av andre syke og psyke, og vet ikke om det er helt bra for meg. De andre jeg kjenner er jo på jobb ihvertfall halv dag.

Men nå er ikke jeg ung slik som det høres ut som om du er. Så det er ikke så 'farlig' med meg tross alt. Jeg er middelaldrende med familie og god økonomi.

Forklar aetat hvordan du har det, så kan du vel kanskje ta denne praksisen over lenger tid, eller ta det en annen gang, selv om du følger undervisningen. Det må vel gå an å være litt smidig?

Lykke til iallefall!

[toci]

Hei Windsong. Vil bare si at jeg føler med deg, og vet nøyaktig hvordan du føler deg nå. Det innlegget kunne ha vært skrevet av meg! Jeg har også brutt flere utdannelser, har ingen resultater å vise til over videregående nivå, bare et studielån på nesten 200.000,-

Jeg har vært hjemme i flere år, først var jeg en periode "bare hjemme" fordi jeg og samboeren hadde råd til å leve på en lønn mens jeg var under behandling. Så fikk behandleren ordnet med time hos trygdekontor, og jeg fikk innvilget rehabiliteringspenger. Men de varer som kjent ikke evig, og når året var omme, var jeg nødt til å gå ut i jobb. Behandler foreslo attføring/omskolering, men det kom ikke på tale fra trygdekontoret sin side, fordi jeg ikke hadde en utdannelse i utgangspunktet. Jeg måtte jo ha noe å omskoleres fra. Legens råd til meg var å ta en jobb og bli sykemeldt. Det var det de kunne "tilby"..

Nå er jeg sykemeldt etter et halvt år i jobb, og jeg tror jeg bare må kaste inn håndkleet og si at jeg ikke kommer tilbake til den jobben. Som vanlig.

Jeg skjønner så godt at du har det vondt og vanskelig, jeg har vært der så mange ganger! Jeg har sluttet på skoler og på jobber og jeg har flyttet ørti ganger for å komme meg unna "noe", for å starte på nytt, like ukuelig optimistisk hver gang. Opp som en løve, ned som en skinnfell. Det er sinnsykt frustrerende, og jeg vet ikke om jeg takler det særlig mye lenger.

Nå ble dette langt og infløkt, men dog. Kan jeg spørre deg om du får noen hjelp på aetat? Jeg har hittil bare vært i kontakt med trygdekontoret i slike spørsmål. Hva kan aetat hjelpe med i slike saker?

God klem til deg fra en som vet hvordan du har det!

[Gjest Windsong]

Kunne du ikke gi utdanningen din en sjanse til og se om du virkelig vil slutte? Hvis du slutter synes jeg du bør få hjelp av en rådgiver eller sosionom som kan finne ut hva som er det rette for deg. Du må finne på noe lurt å gjøre. Å gå hjemme er ingen løsning (jeg snakker av erfaring...). Når du går hjemme alene uten å ha noe å gjøre får man bare masse ekle tanker som begynner å svirre oppe i hodet. Det kan bli veldig meningsløst å ikke ha et mål eller noe å gjøre. Dagene flyter i ett og livet blir etterhvert ganske grått. Og i tillegg kommer alt det du sliter med fra før.

Du bør, som du sier, finne noe som ikke krever for mye. En enkel jobb hvor du kan være i kontakt med andre mennesker uten å slite for mye burde kunne være fint. Og når du begynner å føle deg bedre kan du finne ut hva slags utdannelse som er den rette. Ikke plag deg selv med at du er dum som måtte avbryte eller at du kommer til å skuffe andre. Men ikke gi opp for lett. Det hjelper deg ikke. Kanskje kan du lese/ta kurs innimellom terapien? Gjør ting når du har bedre dager. Kanskje kan du skrive ned noen lure tips til deg selv når du har overskudd. De lure tipsene er som regel forsvunnet når de dårlige dagene kommer snikende!

Takker for all oppmuntring og alle kloke ord!

