Hvordan få tilgang til Nardil?

[AnonymBruker]

 

Må spørre da jeg ikke forstår svaret: "Jeg kjenner ikke til at Nardil har unnvikende pf som indikasjon".

Er det mulig at diagnosen pf kan forveksles med sosial angst? Er ikke disse problemene mye lik.

Tror heller ikke på at man blir bedre av å sitte å prate om problemene, og slett ikke i gruppe. Hvor blir fokuset da på endring? Andre kan ha andre meninger, men her velger jeg å høre på deg. Tror det er best å arbeide mest mulig selv, men under veiledning av noen som kan hjelpe til å analysere situasjonen som oppstår.

Har du ett eller flere råd om hva man SELV kan gjøre for å få det bedre? Er det håp?

 

Kommer an på hjvor gmamell du er. Er pf'ene helt inngrodd tror jeg ikke det er håp.

Anonymous poster hash: 7f800...775

[Gjest]

Kommer an på hjvor gmamell du er. Er pf'ene helt inngrodd tror jeg ikke det er håp. Anonymous poster hash: 7f800...775

Det tror jeg det er (håp), hvis en er motivert nok og behandler dyktig.

[AnonymBruker]

Det tror jeg det er (håp), hvis en er motivert nok og behandler dyktig.

 

Hvorfor vil en ednre personlighet? Høres helt umullig ut.

Anonymous poster hash: 7f800...775

[Gjest]

Hvorfor vil en ednre personlighet? Høres helt umullig ut. Anonymous poster hash: 7f800...775

Endre personlighet - Hm, jeg ser det ikke slik.

[AnonymBruker]

Endre personlighet - Hm, jeg ser det ikke slik.

 

Hvis man er gamml nok, og alltid vært slik, blir det å endre personlighet slik jeg ser det.

Anonymous poster hash: 7f800...775

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Å utvikle sin personlighet i en mer moden/voksen retning kan godt kalles en personlighetsendring. Noen ønsker dette fordi en umoden personlighet kan føre både til nedsatt livskvalitet og nedsatt funksjon.

Ved unnvikende pf er hensikten med behandling å bli mer selvstendig, stole mer på egne vurderinger, ikke være så uhensiktsmessig opptatt av hva andre mener om en, og ikke blande sammen det å være enige og det å bli likt (og sikkert en del ting til).

Egenbehandlingen må ta utgangspunkt i hva en selv mener ikke fungerer i dag og som en ønsker å endre. Finne målet en skal jobbe mot. En kan ikke bestemme retning før en vet hvor en skal.

Når en så vet hvor en skal, blir neste oppgave å trene for å komme dit.

I uprioritert rekkefølge: Tenke seg om før en spør om dagligdagse råd. Sannsynligvis kan en finne svaret selv. Stole på at dette blir riktig (nok).

Trene på å si det en mener og akseptere at andre kan være uenige. Jobbe med feiltanken om at de som er uenige med meg ikke liker meg eller enda verre - er sint på meg.

Jobbe med grublingen i ettertid etter at en har vært sammen med noen og tenker på hva de tenker om en selv og det en sa/gjorde.

Akseptere at en aldri kan få vite sikkert hav andre tenker og mener. Enkan spørre dem, men en har ingen garanti for at de forteller sannheten.

Akseptere at uansett hva du gjør synes noen det er meget bra, storparten synes det er ok, og noen liker det ikke.

Det er uansett ca 5% som ikke liker deg. Det bare er slik, og det er ok.

Prøv dette som en begynnelse.

[ISW]

Jeg tror det er MEGET stor forskjell på vanskeligheten i det å forandre sin egen personlighet og det å forandre noen andre sin personlighet.

 

Man reagerer ofte på at man ikke finner sjefens, lærerens eller partnerens personlighet som ønsket. I denne settingen brukes jo uttrykket "du kan ikke forandre personligheten" - man må bare leve med den, alternativt akseptere at man ikke kan leve med den og finne en ny sjef eller partner.

 

Ens egen personlighet kan fint endres (eventuelt med hjelp). Men da må man selv erkjenne at man har personlighetstrekk som er mindre funksjonelle og ta de nødvendige grep for endring. Men man kan ikke tvinge et annet menneske til dette.

