Er jeg overfølsom, eller?

[Gjest anonym pga tema]

For en stund siden hendte noe i familien vår som neppe noen ønsker for sin familie; En fetter av mannen min ble drapsmann! Vi er alle i sjokk og har problemer med å fatte det som har skjedd.

Så til det som virkelig nager meg.

Min svigermor har ikke kontaktet sin bror (far til drapsmannen) etter det som hendte, noe jeg syns er helt forferdelig! Når tragedier oppstår i familien blir vi gjerne hyperfølsomme, og det er i ettertid lettere å huske de som ikke tok kontakt/viste omtanke enn de som gjorde det. Fravær blir gjerne veldig tydelig i en slik situasjon.

Det er ikke lenge siden min svigerfar døde, og svigermor burde derfor etter min mening være den første til å se verdien av å vise at man bryr seg. For eksempel kom denne broren hennes lange veier for å være med i begravelsen, og nå som tragedien har rammet HAM og hans familie blir han oversett, tiet ihjel som takk.

Hvordan kan jeg på best mulig måte forklare for svigermor tankene mine omkring dette? Vi har alltid hatt en fin dialog, men nå føler jeg at jeg har problemer med å forholde meg til henne og hennes unnvikenhet. Bør jeg kanskje ikke bry meg i det hele tatt?

Føler jeg trenger andres innspil på dette, selv er jeg kommet i det hjørnet hvor jeg bare ser uretten jeg føler min svigermor begår mot sin egen bror. HAN har tross alt ikke gjort noe galt.

[laguna1365380434]

jeg må si at jeg hadde reagert på samme måte som du gjør! hvorfor snakker hun ikke til ham da? Hvis det er fordi hun gjør sin bror til medskyldig/ synes det er flaut å være i slekt med en drapsmann e.l er det jo helt fryktelig og vanskelig å tilgi.. Men det kan jo hende hun ikke tar kontakt av andre årsaker. Mange som har opplevd fryktelige ting blir i tillegg ungått av venner og familie fordi disse ikke tør å snakke med de om det som har skjedd. Dette er jo en kjempe tilleggsbelastning.. Kanskje din svigermor ikke vet hvordan hun skal støtte sin bror og derfor sårer ham ytterligere ved å holde seg fraværende.

Jeg synes du skulle snakke med henne og forsøke å finne ut av motivene hennes. Hvis det viser seg at hun er ukomfortabel og redd for å gjøre noe feil, kan jo du pep-snakke litt med henne.. Er hun derimot så kjip at hun ikke VIL snakke med sin bror hadde jeg nok fått piggene ut mot dama.. Jeg synes det viktigste her, ved siden av at den stakkars broren har noen å snakke med (Har han det?) er at dere kommer frem til hvorfor ting har blitt som de har blitt.. Uansett, lykke til!!

[-Riksklysa]

at hun ikke ønsker å snakke med sin bror kan jo bunne ut i flere ting, men at det er forferdelig dårlig gjort overfor sin egen bror skal være sikkert og visst...

snakk med henne, prøv å forstå hennes motiv, dersom ikke annet hjelper, så hadde jeg ringt for henne og stått ved hennes side, tittet olmt på henne, mens hun snakket...

men du, husk at det er ikke din oppgave å holde familien samlet, ikke slit deg selv ut p.g.a detta?!?!

lykke til

[toci]

Hei. Vi hadde en lignende tragisk situasjon i vår familie i fjor, som holdt på å splitte hele familien.

At svigermor ikke vil snakke med sin bror, er ikke lett å forstå, men alle har sine grunner, og det er vel sant og si ikke ditt problem. Da kan du heller ta en telefon til broren hennes, som en "representant" for den delen av familien.

Man hører gang på gang at det såreste for dem som blir utsatt for noe veldig vondt, er at venner og familie unngår dem og ikke snakker til dem. Det er jo fordi dette er situasjoner ingen er "trenet" til å takle dem. Det er vanskelig å vite hva man skal si, hva man skal gjøre, hvordan de reagerer på det man sier og gjør, tenk om de begynner å gråte, hva gjør man da osv... tusen spørsmål man går og tenker på, og så ender det med at man gjør ingenting.

Når jeg har møtt "tragedier" på min livsvei tidligere har jeg funnet det svært hardt å ta kontakt med de rammede, det har føltes oppkonstruert og falskt når jeg har gitt en klem eller sagt noe. Jeg har følt klumpen i magen eklere når jeg gikk derfra enn når jeg kom. Fordi jeg ikke har hatt peiling på om jeg har taklet det "riktig", sa jeg noe dumt nå?? Men når tragedien rammet familien vår i fjor, var det jeg som var sterk på vegne av oss alle. Det var jeg som tok kontakt og trøstet og holdt rundt. Det overrasket meg, og det gjorde godt for begge parter.

Alle har sine grunner til å handle som man gjør, og jeg synes ikke du skal "dømme" din svigermor for tidlig. Ta heller kontakt selv, og hils fra resten av dere, så han vet at de tenker på ham/dem.

mvh

[Gjest ikke undertegnet]

Det kan være mye rart som har skjedd mellom søster og bror som verken du (som svigerdatter) eller mannen din i det hele tatt kjenner til. Hvis det var konflikter fra før, så blir det enda vanskeligere å ta kontakt når det er problemer.

En har ikke lyst til å hjelpe og støtte noen en ikke står på god fot med.

Har du tenkt over om det kan være noe slikt?

[Gjest anonym pga tema]

Det kan være mye rart som har skjedd mellom søster og bror som verken du (som svigerdatter) eller mannen din i det hele tatt kjenner til. Hvis det var konflikter fra før, så blir det enda vanskeligere å ta kontakt når det er problemer.

En har ikke lyst til å hjelpe og støtte noen en ikke står på god fot med.

Har du tenkt over om det kan være noe slikt?

Jeg VET at det ikke er noen konflikter "fra gammelt av" om det er det du lurer på. De har tvert imot alltid hatt et godt forhold selv om de pga geografisk avstand ikke har møttes ofte.