Ekspertsvar Hva gjør jeg når det er vanskelig?

[PandaAmanda]

Hva bør jeg gjøre når tanker og følelser er påtrengende og vonde og jeg ikke har mulighet til å finne på noe som avleder?

Fornuften min forstår at det beste er å planlegge løsninger å støtte meg til når jeg kjenner det er vanskelig, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

For 10 år siden ville jeg valgt å ruse meg og for 20 år siden ville jeg valgt å skade meg. Jeg vet at ingen av de "løsningene" er bra, men jeg har ingen veldig gode alternativer heller.

Det beste jeg kan gjøre er å løpe, men de dagene jeg er alene med barna og må være hjemme på kvelden slik at jeg ikke kommer meg ut føler jeg meg helt fanget. Det er da jeg får lyst til å finne frem barberbladet. Jeg gjør det ikke lenger - har ikke gjort det på mange år - men jeg får slike "cutting moments".

Hvordan kan jeg snakke med andre, lufte tanker og vise følelser uten å føle meg skamfull over at jeg ikke klarer å fikse det på egen hånd? For det er det som skjer hver gang. Jeg føler meg dum, patetisk og skammer meg, noe som gjør at jeg angrer. Og etterpå sier jeg et eller annet for å prøve å glatte over, men som egentlig bare gjør det enda verre.

Jeg prøver å stole på at det er riktig å ikke stenge alt inne og at det er ok å dele det med noen, men det føles alltid vanskelig. Det gjør meg så usikker. Jeg føler at jeg mister litt av den kontrollen som jeg trenger å holde på.

Jeg får angst av å holde alt inne og jeg får angst av å dele det.

[Bella Dotte]

Tillit... tror jeg er nøkkelordet. Har du noen i livet ditt, IRL, som du har samme tillit til, som til oss her inne?

[PandaAmanda]

Ingen her inne kjenner meg. Jeg trenger ikke tenke på hva dere mener, syns og tenker. Det har ikke noe med tillit å gjøre - det handler mer om anonymitet.

Jeg har ikke tillit til meg selv. Jeg stoler ikke på at jeg klarer å sile ut hva som er greit å snakke om og ikke.

[PandaAmanda]

Noen som har noen råd eller tips?

Jeg syns det er vanskelig å ta opp tema i samtale, selv om hun spør om det er noe spesielt jeg ønsker å ta opp. Egentlig har jeg mange ting jeg vil ta opp, men får meg ikke til å gjøre det. Jeg er redd for å si noe feil, snakke om noe man ikke skal snakke om f.eks.

Kan jeg ha med en "jukselapp" med stikkord og tema til samtale? Og hvis jeg ikke får til å si noe om det selv, kan jeg gi henne lappen?

Eller fremstår jeg fullstendig evneveik og patetisk da?

[frosken]

Hva bør jeg gjøre når tanker og følelser er påtrengende og vonde og jeg ikke har mulighet til å finne på noe som avleder?

Fornuften min forstår at det beste er å planlegge løsninger å støtte meg til når jeg kjenner det er vanskelig, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

For 10 år siden ville jeg valgt å ruse meg og for 20 år siden ville jeg valgt å skade meg. Jeg vet at ingen av de "løsningene" er bra, men jeg har ingen veldig gode alternativer heller.

Det beste jeg kan gjøre er å løpe, men de dagene jeg er alene med barna og må være hjemme på kvelden slik at jeg ikke kommer meg ut føler jeg meg helt fanget. Det er da jeg får lyst til å finne frem barberbladet. Jeg gjør det ikke lenger - har ikke gjort det på mange år - men jeg får slike "cutting moments".

Hvordan kan jeg snakke med andre, lufte tanker og vise følelser uten å føle meg skamfull over at jeg ikke klarer å fikse det på egen hånd? For det er det som skjer hver gang. Jeg føler meg dum, patetisk og skammer meg, noe som gjør at jeg angrer. Og etterpå sier jeg et eller annet for å prøve å glatte over, men som egentlig bare gjør det enda verre.

