Undrer, er jeg unormal?

[Gjest 70 may]

Med all respekt for de ulike prosesser dere som her sikert har vært igjennom, vil jeg gjerne stille et spørsmål.

Fra jeg var liten har jeg bestandig "visst" at jeg kom til å adoptere barn en dag. Jeg var i et langt forhold der vi forsøkte å lage biologiske barn, men resultatet lot vente på seg. Prøverrørsmetoden var aldri aktuel for meg.

Nå er forholdet over, min eks samboer venter barn, mens jeg fremdeles øsnker å adoptere. Det er rett og slett ikke viktig for meg å føde egne barn.

Kan tilegge at det ikke er snakk om fødselsangst eller forfengeligehet som ligger til grunn. Nei jeg føler bare at det er viktig for meg å adpotere og jeg VET at jeg vil knytte ekte sterke bånd til mitt evnt framtidige barn...

Til dere som er her, lyke til i vente prosessen og gratulerer til dere som allerede har vært så heldige. Håper jeg får muligheten til å komme etter...

[brilleslangen]

Er du unormal er jeg vel det jeg også da.....

Mitt ønske om å adoptere har et rothår som strekker seg helt tilbake til tenårene.

[Gjest Cebuano]

Nei, du er ikke unormal. I tilfelle er vi flere unormale;o)

Jeg har alltid hatt en slags forkjærlighet til mørke barn, og har også tenkt at jeg ville adoptere helt fra jeg var veldig ung. Jeg ble på en måte glad jeg da vi fikk vite sikkert at vi ikke kunne få egenfødte barn. (Mange velger å ikke tro meg på akkurat det, men det er helt sant!)

[snø]

Nei, jeg synes ikke det.

Vi hadde også tenkt på å adoptere, lenge før vi ante at det var eneste mulighet for oss. Vi hadde riktignok tenkt på å få i både pose og sekk, men det at vi allerede hadde tenkt tanken og vel så det, gjorde at å hoppe av prøverørskarusellen og gå for adopsjon var et enkenlt valg.

Beste hilsen fra

[BMS!]

Man skulle nesten trodd dette var skrevet av meg, skremmende. Men i så fall var det noen fakta som ikke stemte, men ellers nokså likt.

Om du er unormal, er jeg det også, om det er noen trøst;-)

Hilsen fra en mer eller mindre normal

[thaimor]

Jeg tror heller ikke du er unormal,...bare så det er sagt... selv om jeg _ikke_ har hatt det på samme måten selv ;-) Det må være godt å _vite_ dette fra før det blir aktuelt. Selv brukte vi alt for mange år til å forstå det samme.

Lykke til! Det er vel ikke noe som hindrer deg i å nå ditt mål.

[fei1365380229]

Her var det mange innlegg som nesten kunne vært skrevet av meg. Jeg har også sagt siden jeg var i tenårene at jeg skulle adoptere et barn.

Og nå har vi en liten kinasprett og tre egenfødte, og alle fire er like fantastiske. Jeg er så glad for at vi fikk muligheten til å adoptere.

Og en ting er helt sikker, alle dere som sier: "man kan ikke bli mer glad i et barn man har født selv".

Det stemmer! Man blir akkurat like glad i barna sine enten de er adopterte eller biologiske.

[thaimor]

Her var det mange innlegg som nesten kunne vært skrevet av meg. Jeg har også sagt siden jeg var i tenårene at jeg skulle adoptere et barn.

Og nå har vi en liten kinasprett og tre egenfødte, og alle fire er like fantastiske. Jeg er så glad for at vi fikk muligheten til å adoptere.

Og en ting er helt sikker, alle dere som sier: "man kan ikke bli mer glad i et barn man har født selv".

Det stemmer! Man blir akkurat like glad i barna sine enten de er adopterte eller biologiske.

Det _tror_ jeg også, men det er kjekt å få det bekreftet av en som har begge deler

[Gjest Rufsa]

...kom jeg hjem å fortalte at jeg skulle adoptere. Ville ha noen egenfødte først og så adoptere tror jeg. Hadde nok noen "være snill mot andre-" og "uhjelpstanker".

Dette førte imidlertid til at adopsjon var noe helt naturlig. Veien dit ble veldig kort da vi ga opp det å lage barn på egen hånd.

Min lille venninne på 10 år sa her forleden at hun ville adoptere minst 8 barn. Hennes motivasjon var at da slapp hun å gjøre sånne greier med mennene.............

[rao]

...kom jeg hjem å fortalte at jeg skulle adoptere. Ville ha noen egenfødte først og så adoptere tror jeg. Hadde nok noen "være snill mot andre-" og "uhjelpstanker".

Dette førte imidlertid til at adopsjon var noe helt naturlig. Veien dit ble veldig kort da vi ga opp det å lage barn på egen hånd.

Min lille venninne på 10 år sa her forleden at hun ville adoptere minst 8 barn. Hennes motivasjon var at da slapp hun å gjøre sånne greier med mennene.............

Det er akkurat som å høre den ene dattera mi........- hun har nemlig bestemt seg for at hun skal adoptere en liten gutt fra Korea når hun blir stor. hun har til og med bestemt at han skal hete Benjamin ). -Og motivasjonen her ligger også helt klart i at hun ikke vil gjøre sånn med gutta, og at hun ikke vil ha noe baby i magen (for ikke å snakke om hvordan de kommer ut..*S*)

Jeg håper jo også at lillesøster har spillt en rolle i det hele...(Storesøster må jo synes det er ganske ok når hun selv vil adoptere også !)

klem fra

[Gjest 70 may]

Er du unormal er jeg vel det jeg også da.....

Mitt ønske om å adoptere har et rothår som strekker seg helt tilbake til tenårene.

Takker for svar alle sammen, så hyggelig!

Så på innlegget mitt etterpå at det var mange skrivefeil der, men det er fordi jeg skriver på en ny laptopp. Uvant tastatur ;-)

Takk igjen og god påske! Klem fra

[Gjest ...normal, enslig adoptant]

Må bare slenge meg på jeg også. Jeg har helt fra jeg var barn selv, hatt et sterkt ønske om å adoptere, - mange barn fra ulike land!

Som ung kvinne ønsket jeg riktignok å føde 1 barn i tillegg til å adoptere, - ikke for å reprodusere egne gener, men for å oppleve det å gå gravid og å føde. Etterhvert som jeg ble eldre mistet jeg lysten til å gå gravid, og ønsket kun å adoptere. Men da var det ennå ikke lov for enslige å adoptere, så da prøvde jeg donor-inseminasjon i Danmark. Den karusellen hoppet jeg av straks det ble tillatt å adoptere for enslige her til lands.

Så i dag er jeg...