[Gjest]

Jeg tror det er MEGET stor forskjell på vanskeligheten i det å forandre sin egen personlighet og det å forandre noen andre sin personlighet.

 

Man reagerer ofte på at man ikke finner sjefens, lærerens eller partnerens personlighet som ønsket. I denne settingen brukes jo uttrykket "du kan ikke forandre personligheten" - man må bare leve med den, alternativt akseptere at man ikke kan leve med den og finne en ny sjef eller partner.

 

Ens egen personlighet kan fint endres (eventuelt med hjelp). Men da må man selv erkjenne at man har personlighetstrekk som er mindre funksjonelle og ta de nødvendige grep for endring. Men man kan ikke tvinge et annet menneske til dette.

Hva er forskjellen på endring av personlighet og utvikling av personlighet?

[frosken]

Hva er forskjellen på endring av personlighet og utvikling av personlighet?

Utvikling kan sies å bety endring i positiv retning.

[AnonymBruker]

Å utvikle sin personlighet i en mer moden/voksen retning kan godt kalles en personlighetsendring. Noen ønsker dette.

 

Er alle personlighetsforstyrrelser linket til det å være umoden? For eksempel Schizoid pf? Jeg forstår ikke helt hva linken til umodenhet er? Jeg forstår heller ikke hvorfor man skal / eller vil endre seg når det er slik en er, og alltid har vært.

Anonymous poster hash: 203de...498

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Er alle personlighetsforstyrrelser linket til det å være umoden? For eksempel Schizoid pf? Jeg forstår ikke helt hva linken til umodenhet er? Jeg forstår heller ikke hvorfor man skal / eller vil endre seg når det er slik en er, og alltid har vært.

Anonymous poster hash: 203de...498

 

1. Ja, slik jeg ser det, er det en mangelfull utvikling.

 

2. Ingen grunn til å søke behandling om en selv har det bra med slik en er.

[AnonymBruker]

Å utvikle sin personlighet i en mer moden/voksen retning kan godt kalles en personlighetsendring. Noen ønsker dette fordi en umoden personlighet kan føre både til nedsatt livskvalitet og nedsatt funksjon.

Ved unnvikende pf er hensikten med behandling å bli mer selvstendig, stole mer på egne vurderinger, ikke være så uhensiktsmessig opptatt av hva andre mener om en, og ikke blande sammen det å være enige og det å bli likt (og sikkert en del ting til).

Egenbehandlingen må ta utgangspunkt i hva en selv mener ikke fungerer i dag og som en ønsker å endre. Finne målet en skal jobbe mot. En kan ikke bestemme retning før en vet hvor en skal.

Når en så vet hvor en skal, blir neste oppgave å trene for å komme dit.

I uprioritert rekkefølge: Tenke seg om før en spør om dagligdagse råd. Sannsynligvis kan en finne svaret selv. Stole på at dette blir riktig (nok).

Trene på å si det en mener og akseptere at andre kan være uenige. Jobbe med feiltanken om at de som er uenige med meg ikke liker meg eller enda verre - er sint på meg.

Jobbe med grublingen i ettertid etter at en har vært sammen med noen og tenker på hva de tenker om en selv og det en sa/gjorde.

Akseptere at en aldri kan få vite sikkert hav andre tenker og mener. Enkan spørre dem, men en har ingen garanti for at de forteller sannheten.

Akseptere at uansett hva du gjør synes noen det er meget bra, storparten synes det er ok, og noen liker det ikke.

Det er uansett ca 5% som ikke liker deg. Det bare er slik, og det er ok.

Prøv dette som en begynnelse.

Mange takk for svaret. Finne ut hva man ønsker å endre og trene, trene og trene for å komme dit. Det handler vel om å gi mer fan og ikke bry seg så grusomt mye om hva andre måtte mene, tenke og tro om en Gi blaffen mye mer. Slutte å være så overfølsom. Men det er ikke helt enkelt når selvtilliten ikke akkurat er på topp.  Skal finne en dyktig kognitiv terapeut å arbeide sammen med om jeg så skal betale behandlingen selv. Håpløst at det skal være så lange ventetider. Har fått høre at det også kan være en ide å arbeide med selvhjelpsbøker som f.eks. "Trange rom og åpne plasser" eller "Tenk deg glad". Hva tenker du om det? Har du erfart at det kan ha noe for seg?