Jeg prøver å stole på at det er riktig å ikke stenge alt inne og at det er ok å dele det med noen, men det føles alltid vanskelig. Det gjør meg så usikker. Jeg føler at jeg mister litt av den kontrollen som jeg trenger å holde på.

Jeg får angst av å holde alt inne og jeg får angst av å dele det.

Jeg har tro på en veldig enkel løsning; aksepter at du har det vanskelig der og da. I tillegg kan det være greit å minne seg selv på at ting vil bli bedre igjen for det har skjedd utallige ganger før. Gjør det som er minst ubehagelig for deg slik at timene går og dagen tar slutt. Kanskje fungerer det å se på dumme tv-serier, kanskje fungerer det å rydde og vaske kjøkkenet eller kanskje å strikke.

 

Også kan du minne deg selv på hvor mye du har vokst siden den gangen du ruset deg og den gangen du drev med selvskading.

[PandaAmanda]

Ikke kjempe imot det som er vondt? Bare sette meg ned å "ha lov" til å ha vondt?

Da er jeg litt redd for å gå i oppløsning, tror jeg.

Men cluet er kanskje å finne noe annet som avleder så lenge jeg er inne i huset. Jeg burde være flinkere til å legge en plan på slike dager sånn at jeg vet hva jeg kan gjøre.

[AnonymBruker]

Noen som har noen råd eller tips?

Jeg syns det er vanskelig å ta opp tema i samtale, selv om hun spør om det er noe spesielt jeg ønsker å ta opp. Egentlig har jeg mange ting jeg vil ta opp, men får meg ikke til å gjøre det. Jeg er redd for å si noe feil, snakke om noe man ikke skal snakke om f.eks.

Kan jeg ha med en "jukselapp" med stikkord og tema til samtale? Og hvis jeg ikke får til å si noe om det selv, kan jeg gi henne lappen?

Eller fremstår jeg fullstendig evneveik og patetisk da?

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du her beskriver og føler på de samme tingene som deg, noe som gjør at jeg har veldig vanskelig for å snakke med mine nærmeste selv om jeg egentlig skulle ønske jeg klarte å være litt mer åpen om ting.

 

Det med å ha med en "jukselapp" til timer er helt i orden og faktisk ganske vanlig tror jeg. ;o) Jeg klarte ikke å si noe som helst de første månedene jeg gikk til behandling da jeg ikke følte meg trygg nok på meg selv og hva jeg var klar for å dele med noen andre og hadde derfor med et skriv til hver time. Etter dette har jeg hatt med meg en lapp med samtaletemaer til timene, både for å huske på ting jeg vil ta opp (fordi jeg lett glemmer ting når jeg blir stresset/engstelig) og for å kunne vise frem lappen om det er noe jeg ønsker å  ta opp, men ikke helt er komfortabel med å snakke om for "å komme i gang med samtalen" for det er da lettere for meg å fortsette å snakke om et vanskelig tema om "isen er brutt", om du forstår hva jeg mener...

 

Jeg synes du skal prøve med "jukselapp" for å se hvordan det fungerer for deg, du vil jo ikke finne ut av om dette er noe du kan benytte deg av i timen om du ikke gir det ett forsøk først. Lykke til!  

Anonymous poster hash: 02754...207

[PandaAmanda]

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du her beskriver og føler på de samme tingene som deg, noe som gjør at jeg har veldig vanskelig for å snakke med mine nærmeste selv om jeg egentlig skulle ønske jeg klarte å være litt mer åpen om ting.

 

Det med å ha med en "jukselapp" til timer er helt i orden og faktisk ganske vanlig tror jeg. ;o) Jeg klarte ikke å si noe som helst de første månedene jeg gikk til behandling da jeg ikke følte meg trygg nok på meg selv og hva jeg var klar for å dele med noen andre og hadde derfor med et skriv til hver time. Etter dette har jeg hatt med meg en lapp med samtaletemaer til timene, både for å huske på ting jeg vil ta opp (fordi jeg lett glemmer ting når jeg blir stresset/engstelig) og for å kunne vise frem lappen om det er noe jeg ønsker å  ta opp, men ikke helt er komfortabel med å snakke om for "å komme i gang med samtalen" for det er da lettere for meg å fortsette å snakke om et vanskelig tema om "isen er brutt", om du forstår hva jeg mener...

