Jeg sørger virkelig

[Gjest ikke nick nå]

over å ikke få flere egenfødte barn (har ett).

Jeg tror ikke jeg blir like glad i og oppslukt av et adoptert barn. Kan ikke forstå at jeg også ville elske det barnet høyere enn mitt eget liv...

Er jeg unormal ? Går det over ?

[Korea-Fan]

Alle som adopterer sier jo at de blir like glad i dem som egenfødte barn. Det tror jeg veldig på. Vi er avlastere for en gutt på 1,5 år, og jeg føler at jeg er så glad i han som jeg kan bli. Tenk da hvor glad jeg blir i mitt eget fremtidige adopterte barn!

En annen ting jeg tenker, er at et egetfødt barn og et adoptert barn er begge to individer med egen vilje og personlighet som man ikke vet hvordan vil bli og som man må bli kjent med. Det er jo like spennende enten det er fra magen eller et annet land.

Et annet spørsmål er jo motivet for å ville ha barn. Det handler vel mye om at man har ekstra kjærlighet å gi videre. Hvis man har det, vil et barn nyte godt av det, uansett hvordan man får det.

Men det er selvsagt lov å sørge! Jeg og gjør det iblant, selv om jeg er kommet dit at jeg synes jeg er heldig som skal adoptere! Alt til sin tid. Dette er nok en del av "prosessen" din.

Hilsen en som later som om hun er veldig klok : )

[Gjest tilly]

Kjære deg. Det er ganske mange som har slike tanker som deg. Også vi som har bestemt oss for å adoptere kan av og til bli redde for om vi skal elske barnet som vårt eget. Disse tankene tror jeg er helt naturlige og vi trenger tid på oss for å bearbeide dem, noen kortere og noen lengre.

For vår del tok det ganske lang tid før vi følte oss modne for adopsjon, men da avgjørelsen endelig var tatt ga tanken på å få bli en familie en enorm forventning. Vi valgte å ikke prøve ivf fordi det etterhvert som åra gikk ikke lenger var så viktig å reprodusere oss sjøl, det viktigste var å få barn. Søstra mi sa det så fint, hun har selv flere barn (biologiske); "Skulle det komme et barn til oss og vi visste at h*n skulle bo hos oss heretter, klart vi skulle elske h*n som vårt eget, noe annet ville jo være umulig". Disse orda fjerna ihvertfall den siste tvilen jeg måtte ha.

I dag er vi foreldre for verdens skjønneste unge (tro du meg, h*n er det;-))), og vi venter nå på nummer to som er akkurat like etterlengta.

Det er en ærlig sak å ikke ønske å få barn på denne måten, og å kjenne det slik du gjør. Kanskje det etterhvert er greit å ha bare ett barn, eller kanskje dere en gang i framtiden bestemmer dere for adopsjon. Ha det bra hva dere enn velger!

[Gjest vordende mamma]

Det høres veldig brutalt ut når du skriver det, men det er nok ikke unormalt nei. Det som jeg slet med i første omng med på adopsjon, var det at jeg hadde dårlig samvittighet for at adopsjon ble andrevalget, og ikke førstevalget. Men tenkte jo ikke på å adoptere da vi var nygifte og ville starte familie. Vi trodde det var så enkelt og greit vi å bli gravide. Men etter gjentatte uønskede aborter, fant vi ut at den eneste måten å bli foreldre på var det å adoptere. Og nå neste1 etter siste spontanabort er vi blitt foreldre til tre barn som kommer fra Brasil. Vi venter da på å få reise å hente dem hjem. Og slik jeg ser det i dag, er jeg nesten "glad" for at vi ikke har fått "egne" for da hadde vi aldri fått de tre som er ment for akkurat oss.

Det er ikke det at jeg er religiøs eller noe, men det er vel en mening med alt.

Lykke til uansett valg :-)

[Gjest skrevetunder]

jeg syns du burde revurdere/ta en pause jeg, fra adopsjon, om det _virklig_ er sånn du føler det. Ser andre her, ikke synes det er så unormalt, noe det sikkert da ikke er heller.

Men og adoptere før du får bearbeidet dette, syns jeg er helt på tryne.

