Gå til innhold
AnonymBruker

Psykisk vold mot mor

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Det snakkes så mye om psykisk vold mot barn. Hva om det er mor som blir torturert? Skal mor tåle alt? Elske familien selvom hun blir trakassert, ignorert og latterliggjort av hele familien og tildels slekta? Går det an å lære familien å respektere mor? Er mor automatisk narsissistisk hvis hun forsvarer seg? Er hun en tøffel om hun ikke gjør det? Jeg personlig tenker på barn/ungdom mer enn meg selv i familiedynamikken. Jeg VIL IKKE vise at jeg er såret over hvordan jeg blir behandlet fordi jeg vil ikke at de skal huske meg som noe jeg ikke er, nemlig en sinnatagg. Jeg fjerner meg. Finner på unnskyldninger for å være borte. Henter krefter for å tåle mer av det samme. Det er ikke mulig å diskutere problemer i vår familie. Da blir alle primitive forsvarsmekanismene aktivert hos ALLE. Det tør jeg rett og slett ikke lenger. Føler meg som i vakum. Hvis jeg går får jeg skyldsfølelse. Hvis jeg blir føler jeg meg bare oversett. Hvis jeg rømmer, føler jeg meg feig. Har fått angst av dette. Og klarer ikke en gang å svare med vanlig stemme lenger. Huff! Skal nok finne ut, men har dere peiling på hva man EGENTLIG skal gjøre. Tar på meg skylda hvis det er meg som har gjort noe galt selvsagt.

Anonymkode: 44114...b5b

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Kanuttius

Hva med å sortere litt hos en psykolog? At alle er imot deg virker noe merkelig. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Randi R.

Jada, jeg har gjort det også, men det hjelper jo ikke. Alle er jo ikke "mot meg" sånn sett, men alle familier har jo syndebukk. Og dessverre er jeg den i vår familie. Er nok litt sånn at jeg ikke tar til motmæle så litt skyld har jeg nok selv også. Men slitsom er det. Tror jo at det går over og derfor ikke sier noe.

 

Dessuten er jeg ganske klar overfor meg selv at barn er aldri skyldige hvis familien er dysfunksjonell.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
emilie321
Akkurat nå, Randi R. skrev:

Jada, jeg har gjort det også, men det hjelper jo ikke. Alle er jo ikke "mot meg" sånn sett, men alle familier har jo syndebukk. Og dessverre er jeg den i vår familie. Er nok litt sånn at jeg ikke tar til motmæle så litt skyld har jeg nok selv også. Men slitsom er det. Tror jo at det går over og derfor ikke sier noe.

 

Dessuten er jeg ganske klar overfor meg selv at barn er aldri skyldige hvis familien er dysfunksjonell.

Kjenner igjen det med syndebukken i familien, tror mange familier har det slik.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Trine

Eneste måten å få slutt på problemet er vel å slutte å være syndebukken. Husk at du har ansvar for å lære barna dine hvordan man skal oppføre seg. Det gjør du ikke ved å stå og ta imot dritt fra alle andre.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 13.11.2017 den 18.23, AnonymBruker skrev:

Det snakkes så mye om psykisk vold mot barn. Hva om det er mor som blir torturert? Skal mor tåle alt? Elske familien selvom hun blir trakassert, ignorert og latterliggjort av hele familien og tildels slekta? Går det an å lære familien å respektere mor? Er mor automatisk narsissistisk hvis hun forsvarer seg? Er hun en tøffel om hun ikke gjør det? Jeg personlig tenker på barn/ungdom mer enn meg selv i familiedynamikken. Jeg VIL IKKE vise at jeg er såret over hvordan jeg blir behandlet fordi jeg vil ikke at de skal huske meg som noe jeg ikke er, nemlig en sinnatagg. Jeg fjerner meg. Finner på unnskyldninger for å være borte. Henter krefter for å tåle mer av det samme. Det er ikke mulig å diskutere problemer i vår familie. Da blir alle primitive forsvarsmekanismene aktivert hos ALLE. Det tør jeg rett og slett ikke lenger. Føler meg som i vakum. Hvis jeg går får jeg skyldsfølelse. Hvis jeg blir føler jeg meg bare oversett. Hvis jeg rømmer, føler jeg meg feig. Har fått angst av dette. Og klarer ikke en gang å svare med vanlig stemme lenger. Huff! Skal nok finne ut, men har dere peiling på hva man EGENTLIG skal gjøre. Tar på meg skylda hvis det er meg som har gjort noe galt selvsagt.

Anonymkode: 44114...b5b

Ta kontakt med et familievernkontor og snakk med noen der om hva du føler. Jeg gikk rundt slik som deg men oppsøkte ikke hjelp før det ble skikkelig ille. Skulle ha bedt om hjelp lenge før. Kanskje du også trenget psykolog for å bearbeide angsten din. En mor er viktig. Ta vare på deg selv slik at du har krefter til å ta vare på andre. Lykke til kjære deg. 

Anonymkode: fdb31...320

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her