 

Jeg synes du skal prøve med "jukselapp" for å se hvordan det fungerer for deg, du vil jo ikke finne ut av om dette er noe du kan benytte deg av i timen om du ikke gir det ett forsøk først. Lykke til!  

Anonymous poster hash: 02754...207

Tusen takk for innlegget ditt!

Veldig godt å se at noen kan kjenne seg igjen i det jeg skriver!

Jeg har gått i samtale siden april (overgrep) men har veldig vanskelig for å si noe i samtalene. Jeg har en hel masse oppe i hodet, men jeg tør ikke si det, på en måte.

Nyttig å lese om din erfaring med jukselapper. Det er sånn jeg hadde håpet at det kunne fungere - som en inngangsport til et tema.

Jeg har allerede klar en lapp for neste samtale, så skal jeg prøve å tørre å ta den med...

[frosken]

Ikke kjempe imot det som er vondt? Bare sette meg ned å "ha lov" til å ha vondt?

Da er jeg litt redd for å gå i oppløsning, tror jeg.

Men cluet er kanskje å finne noe annet som avleder så lenge jeg er inne i huset. Jeg burde være flinkere til å legge en plan på slike dager sånn at jeg vet hva jeg kan gjøre.

Sannsynligvis går du ikke i oppløsning, tvert i mot vil du kanskje kunne erfare at følelsene fortere roer seg hvis du ikke bekjemper dem så kraftig.  Et viktig begrep er "selvomsorg eller selvmedfølelse". Tenk hva du ville ha gjort for en annen person med tilsvarende vanskelige følelser og se om du kan gjøre noe av det samme for deg selv.

 

Kanskje er du ekstra redd for de vanskelige følelsene fordi du har en fortid hvor vanskelige følelser utløste destruktive handlinger.

[PandaAmanda]

Et viktig begrep er "selvomsorg eller selvmedfølelse". Tenk hva du ville ha gjort for en annen person med tilsvarende vanskelige følelser og se om du kan gjøre noe av det samme for deg selv.

Det forutsetter kanskje at man liker den personen man ønsker å vise omsorg og medfølelse for.

Når mine vanskelige ting kommer liker jeg ikke meg selv i det hele tatt. Da er det ikke så enkelt å vise selvomsorg.

Nå er jeg veldig negativ... det er ikke meningen.

[frosken]

Det forutsetter kanskje at man liker den personen man ønsker å vise omsorg og medfølelse for.

Når mine vanskelige ting kommer liker jeg ikke meg selv i det hele tatt. Da er det ikke så enkelt å vise selvomsorg.

Nå er jeg veldig negativ... det er ikke meningen.

Øvelse i selvomsorg handler nettopp om dette. Derfor det kan være nyttig å forestille seg enten hva man selv ville ha gjort i forhold til et medmenneske som sliter eller se seg selv i rollen som en bestemor som vil ivareta sitt barnebarn.

[Madelenemie]

Ikke kjempe imot det som er vondt? Bare sette meg ned å "ha lov" til å ha vondt?

Da er jeg litt redd for å gå i oppløsning, tror jeg.

Men cluet er kanskje å finne noe annet som avleder så lenge jeg er inne i huset. Jeg burde være flinkere til å legge en plan på slike dager sånn at jeg vet hva jeg kan gjøre.

Hei!

Jeg tror man kan gjøre begge deler: kjenne på at man har det vondt og avlede seg selv feks ved arbeide.

Ved en passende anledning og når man er alene kan man så feks kjenne mer på det, min psykiater sa til meg en gang" gråt det ut ved en passende anledning" jeg trodde ikke det kunne hjelpe, men det hjalp, for jeg gjorde som hun sa.

En helg jeg var alene gråt jeg, hele helgen , etter det følte jeg meg ok og siden har jeg ikke grått.

Merkelig hvor effektivt det var. Jeg var redd gråten ikke skulle stoppe og redd for å miste kontroll.

