Orker ikke mer!

[LilleUngeMeg]

Jeg orker enkelt og greit ikke mer nå! Hvorfor skal jeg leve? Jeg har ingenting å leve for! Hver dag er et nytt helvete, det er ingenting å glede seg til, men masse å grue seg til. Har trappet opp selvskadingen og i det siste.

[Forvalteren]

Alt har en overgang....er du klar over hvor verdifull du egentlig er ?

[Gjest Leiavgråten]

Hei LilleUngeMeg.

Jeg er ikke gammel jeg heller, jeg er 18 år.

Jeg har lenge, noe som føler så ufattelig lenge, følt meg som noe lite, noe som ikke bør finnes. Jeg er så lei av å gråte, bare sitte alene, og gråte. Uten å vite hvorfor. Det er en følelse som ikke kan beskrives i det hele tatt. Jeg har også tenkt på at jeg ikke orker mer, ikke et sekund til. Men som forvalteren sier, vi er verdt mye mer enn det. Du er verdt mer enn det. Det er noen der ute som kan ta oss i hånden, fysisk eller psykisk og hjelpe oss. Om det er deg for meg, eller jeg for deg, er det verdt det, er det ikke?

[LilleUngeMeg]

Alt har en overgang....er du klar over hvor verdifull du egentlig er ?

Jeg er ikke verdifull. Jeg er bare en dum og verdiløs taper. Dette er ikke noe jeg tror, men noe jeg vet. Jeg hører ikke hjemme noen plass, jeg kan ingenting, ingen er glad i meg, jeg har ingen venner... Men jeg har derimot masse å grue meg for. Så jeg vet ikke hvorfor jeg burde leve.

[ulva]

Jeg er ikke verdifull. Jeg er bare en dum og verdiløs taper. Dette er ikke noe jeg tror, men noe jeg vet. Jeg hører ikke hjemme noen plass, jeg kan ingenting, ingen er glad i meg, jeg har ingen venner... Men jeg har derimot masse å grue meg for. Så jeg vet ikke hvorfor jeg burde leve.

Nei, ingen siter det er enkelt å leve. Har ofte tenkt at det finnes mennesker som egentlig ikke kan leve - som er for sårbare, som bare ikke strekker til i dette livet - som skjøre blomster som ikke engang tåler det regnskyllet de må ha for å leve. Men vi er faktisk verdt noe, og vi kan ikke slutte å tro at det finnes en vei tilbake til gleden i livet, at det finnes en måte vi kan klare oss på. Kanskje i ly av en annen vekst?

Det er vanskelig å finne tilbake håpet når det først er mistet - og det er vanskelig å holde ut. Jeg pleier å tenke som så at jeg bare får denne ene sjansen. At jeg må prøve absolutt alt før jeg gir opp. Men må du klare deg gjennom alt det vanskelige alene? Finnes det ingen som kan støtte deg? Hva med foreldrene dine? Søsken? Helsesøster eller fastlegen din? Det synes kanskje uviktig for deg nå, som du har det vondt og føler deg ensom, men vi er dessverre alle nødt til å kjempe oss frem til å be om hjelp for å få den. Jeg håper du får den. Jeg er temmelig overbevist om at det er verdt det - at du er verdt det. Så hold ut!