Jeg skal innrømme jeg ikke har vært på praksisstedet mer enn en dag, og det fikk meg til å bryte sammen da jeg kom hjem. Gikk hele dagen og talte minutter til jeg kunne forlate sykehjemmet. Følte meg så sjuk og skjelven at jeg helst ville legge meg ned. Jeg takler ikke presse meg igjennom fler dager på det stedet. Dette er i utgangspunktet feil felt for meg!!!

Mannet meg opp til å ringe skolen. Heldigvis traff jeg rette vedkommende, som ønsket å snakke med meg personlig omgående. Dermed var det bare å true seg ut av huset og innfinne seg på skolen. Vi ble da enige om at jeg skal skaffe en legeerklæring og søke permisjon i praksistiden, siden teoriundervisning fortsatt går på et vis. Gjør jeg det slik kan jeg ta to års praksis hvor det passer MEG etter å ha fullført teorien, for så å ta privatisteksamen.

Synes dette er et fint tilbud, og jeg er takknemlig for at de ønsker å hjelpe meg. Likevel vet jeg ikke. Har så mange plagsomme tanker som ikke forsvinner, og jeg føler meg dårlig. På en måte blir det å hoppe av å rømme, men på en annen måte blir det å erkjenne et reelt problem og gjøre noe med det. Oppå dette har jeg en intens følelse av å balansere på randen av sammenbrudd. Jeg sover elendig (og vil helst ikke ta for mye sovemedisin), ønsker å skade meg selv og er redd jeg er i ferd med å bli sprø. Alt rundt meg virker fjernt og skremmende på en rar måte. Vet at situasjonen jeg står i absolutt ikke er unormal, men jeg er flau over at jeg reagerer så teit.

[Gjest ikke undertegnet]

Hei Windsong. Vil bare si at jeg føler med deg, og vet nøyaktig hvordan du føler deg nå. Det innlegget kunne ha vært skrevet av meg! Jeg har også brutt flere utdannelser, har ingen resultater å vise til over videregående nivå, bare et studielån på nesten 200.000,-

Jeg har vært hjemme i flere år, først var jeg en periode "bare hjemme" fordi jeg og samboeren hadde råd til å leve på en lønn mens jeg var under behandling. Så fikk behandleren ordnet med time hos trygdekontor, og jeg fikk innvilget rehabiliteringspenger. Men de varer som kjent ikke evig, og når året var omme, var jeg nødt til å gå ut i jobb. Behandler foreslo attføring/omskolering, men det kom ikke på tale fra trygdekontoret sin side, fordi jeg ikke hadde en utdannelse i utgangspunktet. Jeg måtte jo ha noe å omskoleres fra. Legens råd til meg var å ta en jobb og bli sykemeldt. Det var det de kunne "tilby"..

Nå er jeg sykemeldt etter et halvt år i jobb, og jeg tror jeg bare må kaste inn håndkleet og si at jeg ikke kommer tilbake til den jobben. Som vanlig.

Jeg skjønner så godt at du har det vondt og vanskelig, jeg har vært der så mange ganger! Jeg har sluttet på skoler og på jobber og jeg har flyttet ørti ganger for å komme meg unna "noe", for å starte på nytt, like ukuelig optimistisk hver gang. Opp som en løve, ned som en skinnfell. Det er sinnsykt frustrerende, og jeg vet ikke om jeg takler det særlig mye lenger.

Nå ble dette langt og infløkt, men dog. Kan jeg spørre deg om du får noen hjelp på aetat? Jeg har hittil bare vært i kontakt med trygdekontoret i slike spørsmål. Hva kan aetat hjelpe med i slike saker?

God klem til deg fra en som vet hvordan du har det!

Merkelig at du som er ung (høres ung ut ihvertfall) ikke kunne få attføring pga at du vare hadde videregående skole! Skulle jo tro at det da var viktig å hjelpe deg med mer utdannelse, mener jeg.

For meg som er over førti, så fikk jeg (og mange i min situasjon) gratis utdannelse og gratis bøker _fordi_ jeg ikke hadde noen fullført utdannelse. Mange i min situasjon kommer alliekvel ikke ut i jobb og ender til slutt med uføretrygd.

Og så hjelper de ikke unge folk?