Lykke til, uansett hva du/dere gjør.

Gled deg over barnet du har, og ikke grav deg ned i at du ikke kan få fler biologisk selv.

Det er nemlig ikke verdens undergang...

[Gjest synes nå jeg.....]

Du er sikkert ikke unormal, og du er sikkert ikke alene om å føle dette.

MEN, du bør virkelig ikke sette i gang adopsjonsprosessen før du har bearbeidet denne sorgen din. Det fortjener et evt. kommende adoptivbarn.

[Mamta]

Jeg hr aldri selv vært i tvil om at jeg ville elske mine adoptivbarn like høyt som evt. egenfødte. Nå fikk vi ingen biologiske barn, og det er mulig jeg ville tenkt annerledes da. I alle fall er jeg vel så oppslukt av dem som overhodet mulig...;-)

Hvorom allting er, så er du helt tydelig i en sorgprosess over det å miste muligheten til å få flere egenfødte barn. Gi deg selv tid og rom til å sørge og vent med en evt. adopsjonsprosess til du kjenner at du er klar - også mentalt og emosjonelt.

Beste hilsen fra

[thaimor]

Du er sikkert ikke unormal, og du er sikkert ikke alene om å føle dette.

MEN, du bør virkelig ikke sette i gang adopsjonsprosessen før du har bearbeidet denne sorgen din. Det fortjener et evt. kommende adoptivbarn.

Her er jeg faktisk helt enig!

Egne følelser skal en ta på alvor. De bør bearbeides/modnes i sitt (ditt) eget tempo. Ikke alle er født med vidvinkelsyn på livet, noen av oss er mer navlebeskuende enn andre.

Jeg er derimot et bevis på at ting _kan_ endre seg, så fortvil ikke! Og ja... hvis du skulle være i tvil, ville jeg ikke byttet bort gutta mine mot noe/noen i hele vide verden.... ikke to biologiske engang ;-)

[Gjest ikke nick nå]

Du er sikkert ikke unormal, og du er sikkert ikke alene om å føle dette.

MEN, du bør virkelig ikke sette i gang adopsjonsprosessen før du har bearbeidet denne sorgen din. Det fortjener et evt. kommende adoptivbarn.

setter vi ikke i gang noen prosess når jeg føler det slik. Dvs - vi har fått søknadspapirer, men det var vel da jeg ble klar over hvor tungt jeg har det, og da er det jo ikke snakk om å fortsette nå.

[trompet]

Jeg hr aldri selv vært i tvil om at jeg ville elske mine adoptivbarn like høyt som evt. egenfødte. Nå fikk vi ingen biologiske barn, og det er mulig jeg ville tenkt annerledes da. I alle fall er jeg vel så oppslukt av dem som overhodet mulig...;-)

Hvorom allting er, så er du helt tydelig i en sorgprosess over det å miste muligheten til å få flere egenfødte barn. Gi deg selv tid og rom til å sørge og vent med en evt. adopsjonsprosess til du kjenner at du er klar - også mentalt og emosjonelt.

Beste hilsen fra

Det er helt unødvendig å sørge hvis du vil ha flere barn og ikke kan bringe dem fram selv. Adoptivbarna er dine like mye som dem du føder selv. Du blir like glad i dem og de i deg.

men det er en kjensgjerning for alle at, det barnet du har , gir du så mye kjærlighet at du ikke tror det er mer å gi til de neste.Men der tar jo alle feil. alle oppdager at det er så mye mer å gi å få . Selv om du får ti. du blir like glad i dem alle og har ingen å miste.

Jeg fikk tre på vanlig måte. og to adopterte og jeg påstår at ingen er mindre verdt. alle er mine og forlanger meg i tykt og tynt.(gjorde det, for nå er de ikke barn alle sammen lenger) Så slutt å sørg og kom igang med det svangerskapet som tar lang tid. Lykke til- ikke nøl.

[bellami1]

Hei.

Vi har et biologisk og et addoptert barn. Og vi ER LIKE GLADE i dem begge to! Helt klart vil nok du også det. Bare du får bearbeidet sorgen din. Vi er igang med adopsjon nr. 2 og vi gleder oss veldig.

Lykke til.