Nå er fortiden sortert og ferdig grått, når jeg ellers blir lei meg, pleier jeg ikke gråte, jeg får smerter i hjertet og da jobber jeg for å ikke kjenne på det, så går det over, men jeg gjør som Frosken skrev, erkjenner for meg selv at jeg har det vondt, da gjør det mindre vondt. Og det er jo bare en stund så er det over.

[PandaAmanda]

Hei!

Jeg tror man kan gjøre begge deler: kjenne på at man har det vondt og avlede seg selv feks ved arbeide.

Ved en passende anledning og når man er alene kan man så feks kjenne mer på det, min psykiater sa til meg en gang" gråt det ut ved en passende anledning" jeg trodde ikke det kunne hjelpe, men det hjalp, for jeg gjorde som hun sa.

En helg jeg var alene gråt jeg, hele helgen , etter det følte jeg meg ok og siden har jeg ikke grått.

Merkelig hvor effektivt det var. Jeg var redd gråten ikke skulle stoppe og redd for å miste kontroll.

Nå er fortiden sortert og ferdig grått, når jeg ellers blir lei meg, pleier jeg ikke gråte, jeg får smerter i hjertet og da jobber jeg for å ikke kjenne på det, så går det over, men jeg gjør som Frosken skrev, erkjenner for meg selv at jeg har det vondt, da gjør det mindre vondt. Og det er jo bare en stund så er det over.

Ja... Så bra at du syns det fungerte for deg!

Jeg vet ikke om jeg fungerer helt sånn. Jeg klarer liksom ikke å velge en "passende anledning" for de vanskelige tingene.

Det er kanskje vel så mye tankene rundt følelsene som plager meg.

Jeg er redd for å føle noe feil.

Jeg vet ikke om det er greit å være utilgivelig sint på noen man samtidig er glad i. Eller om det er greit å være glad i noe man kanskje burde hate. Problemet med følelsene er at jeg ikke helt vet hva jeg skal føle. Jeg syns alle følelsene gir meg skam.

Kanskje det er derfor det er vanskelig å snakke i samtale også. Jeg er redd for å føle eller reagere feil.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nå har jeg lest litt nedover i tråden.

 

Hele poenget er å klare å komme fra "her og nå"-samtaler til å kunne holde på det vonde og ta det opp i faste samtaler med en behandler.

Hva skal du ellers bruke en behandler til om du ikke skulle ta opp nettopp dette?

Huskelapp er ikke bare tillatt - det er svært ønskelig.

 

Det er få ting behandlere liker dårligere enn pasienter som gang på gang ikke vet hva de vil ta opp, ikke har tenkt på noe spesielt siden forrige gang osv. Slike terapier fører nesten aldri til fremgang.

 

Ta opp det vonde og vanskelige allerede i neste time. Ta med huskelapp for at du skal få mest mulig ut av timen.

[PandaAmanda]

Jeg skjønner at jeg sannsynligvis kan hindre de vonde tingene i å dukke opp i utide hvis jeg er mer effektiv i å få gjort noe med det i samtalene. Jeg må bare finne en måte å komme ut av tausheten på.

Jeg har samtale på fredag og skal ta med lappen jeg har skrevet, selv om jeg allerede nå kan kjenne at bøtta med selvkritikk henger klar over hodet mitt.

[frosken]

Ja... Så bra at du syns det fungerte for deg!

Jeg vet ikke om jeg fungerer helt sånn. Jeg klarer liksom ikke å velge en "passende anledning" for de vanskelige tingene.

Det er kanskje vel så mye tankene rundt følelsene som plager meg.

Jeg er redd for å føle noe feil.

Jeg vet ikke om det er greit å være utilgivelig sint på noen man samtidig er glad i. Eller om det er greit å være glad i noe man kanskje burde hate. Problemet med følelsene er at jeg ikke helt vet hva jeg skal føle. Jeg syns alle følelsene gir meg skam.

Kanskje det er derfor det er vanskelig å snakke i samtale også. Jeg er redd for å føle eller reagere feil.