Snakk om å bruke trygdemidler uklokt! DU kunne jo hatt et helt arbeidsliv foran deg hvis du fikk riktig hjelp.

[Gjest ikke undertegnet]

Takker for all oppmuntring og alle kloke ord!

Jeg skal innrømme jeg ikke har vært på praksisstedet mer enn en dag, og det fikk meg til å bryte sammen da jeg kom hjem. Gikk hele dagen og talte minutter til jeg kunne forlate sykehjemmet. Følte meg så sjuk og skjelven at jeg helst ville legge meg ned. Jeg takler ikke presse meg igjennom fler dager på det stedet. Dette er i utgangspunktet feil felt for meg!!!

Mannet meg opp til å ringe skolen. Heldigvis traff jeg rette vedkommende, som ønsket å snakke med meg personlig omgående. Dermed var det bare å true seg ut av huset og innfinne seg på skolen. Vi ble da enige om at jeg skal skaffe en legeerklæring og søke permisjon i praksistiden, siden teoriundervisning fortsatt går på et vis. Gjør jeg det slik kan jeg ta to års praksis hvor det passer MEG etter å ha fullført teorien, for så å ta privatisteksamen.

Synes dette er et fint tilbud, og jeg er takknemlig for at de ønsker å hjelpe meg. Likevel vet jeg ikke. Har så mange plagsomme tanker som ikke forsvinner, og jeg føler meg dårlig. På en måte blir det å hoppe av å rømme, men på en annen måte blir det å erkjenne et reelt problem og gjøre noe med det. Oppå dette har jeg en intens følelse av å balansere på randen av sammenbrudd. Jeg sover elendig (og vil helst ikke ta for mye sovemedisin), ønsker å skade meg selv og er redd jeg er i ferd med å bli sprø. Alt rundt meg virker fjernt og skremmende på en rar måte. Vet at situasjonen jeg står i absolutt ikke er unormal, men jeg er flau over at jeg reagerer så teit.

Da løste det seg jo foreløbig!

Flott om du fullfører teorien. Praksisen har du vel flere år på å få tatt?

Selv så har jeg papirer på at jeg har fullført teoridelen omsorgsfag. Det teller jo litt. Selv om en må ha praksis for å få tatt fagbrevet.

Men i våre dager behøver en jo ikke ha utdannelse i det hele tatt for å jobbe innen pleien på aldershjemma, så jeg vet jeg kan få jobb når det passer meg. Hvis jeg blir i stand til det. Og denne jobben vil jo så telle som praksis.

[toci]

Merkelig at du som er ung (høres ung ut ihvertfall) ikke kunne få attføring pga at du vare hadde videregående skole! Skulle jo tro at det da var viktig å hjelpe deg med mer utdannelse, mener jeg.

For meg som er over førti, så fikk jeg (og mange i min situasjon) gratis utdannelse og gratis bøker _fordi_ jeg ikke hadde noen fullført utdannelse. Mange i min situasjon kommer alliekvel ikke ut i jobb og ender til slutt med uføretrygd.

Og så hjelper de ikke unge folk?

Snakk om å bruke trygdemidler uklokt! DU kunne jo hatt et helt arbeidsliv foran deg hvis du fikk riktig hjelp.

Det mener både jeg og behandlerne mine også, men det hjelper lite overfor trygdekontoret, dessverre.

Derfor blir det korte prøver i arbeidslivet, laaaaaaange sykemeldinger til det ikke går lenger, korte prøver i arbeidslivet og så videre.

Hadde jeg hatt en fysisk sykdom, tror jeg ting hadde stilt seg annerledes. De sier at de ikke finner sammenheng mellom sykdommen min som altså er av psykisk art og det at jeg har avbrutt studier og jobber opp gjennom årene. Derfor vil de ikke hjelpe.

Det er noe alvorlig galt når legen vet at du ikke har noe i arbeidslivet å gjøre, men likevel gir deg det beste rådet han mener å kunne gi; ta en jobb og bli sykemeldt.

Jeg er 28, så jeg er ikke ung-ung, men dette har jo pågått siden jeg avsluttet videregående som 19-åring.