Anonymous poster hash: 14f4a...76f

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Mange takk for svaret. Finne ut hva man ønsker å endre og trene, trene og trene for å komme dit. Det handler vel om å gi mer fan og ikke bry seg så grusomt mye om hva andre måtte mene, tenke og tro om en Gi blaffen mye mer. Slutte å være så overfølsom. Men det er ikke helt enkelt når selvtilliten ikke akkurat er på topp.  Skal finne en dyktig kognitiv terapeut å arbeide sammen med om jeg så skal betale behandlingen selv. Håpløst at det skal være så lange ventetider. Har fått høre at det også kan være en ide å arbeide med selvhjelpsbøker som f.eks. "Trange rom og åpne plasser" eller "Tenk deg glad". Hva tenker du om det? Har du erfart at det kan ha noe for seg?

Anonymous poster hash: 14f4a...76f

 

Jeg mener at selvhjelpsbøker med kognitiv basis er nyttig. De må ikke være for "amerikanske".

[AnonymBruker]

1. Ja, slik jeg ser det, er det en mangelfull utvikling.

 

2. Ingen grunn til å søke behandling om en selv har det bra med slik en er.

 

Man har det ikke særlig bra med slik en er, problemet er at man ikke ser hvordan ting kan endres fordi det er slik man "er", slik personlighet man "har".

Anonymous poster hash: 7f800...775

[AnonymBruker]

Dette svarer NHD:

2. Ingen grunn til å søke behandling om en selv har det bra med slik en er.

Denne innstillingen synes jeg er skummel. Jeg har en mor med personlighetsforstyrrelse. Hun er så tilfreds med nettopp slik hun er. Det er oss andre som må jenke oss mener hun. Jeg tenker at også slike mennesker bør motiveres og oppfordres til behandling selvom de har det "bra med slik en er" som NHD skriver.

Anonymous poster hash: a2192...69b

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Man har det ikke særlig bra med slik en er, problemet er at man ikke ser hvordan ting kan endres fordi det er slik man "er", slik personlighet man "har".

Anonymous poster hash: 7f800...775

 

Hvis en har bestemt seg for at en er uforanderlig, er det et dårlig utgangspunkt for behandling. Jeg tror at den som vil og er villig til å arbeide hardt for forandring, kan og vil forandre seg. Er en derimot ikke villig til hardt arbeid og å ta på seg betydelig ubehag, kan en like godt ligge på egen sofa som på terapeutens.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette svarer NHD:

2. Ingen grunn til å søke behandling om en selv har det bra med slik en er.

Denne innstillingen synes jeg er skummel. Jeg har en mor med personlighetsforstyrrelse. Hun er så tilfreds med nettopp slik hun er. Det er oss andre som må jenke oss mener hun. Jeg tenker at også slike mennesker bør motiveres og oppfordres til behandling selvom de har det "bra med slik en er" som NHD skriver.

Anonymous poster hash: a2192...69b

Det er ikke dette jeg skriver. For å ta din mor: Dere må gjerne motivere henne for behandling, men inntil hun selv har et ønske om endring av seg selv, vil terapi være fåfengt.

 

Hvor mange psykiatere trenger en for å skifte en lyspære?

 

.............

 

...............

 

Det er nok med en, men pæren må ville det selv.

[AnonymBruker]

Hvis en har bestemt seg for at en er uforanderlig, er det et dårlig utgangspunkt for behandling. Jeg tror at den som vil og er villig til å arbeide hardt for forandring, kan og vil forandre seg. Er en derimot ikke villig til hardt arbeid og å ta på seg betydelig ubehag, kan en like godt ligge på egen sofa som på terapeutens.

 

Det er vanskelig å finne krefter til å jobbe hardt med noe når en ikke har trua på at det er mulig, når en ikke ser noe håp.

Anonymous poster hash: 7f800...775

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Det er vanskelig å finne krefter til å jobbe hardt med noe når en ikke har trua på at det er mulig, når en ikke ser noe håp.

Anonymous poster hash: 7f800...775

 

Ditt valg ...

[AnonymBruker]

Ditt valg ...

 

Eier vel ikke viljestyrke da. Eller er for deprimert.

Anonymous poster hash: 7f800...775