 Å snakke om skammen, trekke frem det skambelagte, kan være svært konstruktivt.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at jeg sannsynligvis kan hindre de vonde tingene i å dukke opp i utide hvis jeg er mer effektiv i å få gjort noe med det i samtalene. Jeg må bare finne en måte å komme ut av tausheten på.

Jeg har samtale på fredag og skal ta med lappen jeg har skrevet, selv om jeg allerede nå kan kjenne at bøtta med selvkritikk henger klar over hodet mitt.

Det er alltid vanskelig å snakke om "såre" eller "skamfulle" ting, men husk at de som jobber i psykiatrien har hørt mye før og er trent i hvordan de skal møte pasientene i slike situasjoner. Det blir også lettere etter hvert som du blir vant til å snakke om dine tanker/følelser så fortsetter du i dette sporet vil det nok kunne hjelpe deg mye fremover. Lykke til på fredag, jeg har tro på at du greier det! ;o)  

Anonymous poster hash: 02754...207

[Madelenemie]

Ja... Så bra at du syns det fungerte for deg!

Jeg vet ikke om jeg fungerer helt sånn. Jeg klarer liksom ikke å velge en "passende anledning" for de vanskelige tingene.

Det er kanskje vel så mye tankene rundt følelsene som plager meg.

Jeg er redd for å føle noe feil.

Jeg vet ikke om det er greit å være utilgivelig sint på noen man samtidig er glad i. Eller om det er greit å være glad i noe man kanskje burde hate. Problemet med følelsene er at jeg ikke helt vet hva jeg skal føle. Jeg syns alle følelsene gir meg skam.

Kanskje det er derfor det er vanskelig å snakke i samtale også. Jeg er redd for å føle eller reagere feil.

Hei!

Det er synd det der med skam, det er noe utydelig for meg hva det er og innebærer, jeg tror ikke jeg plages særlig ved det, jeg kan bli flau, men tenker ikke for mye på ting som har skjedd.

Jeg liker å fokusere på det jeg kan få gjort noe med.

Jeg syns personlig ikke det er greit å være glad i noen man bør hate, de man hater, bør man ignorere og vurdere sin videre kontakt med. Jeg syns flere ganger hat, videre sinne har sin plass og sin sunne funksjon.

Jeg syns feks det er mye tullprat om å tilgi.

Jeg kan ikke tilgi visse gjerninger gjort mot meg, likevel er det lagt bak meg, jeg bruker ikke krefter på å hate heller, men tilgi , det er virkelig å gå for langt.

For min del har jeg brukt mye tid og krefter på å hate og vurdere å skyte visse mennesker, da jeg fortalte min psykiater om mitt sinne, forstod hun det. Jeg følte meg uvel når jeg innrømte hvorfor jeg meldte meg inn i pistolklubb, kanskje var det skamfølelse, men å snakke om det, fikk plassert både hat, sinne, og gjort meg friere.

Jeg syns det er noe av det fantastiske ved terapi, at man lærer seg å sette ord på det vonde, onde, slemme, såre, fortvilte, samt stille spørsmål.

Og når man sitter der avkledd inntil sjelen, man føler seg uvel Pga tankene, følelsene, det man ikke vet eller forstår, så har det gjort meg sterk å bli sett, hørt, møtt og forstått. Men det er viktig å ta i mot ordene som blir sagt, tro på dem og ikke forvrenge og omfortolke ( noen mennesker leser jeg her inne oppfatter på sin egen måte)

Da min siste rest av kanskje skam falt skjedde det fordi min psykiater fikk vite om min barnejournal , det er ikke hyggelig å lese hvordan de oppfattet meg :-( Min psykiater spurte om jeg trodde hun ville like meg mindre om hun fikk vite alt/ lese. Og jeg kjempet mot tårene og nikket, men jeg gråt ikke, men det kom ingen lyd ut. Så sa min psykiater og jeg glemmer det aldri " jeg får jo bare mer respekt for den lille jenta som har strevd og klart seg så mesterlig "

Jeg hadde ikke klart å bli så lykkelig og fri og ikke min psykiater hadde hjulpet meg, men man må være åpen og ærlig og ta i mot ordene, enten de er utfordrende og vanskelige, eller trøstende og oppklarende.

Lykke til på timen på fredag :-)

[PandaAmanda]

Å snakke om skammen, trekke frem det skambelagte, kan være svært konstruktivt.

Jeg forstår det, men jeg er redd for å bli dømt. Eller at jeg skal få en bekreftelse på at det faktisk ER jeg som skal eie denne skammen.

Ser jo ut til at jeg er redd for alt mulig ut ifra den tråden her... Jeg er ikke sånn når det kommer til dagligdagse ting altså.

 

 

Det er alltid vanskelig å snakke om "såre" eller "skamfulle" ting, men husk at de som jobber i psykiatrien har hørt mye før og er trent i hvordan de skal møte pasientene i slike situasjoner. Det blir også lettere etter hvert som du blir vant til å snakke om dine tanker/følelser så fortsetter du i dette sporet vil det nok kunne hjelpe deg mye fremover. Lykke til på fredag, jeg har tro på at du greier det! ;o)  

Anonymous poster hash: 02754...207

Tusen takk for oppmuntring og tiltro

 

 

Hei!

Det er synd det der med skam, det er noe utydelig for meg hva det er og innebærer, jeg tror ikke jeg plages særlig ved det, jeg kan bli flau, men tenker ikke for mye på ting som har skjedd.

Jeg liker å fokusere på det jeg kan få gjort noe med.

Jeg syns personlig ikke det er greit å være glad i noen man bør hate, de man hater, bør man ignorere og vurdere sin videre kontakt med. Jeg syns flere ganger hat, videre sinne har sin plass og sin sunne funksjon.

Jeg syns feks det er mye tullprat om å tilgi.

Jeg kan ikke tilgi visse gjerninger gjort mot meg, likevel er det lagt bak meg, jeg bruker ikke krefter på å hate heller, men tilgi , det er virkelig å gå for langt.

For min del har jeg brukt mye tid og krefter på å hate og vurdere å skyte visse mennesker, da jeg fortalte min psykiater om mitt sinne, forstod hun det. Jeg følte meg uvel når jeg innrømte hvorfor jeg meldte meg inn i pistolklubb, kanskje var det skamfølelse, men å snakke om det, fikk plassert både hat, sinne, og gjort meg friere.

Jeg syns det er noe av det fantastiske ved terapi, at man lærer seg å sette ord på det vonde, onde, slemme, såre, fortvilte, samt stille spørsmål.

Og når man sitter der avkledd inntil sjelen, man føler seg uvel Pga tankene, følelsene, det man ikke vet eller forstår, så har det gjort meg sterk å bli sett, hørt, møtt og forstått. Men det er viktig å ta i mot ordene som blir sagt, tro på dem og ikke forvrenge og omfortolke ( noen mennesker leser jeg her inne oppfatter på sin egen måte)

Da min siste rest av kanskje skam falt skjedde det fordi min psykiater fikk vite om min barnejournal , det er ikke hyggelig å lese hvordan de oppfattet meg :-( Min psykiater spurte om jeg trodde hun ville like meg mindre om hun fikk vite alt/ lese. Og jeg kjempet mot tårene og nikket, men jeg gråt ikke, men det kom ingen lyd ut. Så sa min psykiater og jeg glemmer det aldri " jeg får jo bare mer respekt for den lille jenta som har strevd og klart seg så mesterlig "

Jeg hadde ikke klart å bli så lykkelig og fri og ikke min psykiater hadde hjulpet meg, men man må være åpen og ærlig og ta i mot ordene, enten de er utfordrende og vanskelige, eller trøstende og oppklarende.

Lykke til på timen på fredag :-)

Du skriver veldig mye fint her, Madelenemie.

Høres ut som om du har en flott terapeut og at du er en beintøff dame som har turt å ta tak i mange vanskelige tema. Så bra!

Jeg har det absolutt med å forvrenge en opprinnelig positiv og konstruktiv respons til noe negativt.. takk for påminneren.

Jeg håper jeg også finner den tryggheten og friheten du forteller om i dette innlegget :